torsdag 11. mars 2010

Skal vi kartlegge barnet ditt?

Vedtaket er fattet. Det skal innføres krav til barnehagene om å tilby språkkartlegging av alle barn fra fylte tre år. I forkant av vedtaket har det kommet sterk motstand mot dette fra en rekke forsknings- og fagmiljøer. Når tilbudet om språkkartlegging snart blir presentert i barnehagene er det lite trolig at argumentasjonen mot å takke ja til tilbudet, blir lagt fram for foreldrene. La meg derfor i det følgende gi en kort redegjørelse for fem hovedargumenter som har vært framsatt i motstanden knyttet til allmenn språkkartlegging av treåringer i barnehagen.

1. Innsnevring av barns uttrykksformer. Store deler av barns språk og kommunikasjonsformer foregår nonverbalt. Det er vanskelig å kartlegge barns bruk av blikk, gråt, empati og omsorgsfulle handlinger. Derimot er fonetikk, diksjon, setningsoppbygging og begrepsforståelse områder som gjerne lar seg skrive inn i et skjema. Å fokusere spesielt på disse områdene, vender blikket bort fra andre dimensjoner i barns kommunikasjon, og kan bidra til at fokus rettes vekk fra barnets kompetanser og over til barnets mangler.

2. Fattigere læringsmiljø. Det er dokumentert at kartleggingsverktøy kan bli sterke redskaper som lett blir styrende for det pedagogiske arbeidet. Et resultat av økende kartleggingsbruk i barnehager kan derfor bli at den samlede kvaliteten i barnehagen blir dårligere. Når oppmerksomheten snevres inn mot aspekter som lar seg kartlegge dannes grunnlaget for et fattigere læringsmiljø. Det mangfoldige erfaringsgrunnlaget som er avgjørende for barns utvikling, blir redusert.

3. Feilslått ressursbruk. I Danmark ble nøyaktig det samme vedtaket som nå er fattet i Norge, avskaffet fordi det viste seg at kartleggingen førte til at pedagogene brukte mindre tid sammen med barna. Dette reduserer miljøet hvor språk utvikles. I forhold til de barna som faktisk sliter med forsinket språkutvikling, kan det være riktig å bruke egnede kartleggingsverktøy slik at de kan få den pedagogiske støtten de trenger. Det er knappe ressurser for oppfølging av enkeltbarn i barnehagene. Å kartlegge alle, for å lete etter framtidige feil og mangler hos noen, stjeler ressursene fra dem som virkelig har behov for ekstra oppfølging.

4. Juridiske perspektiver. Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver er forskrift til barnehageloven og presiserer: Dokumentasjon knyttet til enkeltbarn kan nyttes i tilknytning til samarbeid med hjelpeinstanser utenfor barnehagen når dette skjer i samarbeid og forståelse med barnas foreldre/foresatte. ( &) Barnehagen skal normalt ikke vurdere måloppnåelse hos enkeltbarn i forhold til gitte kriterier, jf. avsnittet over om dokumentasjon av enkeltbarns utvikling. Her brytes prinsippet om dokumentasjon av enkeltbarn. Et tiltak som tidligere har vært et samarbeid mellom barnehage, foreldre og hjelpeinstanser vil nå bli et tiltak som gjelder alle barn. Å kartlegge barn etter satte kriterier må også kunne forstås som en måte å sette opp læringsmål på, noe som også strider mot forskriften.

5. Etiske perspektiver. Den mest gjennomgående motstanden mot vedtaket er av etisk karakter. Å forsøke å standardisere barns utvikling på utvalgte områder er et instrumentelt syn på pedagogikk og på mennesker. Dokumentasjonen som foreligger om hvert enkelt menneske i samfunnet er økende. Nå vil vi begynne tidligere, og mappa som skal følge oss er problemsøkende fra første stund.

I disse dager er det opprettet et opprop mot dette vedtaket. Oppropet er historisk i barnehagesammenheng, både i omfang og faglig bredde. Fagfolk innenfor ulike områder som pedagogikk, norsk, teologi og journalistikk stiller seg bak oppropet, representert med tituleringer fra bestemor til professor. Av personer som har skrevet under kan nevnes forfatter og familieterapeut Jesper Juul, tidligere NRK-kåsør Inge Eidsvåg og professor emeritus i pedagogikk Lars Løvlie. Det samstemte oppropet synes å være enige om en ting: Instrumentualisering av barndommen er ikke til barns beste. Verken nå, eller senere i livet.