fredag 24. desember 2010

Forført av tidlig læring

I Morgenbladet 10. desember, skisserer Bernt Andreas Hennum og Solveig Østrem et tema som bør få prioritet i den videre barnehagedebatten. Kronikkforfatterne omtaler temaet som den økonomiske logikk. Et eksempel på en samtidig politisk interesse som i stor grad kan spores tilbake til samfunnsøkonomiske analyser, er troen på at tidlig læring skal kunne bidra til sosial utjevning. Dette er et argument som på sikt kan bidra til å redusere barns mulighet for egeninitierte aktiviteter og lek i barnehagen, til fordel for flere voksenstyrte læringsaktiviteter.

I en dokumentanalyse av Stortingsmelding 41, Kvalitet i barnehagen, ser jeg på hvilke forskningskilder det henvises til i argumentasjonsrekker som fører frem til tiltaket om å styrke barnehagen som læringsarena – et tema som er et av tre satsingsområder i regjeringens barnehagepolitikk. I Stortingsmeldingen heter det: «Ved å tilby et godt læringsmiljø for alle barn, kan barnehagen bidra til sosial utjevning. Jo yngre barna er, desto større er mulighetene for å bryte uheldige utviklingsmønstre.» Som en underbygging av dette argumentet brukes ulike litteraturstudier ført i pennen av norske og internasjonale samfunnsøkonomer. Fellestrekkene for disse studiene er at de ser på sosiale og kognitive effekter av førskoletiltak som har et læringsrettet fokus. Et annet fellestrekk er at førskoletiltakene som analyseres i utstrakt grad er tiltak som rettet seg mot svarte barn med lav IQ i vanskeligstilte familier (det er slik menneskene som omfattes av tiltakene omtales i studiene) i USA på begynnelsen av 1960-tallet. Førskole var i flere av disse tiltakene kun ett av flere tilbud i større programmer. I tillegg til førskoletiltak ble barna og familiene blant annet tilbudt mat-, helse- og sosialtjenester. Det er betimelig å stille spørsmål ved hvilken overføringsverdi og relevans disse studiene har for utviklingen av barnehagesektoren i Norge anno 2010.

Den engelske psykologen Edward C. Melhuish har også studert en del av disse førskoletiltakene, noe det gjøres nytte av i Stortingsmelding 41. Med referanse til en studie gjort av Melhuish i 2004 heter det: «En engelsk undersøkelse viser blant annet at barnehagestart ved to- til treårsalderen førte til bedre intellektuell utvikling (språk, leseferdigheter og matematikk), større uavhengighet, bedre samarbeidsevner og sosial kompetanse da barna var 10–11 år.» Interessant nok er det slik at Melhuish i sin studie sier det stikk motsatte. På side 53 i denne studien skriver han at når det gjelder omsorgstilbud til barn under tre år som ikke kommer fra vanskeligstilte hjem, har barnehagetilbud av høy kvalitet ingen sterke effekter på barnets kognitive og språklige utvikling. Derimot, hevder Melhuish, kan barnehagetilbud av lav kvalitet forsinke barnets språkutvikling.

Jeg vil hevde at det er vesentlig at barnehagedebatten nå dreies mot en diskusjon om hvilken kunnskap og hva slags forskning som i størst grad får sette premissene for utviklingen av barnehagepolitikken. Eller for å si det på en annen måte: Hva slags forskning som brukes for å legitimere ønsket barnehagepolitikk. Det at samfunnsøkonomer gjør analyser av hvordan ulike førskoletiltak i ulike deler av verden har virket inn på de enkelte lands sosiale og økonomiske ulikheter, er absolutt en oppgave nettopp for samfunnsøkonomer. Dette kan også være viktig kunnskap for utviklingen av barnehagen som samfunnsinstitusjon. Derimot kan det karakteriseres som et feilgrep å la denne typen forskning danne premissene for den videre utviklingen av barnehagens pedagogiske innhold.

At mennesker som utvikler barnehagepolitikken lar seg forføre av tiltak som gjennom økonomiske analyser ser ut til å by på kortsiktige og konkrete målbare effekter er kanskje ikke så underlig. Dessverre ser det ut til at de eventuelle konsekvensene av en slik snever forståelse og bruk av enkelte forskningsresultater, for tiden er mindre interessant for enkelte av våre folkevalgte.

Publisert i Morgenbladet 24. desember, 2010