onsdag 19. mars 2008

Midlertidig barndom

I Oslo går 28 prosent av styrere og pedagogiske ledere på dispensasjon fra kompetanskravet. Med andre ord går langt over 8000 av Oslos barn i barnehager som ikke har et pedagogisk tilbud.

SVs finans-politiske talsperson, Heikki Holmås, skriver sørgelig lite innsiktsfullt om sitt eget partis barnehagereform i Aftenposten 7. mars. På vegne av Regjeringen tar han på seg æren for at det snart er full barnehagedekning. Det er grenseløst frekt.

Jeg er selv en av pedagogene på dispensasjon fra kompetansekravet. Noen dager føler jeg at tross politisk press som har gjort forutsetningene for mitt arbeid vanskelig, er jeg en superpedagog som mestrer alt. Andre dager fortoner det seg mer som dette: Jeg sitter med et gråtende barn ved siden av meg på en benk ute. Hun er lei seg, og jeg har ikke rukket å spørre henne hvorfor. På fanget har jeg et lite, varmt menneske som bare søker nærhet og ro, og rett foran meg står en svært engasjert gutt. Han er helt oppe i fjeset mitt og prøver innstendig å få fortalt meg noe. Jeg lytter ikke. Hodet mitt er på kontoret hvor post, kommende foreldresamtaler, innsending av skjemaer til bydelen og opptak av barn hoper seg opp til en diger haug. I tillegg nærmer eksamen seg. Jeg revner snart! Ikke ti ville hester skal få meg til å ta inn flere barn i denne barnehagen. Full dekning får vente. 

På landsbasis går 17 prosent av styrere og pedagogiske ledere på dispensasjon fra kompetansekravet. I Oslo er dette tallet på hele 28 prosent. Med andre ord går langt over 8000 av Oslos barn i barnehager som ikke kan garantere et pedagogisk tilbud. Slik sett er det mulig at ditt barn går på en avdeling som mangler ansatte med en treårig utdannelse som blant annet tar for seg lek, læring, omsorgsrelasjoner, ledelse og foreldresamarbeid. Vesentlige områder for oppfølging av barnet og samarbeid med hjemmet. I tillegg presser lokalpolitikere på for å følge opp konkurransen om å ha størst barnehagedekning.Nylig mottok jeg en mail fra bydelsadministrasjonen. De henviser til et vedtak gjort av bystyret (sak 1058/07) om at private barnehager skal måles opp for å se om det er plass til flere barn. Politikernes higen etter å få plass til så mange barn pr. kvadratmeter som overhodet mulig, gjør at allegorien til burhøns blir fristende å ta i bruk. Som barnehagestyrer uten endt utdannelse og med redusert stillingsprosent, kan jeg, kvantitativt sett, ta på meg en del av æren for at det snart er full barnehagedekning sammen med drøye 30 000 andre mennesker som har pedagogisk ansvar på dispensasjon. Samtidig må jeg erkjenne at jeg ved å takke ja til stillingen har bidratt til å legitimere at det er greit med redusert pedagogisk kvalitet på barnehagens innhold. Jeg må si jeg skammer meg litt. 

Foreldrene til barnehagebarna har også godtatt mer enn de strengt tatt burde, og kan slik sett også ta litt av æren. Jeg er sikker på at det er mange der ute som kan fremkalle følelsen de hadde, etter å ha levert fra seg barnet sitt på en byggeplass med 40 voksne og 200 barn som ikke kjenner hverandre. Eller følelsen av å forlate sin førstefødte på en avdeling hvor ingen har det offisielle ansvaret. Jeg er ikke forelder selv, og kan ikke beskrive den følelsen. Men jeg er menneske og skjønner at det må være vanskelig. Den største takken for at politikerne snart har nådd sitt mål, må likevel gå til barna. Jeg vet at barna i barnehagen hvor jeg er styrer, ikke blir sett og hørt av meg i den grad de burde. Jeg vet det, og det spiser meg opp innenfra. Det at jeg ikke har nok tid til hvert enkelt barn i barnehagen, hvor jeg faktisk har det pedagogiske ansvaret, er en konsekvens av en hastereform. 

Barna skal ha den største takken for det største bidraget til en dugnad de ikke ble spurt om å være med på. Og om de var blitt spurt: Ville de sagt at det var greit med en midlertidig barndom i en buss, en margarinfabrikk, et sykehus eller i en barnehage på Bygdøy med en styrer som alltid har for liten tid? Det finnes mange fantastiske, lærerike, omsorgsfulle, og glederike øyeblikk i hver eneste barnehage i Oslo, hver dag. Det finnes antagelig langt flere gode enn dårlige øyeblikk. Det er de små og store menneskene i barnehagene som har æren for atmosfæren som finnes der. 

Arbeidet med å oppnå full barnehagedekning har likevel bidratt til å forringe kvaliteten på innholdet i barnehagen, og slik vil det være noen år fremover. Som snart ferdig utdannet førskolelærer vet jeg at jeg har et stort ansvar. Ansvaret er ikke bare å utføre et samfunnsmandat, men også å stå imot pålegg og politiske føringer som truer det. De siste årene har jeg flere ganger vært vitne til at barnehageloven er blitt brutt. Nok en konsekvens av politikken som er blitt ført, og igjen skjemmes jeg over ikke å ha sagt fra i større grad. 

Før neste reform ønsker jeg at de som setter den i gang skal si som de ansvarlige burde ha sagt før denne reformen: "Hei, vi vil sette i gang en dugnad slik at alle barn får barnehageplass her i landet. Vi vil gjøre det kjapt, og det vil forringe kvaliteten på tilbudet en periode. Blir dere med?" Så kunne vi for eksempel ha svart: "Ja, gjerne, men kan vi ikke gjøre det litt saktere, så ingen mister barndommen sin på veien?"

Publisert i Aftenposten 19. mars, 2008