fredag 24. desember 2010

Forført av tidlig læring

I Morgenbladet 10. desember, skisserer Bernt Andreas Hennum og Solveig Østrem et tema som bør få prioritet i den videre barnehagedebatten. Kronikkforfatterne omtaler temaet som den økonomiske logikk. Et eksempel på en samtidig politisk interesse som i stor grad kan spores tilbake til samfunnsøkonomiske analyser, er troen på at tidlig læring skal kunne bidra til sosial utjevning. Dette er et argument som på sikt kan bidra til å redusere barns mulighet for egeninitierte aktiviteter og lek i barnehagen, til fordel for flere voksenstyrte læringsaktiviteter.

I en dokumentanalyse av Stortingsmelding 41, Kvalitet i barnehagen, ser jeg på hvilke forskningskilder det henvises til i argumentasjonsrekker som fører frem til tiltaket om å styrke barnehagen som læringsarena – et tema som er et av tre satsingsområder i regjeringens barnehagepolitikk. I Stortingsmeldingen heter det: «Ved å tilby et godt læringsmiljø for alle barn, kan barnehagen bidra til sosial utjevning. Jo yngre barna er, desto større er mulighetene for å bryte uheldige utviklingsmønstre.» Som en underbygging av dette argumentet brukes ulike litteraturstudier ført i pennen av norske og internasjonale samfunnsøkonomer. Fellestrekkene for disse studiene er at de ser på sosiale og kognitive effekter av førskoletiltak som har et læringsrettet fokus. Et annet fellestrekk er at førskoletiltakene som analyseres i utstrakt grad er tiltak som rettet seg mot svarte barn med lav IQ i vanskeligstilte familier (det er slik menneskene som omfattes av tiltakene omtales i studiene) i USA på begynnelsen av 1960-tallet. Førskole var i flere av disse tiltakene kun ett av flere tilbud i større programmer. I tillegg til førskoletiltak ble barna og familiene blant annet tilbudt mat-, helse- og sosialtjenester. Det er betimelig å stille spørsmål ved hvilken overføringsverdi og relevans disse studiene har for utviklingen av barnehagesektoren i Norge anno 2010.

Den engelske psykologen Edward C. Melhuish har også studert en del av disse førskoletiltakene, noe det gjøres nytte av i Stortingsmelding 41. Med referanse til en studie gjort av Melhuish i 2004 heter det: «En engelsk undersøkelse viser blant annet at barnehagestart ved to- til treårsalderen førte til bedre intellektuell utvikling (språk, leseferdigheter og matematikk), større uavhengighet, bedre samarbeidsevner og sosial kompetanse da barna var 10–11 år.» Interessant nok er det slik at Melhuish i sin studie sier det stikk motsatte. På side 53 i denne studien skriver han at når det gjelder omsorgstilbud til barn under tre år som ikke kommer fra vanskeligstilte hjem, har barnehagetilbud av høy kvalitet ingen sterke effekter på barnets kognitive og språklige utvikling. Derimot, hevder Melhuish, kan barnehagetilbud av lav kvalitet forsinke barnets språkutvikling.

Jeg vil hevde at det er vesentlig at barnehagedebatten nå dreies mot en diskusjon om hvilken kunnskap og hva slags forskning som i størst grad får sette premissene for utviklingen av barnehagepolitikken. Eller for å si det på en annen måte: Hva slags forskning som brukes for å legitimere ønsket barnehagepolitikk. Det at samfunnsøkonomer gjør analyser av hvordan ulike førskoletiltak i ulike deler av verden har virket inn på de enkelte lands sosiale og økonomiske ulikheter, er absolutt en oppgave nettopp for samfunnsøkonomer. Dette kan også være viktig kunnskap for utviklingen av barnehagen som samfunnsinstitusjon. Derimot kan det karakteriseres som et feilgrep å la denne typen forskning danne premissene for den videre utviklingen av barnehagens pedagogiske innhold.

At mennesker som utvikler barnehagepolitikken lar seg forføre av tiltak som gjennom økonomiske analyser ser ut til å by på kortsiktige og konkrete målbare effekter er kanskje ikke så underlig. Dessverre ser det ut til at de eventuelle konsekvensene av en slik snever forståelse og bruk av enkelte forskningsresultater, for tiden er mindre interessant for enkelte av våre folkevalgte.

Publisert i Morgenbladet 24. desember, 2010

torsdag 11. mars 2010

Skal vi kartlegge barnet ditt?

Vedtaket er fattet. Det skal innføres krav til barnehagene om å tilby språkkartlegging av alle barn fra fylte tre år. I forkant av vedtaket har det kommet sterk motstand mot dette fra en rekke forsknings- og fagmiljøer. Når tilbudet om språkkartlegging snart blir presentert i barnehagene er det lite trolig at argumentasjonen mot å takke ja til tilbudet, blir lagt fram for foreldrene. La meg derfor i det følgende gi en kort redegjørelse for fem hovedargumenter som har vært framsatt i motstanden knyttet til allmenn språkkartlegging av treåringer i barnehagen.

1. Innsnevring av barns uttrykksformer. Store deler av barns språk og kommunikasjonsformer foregår nonverbalt. Det er vanskelig å kartlegge barns bruk av blikk, gråt, empati og omsorgsfulle handlinger. Derimot er fonetikk, diksjon, setningsoppbygging og begrepsforståelse områder som gjerne lar seg skrive inn i et skjema. Å fokusere spesielt på disse områdene, vender blikket bort fra andre dimensjoner i barns kommunikasjon, og kan bidra til at fokus rettes vekk fra barnets kompetanser og over til barnets mangler.

2. Fattigere læringsmiljø. Det er dokumentert at kartleggingsverktøy kan bli sterke redskaper som lett blir styrende for det pedagogiske arbeidet. Et resultat av økende kartleggingsbruk i barnehager kan derfor bli at den samlede kvaliteten i barnehagen blir dårligere. Når oppmerksomheten snevres inn mot aspekter som lar seg kartlegge dannes grunnlaget for et fattigere læringsmiljø. Det mangfoldige erfaringsgrunnlaget som er avgjørende for barns utvikling, blir redusert.

3. Feilslått ressursbruk. I Danmark ble nøyaktig det samme vedtaket som nå er fattet i Norge, avskaffet fordi det viste seg at kartleggingen førte til at pedagogene brukte mindre tid sammen med barna. Dette reduserer miljøet hvor språk utvikles. I forhold til de barna som faktisk sliter med forsinket språkutvikling, kan det være riktig å bruke egnede kartleggingsverktøy slik at de kan få den pedagogiske støtten de trenger. Det er knappe ressurser for oppfølging av enkeltbarn i barnehagene. Å kartlegge alle, for å lete etter framtidige feil og mangler hos noen, stjeler ressursene fra dem som virkelig har behov for ekstra oppfølging.

4. Juridiske perspektiver. Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver er forskrift til barnehageloven og presiserer: Dokumentasjon knyttet til enkeltbarn kan nyttes i tilknytning til samarbeid med hjelpeinstanser utenfor barnehagen når dette skjer i samarbeid og forståelse med barnas foreldre/foresatte. ( &) Barnehagen skal normalt ikke vurdere måloppnåelse hos enkeltbarn i forhold til gitte kriterier, jf. avsnittet over om dokumentasjon av enkeltbarns utvikling. Her brytes prinsippet om dokumentasjon av enkeltbarn. Et tiltak som tidligere har vært et samarbeid mellom barnehage, foreldre og hjelpeinstanser vil nå bli et tiltak som gjelder alle barn. Å kartlegge barn etter satte kriterier må også kunne forstås som en måte å sette opp læringsmål på, noe som også strider mot forskriften.

5. Etiske perspektiver. Den mest gjennomgående motstanden mot vedtaket er av etisk karakter. Å forsøke å standardisere barns utvikling på utvalgte områder er et instrumentelt syn på pedagogikk og på mennesker. Dokumentasjonen som foreligger om hvert enkelt menneske i samfunnet er økende. Nå vil vi begynne tidligere, og mappa som skal følge oss er problemsøkende fra første stund.

I disse dager er det opprettet et opprop mot dette vedtaket. Oppropet er historisk i barnehagesammenheng, både i omfang og faglig bredde. Fagfolk innenfor ulike områder som pedagogikk, norsk, teologi og journalistikk stiller seg bak oppropet, representert med tituleringer fra bestemor til professor. Av personer som har skrevet under kan nevnes forfatter og familieterapeut Jesper Juul, tidligere NRK-kåsør Inge Eidsvåg og professor emeritus i pedagogikk Lars Løvlie. Det samstemte oppropet synes å være enige om en ting: Instrumentualisering av barndommen er ikke til barns beste. Verken nå, eller senere i livet.