torsdag 25. oktober 2007

Vet du hva barnet ditt er verdt?

Gjennom stortingsmeldingen, ". . . og ingen sto igjen og hang. Tidlig innsats for livslang læring" (st.meld. nr. 16) legger Regjeringen føringer for det pedagogiske arbeidet i skole og barnehage - sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

I de nordiske land har det lenge vært tradisjon for å se begrepene omsorg, lek og læring i sammenheng. Gjennom å peke på den samfunnsøkonomiske gevinsten av tidlig å kartlegge barns ferdigheter, mener jeg Kunnskapsdepartementet ser bort fra dette synet - og i stedet bidrar til en polarisering av begrepene omsorg og læring:Forskning viser at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å investere i ferdighetsstimulerende tiltak før skolealder. For hver krone fellesskapet bruker på slike tiltak, får samfunnet mellom 1,4 og 4,5 kroner tilbake, noe som gir en avkastning på mellom 40 og 350 prosent. (. . .). Effekten av tiltakene øker jo tidligere de settes inn, og jo mer omfattende de er, (st.meld. nr. 16, s. 67).

Som førskolelærerstudent og barnehagestyrer reagerer jeg på denne måten å gjøre barn til objekter. I et debattinnlegg 18. august peker høyskolelærer Hilde D. Hogsnes på at begrepet "livslang læring" er blitt en del av en retorikk som legitimerer at barndom konstrueres ut fra samfunnsøkonomiske interesser. Selv tror jeg Regjeringen i stor grad også lykkes i sin retorikk. Fokuset på læring i barnehagen er stadig i medienes søkelys. Vi ønsker oss mer kunnskap - og vi må begynne tidlig. I den pågående debatten savner jeg at flere tar perspektivet som taler for barndommens egenverdi. Selv har jeg erfart at forventningene samfunnet, foreldrene og barnehagens øvrige deltagere har til innholdet i barnehagen, gradvis er i ferd med å endre seg. Jeg har selv stått på foreldremøte og vært med på å dokumentere hva og hvordan vi lærer i barnehagen. Og dette engasjerer.

Den daglige nærheten, omsorgen og fysiske kontakten vi har med barna er, slik jeg ser det, mer sett på som en selvfølgelighet som hverken trengs å diskuteres eller dokumenteres. Denne debatten krever at alle barnehagens interessenter tenker gjennom sitt menneskesyn og sitt syn på barndom. Et eksempel på et nedlatende menneskesyn, kommer etter mitt skjønn til uttrykk litt senere i samme avsnitt fra stortingsmeldingen. Her står det at effekten er størst for de barna som har lav sannsynlighet for å lykkes i utdanningssystemet. Igjen: Hvor er vi på vei? Hvilke forestillinger og oppfatninger er det vi skriver våre barn inn i?

Tenk å ha fått en merkelapp i 2-3-årsalderen om at du har lav sannsynlighet for å lykkes i utdanningssystemet. Jeg er enig i at det er vår oppgave som ansatte i barnehagene å legge til rette for de beste lærings- og utviklingsmulighetene for alle barn. Jeg er ikke enig at dette gjøres ved å lage solide rammer for hva som er normalt og hva som er unormalt. Jeg deler Hilde D. Hogsnes' bekymring for at lek og omsorg må vike i prosessen med å ytterligere redusere barnehagen til et skoleforberedende tiltak. Jeg kjenner selv at jeg er i ferd med å bli indoktrinert med forestillingen om at læring er barnehagens viktigste funksjon.

Omsorg er rett og slett ikke like populært eller politisk korrekt å snakke om i barnehagesammenheng, som det læring er. Jeg ønsker en debatt som står med rak rygg mot tanken om å redusere barn til samfunnsøkonomisk lønnsomme brikker. Jeg ønsker å løfte omsorgsbegrepet til den posisjonen det fortjener. Barndom bør være mer enn en forberedelsesperiode til det voksne liv. Omsorg, lek og læring bør fortsatt være sammenhengende begreper i den norske barnehagen. Jeg er sikker på at det er foreldrene som vet hva deres barn er verdt. Det gjør tydeligvis ikke Kunnskapsdepartementet.

Så til alle som vil regne om barndom til samfunnsøkonomisk avkastning, og til alle som vil komme med sannheter om et barns forutsetning for å lykkes i utdanningssystemet, vil jeg si som den svenske pedagogen Ann Åberg:"Noen vet kanskje hva et barn er, men det er ingen som vet hva det kan bli."


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar