fredag 21. desember 2012

Morgenprat over pepperkakene

Av Morten Solheim



Det er den siste desemberdagen før barnehagen stenger for julen. Jeg har vært tidlig ute, satt på rolig julemusikk og tent stearinlys. Jeg vet at denne dagen vil bli god. Av erfaring er det alltid slik, siste dag før jul.

Yasmeen kommer først, sammen med pappaen sin. «Så rolig og fint det var her», sier han stille i det Yasmeen subber tøflene langs gulvet og hopper opp på benken ved bordet. «Ja, jeg tenkte det var hyggelig med litt ekstra julestemning den siste dagen», svarer jeg og heller i en kopp kaffe til Yasmeens pappa. Jeg vet han setter pris på en kopp om morgenen, for han har alltid god tid når han leverer i barnehagen. Han smiler og tar imot.

«Du vet, Yasmeen feirer jo ikke jul», sier han forsiktig. «Nei…», svarer jeg «nei, jeg vet jo at det ikke er en islamsk tradisjon, men dere tar vel fri og lager noen ekstra gode måltider dere også?», spør jeg med unnskyldende tone. «Nei, vi gjør nok ikke det. Ikke på den måten. Det er jo slik at vi tror at Jesus var en profet, men ikke at han døde og stod opp igjen. Julebudskapet kræsjer i grunnen litt med vår tro. Derfor blir det feil om vi skal markere det.»

Jeg kjenner at jeg blir litt flau. Hvorfor vet jeg ikke dette om familien til Yasmeen? Jeg har jo kjent dem i snart fire år. Pappaen hennes er andregenerasjons innvandrer fra Pakistan. Det vil si at han er født og oppvokst i Norge. Jeg har liksom tatt det for gitt at han har tatt opp i seg det jeg anser som norsk kulturarv.

«Men reagerer dere ikke på det fokuset vi har på jul her i barnehagen, da?», spør jeg. «Nei, i grunn ikke. Det er jo en tradisjon som står så sterkt i Norge. Dessuten stoler jeg på at dere skaper en god atmosfære for ungene i førjulstiden, og at dere ikke driver med direkte forkynning av julebudskapet. Jeg synes det er fint at Yasmeen får ta del i fellesskapet på en slik måte. Jeg ville bare du skulle vite det, fordi jeg regner med at i dag er dagen hvor dere spør barna hvilke planer de har i jula.»

Jeg har fortsatt en litt flau smak i munnen. Ikke fordi vi feirer jul i barnehagen, men på grunn av min uvitenhet. Vi har fire muslimske barn på avdelingen. Da det var ID feiret vi det i én dag, som en kuriositet. Nå har vi snakket om jul i halvannen måned. For meg virker dette med ett litt skjevt og respektløst.

«Så bra at du sier i fra», svarer jeg. «Kanskje du mener vi har overdimensjonert jula litt?» «Ikke tenk på det», svarer pappaen mens han gomler i seg en pepperkake til. «Jeg har stor respekt for deres tradisjoner, og når Yasmeen er i barnehagen tenker jeg at jula på sett og vis også er hennes tradisjon. Jeg ville bare du skulle vite hva vi skal finne på når dere feirer jul.»

Det viser seg at Yasmeen og familien skal tilbringe noen dager hos bestemor i Larvik. Uten julefeiring. Uten gaver. Uten julemat. Men de skal ha en liten uke med kvalitetstid med familien. Det var bare det pappaen hennes ville fortelle, sånn at jeg var forberedt på det når jeg skulle spørre barna om juleferien.

«Takk for kaffen og pepperkakene», sier han og reiser seg. «Bare hyggelig», svarer jeg, «og god…eh…tur til Larvik». Han ler.

mandag 17. desember 2012

Når frykten rammer

Av Morten Solheim



En ufattelig tragedie har rammet barn i USA. Barna bodde i et område vi kan identifisere oss med. Et tilsynelatende trygt småbymiljø. Tallene er umulig å ta inn over seg, både hva angår antallet drepte og ofrenes alder. Det er grunn til å være sjokkert. Noe annet er på grensen til det umenneskelige. Likevel er det grunn til å spørre seg i hvilken grad dette skal påvirke arbeidet i norske barnehager.   

Allerede lørdag morgen uttalte kunnskapsminister Kristin Halvorsen at nå må norske skoler og barnehager drilles i hvordan de skal håndtere eventuelle skyteangrep. På den ene siden forstår jeg utspillet. Vi har sett nødvendigheten av god beredskap også her til lands. At ansatte i norske skoler og barnehager har en beredskapsplan også for det verst tenkelige, kan oppleves som både viktig og riktig. 

Likevel er det noe som skurrer. Ministeren etterlyser øvelser i barnehager og skoler. Spørsmålet blir da om disse øvelsene skal omfatte barna. Sagt med rene ord: At barnehagebarn aktivt skal gjøres oppmerksomme på den ytterst marginale muligheten som finnes, for at noen skal ta seg inn i barnehagen med det formål å ta liv. Om det er dette som er planen er det grunn til å tenke seg om to ganger. 

- Dette er en anledning skoler og barnehager bør bruke til å diskutere med elevene hva de skal gjøre dersom en kritisk situasjon oppstår på deres skole, uttaler Halvorsen til VG. Her slår min bekymring inn. Forstå meg rett. Massakren i USA kan fort bli gjenstand for diskusjon også blant barnehagebarn. Mediedekningen har vært enorm og det er sannsynlig at mange ører har plukket opp mer eller mindre detaljerte beskrivelser av hendelsen. I slike situasjoner er det viktig å vite hvordan man snakker med barn. Det er likevel stor forskjell på det å snakke med barn om hendelser de har hørt om gjennom medier, og det å øve på en hypotetisk og svært traumatiserende situasjon. Det sistnevnte utgjør en stor risiko, hva angår å spre frykt også blant de yngste i samfunnet. 

Det vil være klokt av Kunnskapsministeren å nyansere sine uttalelser til VG, da de kan synes overilte. Er det slik at hun mener at skole- og barnehageansatte faktisk skal øve på eventuelle angrep mot institusjonene, sammen med barna? 

Fryktens logikk er at vi alle skal være engstelige for at det verst mulig tenkelige til en hver tid skal kunne skje. Som ansatte i skoler og barnehager har vi et ansvar for ikke å bidra til å spre denne frykten. Dette ansvaret er like viktig som vårt ansvar for å snakke med barn om hendelser de kan identifisere seg med. 

mandag 10. desember 2012

Først meg selv


Å skrive er noe av det fineste jeg gjør. Lenge har det vært slik. Skrivingen har fulgt meg fra barndommen, og den har alltid vært min tryggeste havn. De gangene jeg ikke kunne snakke med noen, delte jeg tankene mine med notatblokken. I tekstene kunne alle hemmeligheter fortelles, og alle følelser fikk plass. På den måten ble jeg også gradvis bedre kjent med meg selv, og jeg fant etter hvert noe i meg selv som ingen hadde fortalt meg at de hadde oppfattet: En stemme det var verdt å lytte til.

Mange inntrykk kom til uttrykk på notatblokken. Når voksne rundt meg gikk seg vill i egne problemer, fant jeg min egen lille sti, på arket. Når voksne ikke så meg, så skrev jeg for å bli synligere. For meg selv. Og jeg gjør det fortsatt. Men – nå for tiden skriver jeg med et brennende ønske om at noen andre skal bli synligere. Jeg skriver om de utsatte barna. Om de minste barna, med de største hemmelighetene.

Anders Heger skriver følgende i forordet på Stéphane Hessels (2011) pamflett Bli sint!: «Det har betydning hva vi gjør. For det er vår tid som er viktig – alltid. Det er her og nå som gjelder. Det er dette som er så lett å glemme – i et liv som består av hverdager, av få eller ingen heroiske øyeblikk, av alt det alminnelige og tilsynelatende uviktige. Vi blir gående og tro at de store kampene tilhører andre mennesker, andre steder, andre tider. Derfor kan vi komme til å tro at det ikke egentlig er så viktig hva vi gjør. Men det er vi som bebor historien. Det er vårt engasjement og våre handlinger som skal avgjøre hvordan morgendagen skal se ut.»

Jeg følger ikke Hessels oppfordring om å bli sint, men jeg lar meg lett engasjere. Det finnes utrolig mange ting vi kan engasjere oss i. Noen ganger kan det derfor bli med oss voksne som med barna, vi gir opp, blir frustrerte, eller vi velger det som er nærmest. Det kan være en utfordring å velge kampsaker i en verden som er så full av ønsker og behov. Jeg tror likevel alle har tanker om hvordan en ideell verden ville sett ut, både ute og hjemme. Hvordan griper vi så an denne erkjennelsen?

Med arbeidslivet og våre roller som profesjonelle yrkesutøvere følger forpliktelser og retningslinjer. Det er imidlertid ingen garanti i seg selv for at vi gjør de riktige valgene. Jo flere utfordrende problemstillinger vi står overfor, jo lettere er det å trå feil. Om vi skal ta det reelle ansvaret for at vi er forvaltere av gode verdier, så må vi begynne med oss selv. Både ute og hjemme.

Overskriften i dette innlegget, Først meg selv, kan leses på flere måter. Den kan for eksempel tolkes som en lett egoistisk uttalelse, som at jeg på en ekskluderende måte alltid setter meg selv og mitt først, eller det kan bety at jeg går for selvransakelse framfor ansvarsfraskrivelse og skyldfordeling.

Under en selvransakingens lupe er det stort sett aldri behagelig å være. De siste månedene har jeg flere ganger hørt meg selv si at jeg har for mange oppgaver og for mye å gjøre - som igjen er en repetisjon av hvordan jeg har levd livet mitt tidligere. Engasjert, opptatt, opptatt og engasjert. Alltid noe som bør, skal, må leses, skrives, gjøres. Da jeg var yngre, brukte jeg notatblokken til å få utløp for det jeg ikke klarte å leve ut på andre måter. Nå har jeg lært meg litt mer. Blant annet at jeg ikke blir et lekende og lykkelig menneske av kun å skrive om saliggjørende lek og glede, jeg blir det av å være tilstede i livet mitt i mye større grad. Fordi jeg kan, tør, og vil.

Det neste halve året skal jeg derfor bruke til å avslutte noe jeg påbegynte for mange år siden. Jeg skal arbeide konsentrert og i enda større grad for å synliggjøre noe av det vi helst ikke vil se. Med mine handlinger håper jeg å være med på å avgjøre hvordan morgendagen skal se ut for noen av dem som trenger det mest: De minste barna, de med de største hemmelighetene.

Innlegget har også stått på trykk i tidsskriftet Første Steg 04/12

torsdag 6. desember 2012

Privatisering gir ikke økt mangfold

Av Halvor Kolsrud, SV-medlem og masterstudent i barnehagepedagogikk.



I Oslo Kommune, som så mange andre steder, står man ovenfor et eventuelt salg av de kommunale barnehagene. Dette vil ikke nødvendigvis øke mangfoldet i barnehagesektoren, hevder vår gjesteblogger Halvor Kolsrud.

I Aftenposten 25. november uttalte Øystein Sundelin (H) seg om en rapport om privatisering av Oslos barnehager. Rapporten tok til orde for å spare penger på denne måten, noe som ville bety store kutt i overføringene til private barnehager. Sundelins begrunner med at "Av og til skal vi gjøre vedtak fordi det er økonomisk fornuftig, og av og til fordi det er ideologisk riktig. Jeg tror ikke nødvendigvis man bør gjøre dette utelukkende for å spare penger, men også for å skape et bredt og mangfoldig tilbud."

Jeg har hatt gleden av å se ganske mange barnehager i Oslo, både private og kommunale, og er ikke i tvil om at det allerede er stor grad av mangfold blant disse. Hvordan barnehagen er eid har ingenting med mangfold i sektoren å gjøre. Samtidig er jo målet om enda mer mangfold ikke det verste man kan ha, men jeg tviler sterkt på at å kutte i sektoren bidrar til dette. I stedet finnes det minst tre andre ting byrådet kan gjøre.

1. Det kanskje enkleste tiltaket er å slutte å detaljstyre barnehagene. Gjennom Prosjekt Oslobarnehagen innføres en rekke felles krav til hva barnehagene skal gjøre, blant annet om hvordan årsplanene skal skrives eller barn kartlegges. Det er fullt mulig å forsvare deler av denne detaljstyringen, for eksempel syns jeg det virker fornuftig med felles normer for oppfølgingen i overgang mellom barnehage og skole. Men mer mangfold gir det ikke.

2. Større frie økonomiske rammer til barnehagene er kanskje det viktigste byrådet kan gjøre. Også om man ønsker mer mangfold. Med større økonomisk handlingsrom kan barnehagene gjøre selvstendige investeringer som kan styrke deres særpreg. Jeg har stor tro på å benytte seg av personalets kompetanse og interesser, og å legge til rette for det. Driver noen med klatring kan man bygge klatrevegg, spiller folk i band kan man kjøpe instrumenter osv. Det gir både større tilbud til barna og mer engasjerte voksne. Dette trenger ikke være spesielt dyrt, men etter byrådets mange kutt er det likevel umulig for mange barnehager.

3. Større styrte økonomiske rammer kan paradoksalt nok også gi større mangfold. For eksempel er det i dag mange barnehager som ikke får tilstrekkelig med midler til personalmøter og kurs. Hvis barnehagene skal dyrke sin kompetanse ytterligere er de nødt til å få tid til å gjøre nettopp det. Å skape helhetlige og selvstendige barnehager krever planlegging i fellesskap og faglig kompetanse.

Dette er tre tiltak som vil gjøre en positiv forskjell, i motsetning til kutt og privatisering. Hvis Høyres ideologi virkelig handler om å skape mer mangfold og ikke bare å bygge ned offentlig sektor, har de mye å bevise.

En forkortet utgave av innlegget stod på trykk i Aftenposten Aften 5. desember.
 

tirsdag 27. november 2012

Barnehageopprør!

Av Morten Solheim



Oslo 21. November, 2012. En statsråd, to stortingspolitikere og cirka 140 mennesker fra barnehagefeltet er samlet til debattmøte om morgendagens barnehage. En pedagogisk leder tar mikrofonen og setter ord på skoen som trykker. Presist, lavmælt og med en dønn ærlig fortelling om seinvakta hun nettopp kom fra. Alene med femten barn under tre år i over en time. Det er helt enkelt uholdbart. De som sitter i salen kjenner beskrivelsen på kroppen. I hode, hender, nakke og hjerte. Det holder nå. 

Sjelden har vi sett en slik mobilisering for bedre barnehage som vi har vært vitne til de siste ukene. Stadige nedskjæringer på kommunalt nivå har gjort barnehagefeltet til en trykkoker. Det er rett og slett ikke greit lenger, det som skjer. Forskere, pedagogiske ledere, bestemødre, barneombud, foreldre og journalister står samlet. Aldri har kravet vært tydeligere: Om det ikke satses mer på bemanning i barnehagene kan det få fatale følger for neste generasjon. 

Professor Berit Bae spurte politikerne på debattmøtet rett ut: Gjør dere en risikovurdering i forbindelse med så store omveltninger som barnehageløftet innebærer? Representanten fra KrF begynte å snakke om at i hans sønns barnehage hadde barna innesko i tilfelle brann. Men det var ikke lokalt HMS-arbeid Bae siktet til. Hun etterlyste snarere en risikovurdering om hvilke følger det kan få, dersom en stor del av den oppvoksende barnegenerasjon får utilstrekkelig voksenkontakt i hverdagen. 

”Da seinvakta på en av de andre avdelingene gikk, kom barna fra hennes avdeling inn til meg. Så gikk en seinvakt til. Nå var jeg igjen alene med 22 barn”, fortsetter den pedagogiske lederen. ”Hva skal dere politikere gjøre med dette? Vil dere lovfeste en bemanningsnorm, som gjelder hele dagen, ikke bare mellom klokken 10 og 14?” Applausen er øredøvende. Vi er sammen om dette nå, vi 140 innenfor disse veggene. Det oppleves som en felles forløsning, det faktum at en som kjenner hverdagen så godt stiller de ansvarlige til veggs. 

Det er tvetydige signaler om hvorvidt det er politisk vilje til å lovfeste bemannings- og pedagognormen for barnehagene. Barneombudet uttaler det alle tenker på NRK ytring i dag 27. November: ”Ingen av de 283 000 borgerne som er brukere av barnehagetilbudet kommer til å protestere dersom Stortinget ikke vedtar kravet om grunnbemanning. De er små av vekst og har ikke stemmerett.” Barneombudet har rett, og foreldre og fagfolk er også opprørte på disse borgernes vegne. I storbyer og tettsteder, i Oslo, Porsgrunn, Ringerike, Namdal, Moss, Tromsø, Sandnes og Tvedestrand – for å nevne en brøkdel – fortviles det over manglende satsing på de yngste. Det kreves helt enkelt flere folk til å ta seg av dem. Det trengs politisk vilje til å realisere slikt, fordi det er dyrt. Men om man gjør en risikovurdering, så har vi antakelig ikke råd til å la det være. 

Enda en pedagogisk leder tar ordet. Stemmen er rungende. Hun kritiserer det økende trykket på testing, standardisering og ferdighetsstimulering i barnehagen. Videre retter hun kraftig kritikk mot stadige nedskjæringer på det små barn trenger mest: Trygge og kompetente omsorgspersoner. Budskapet er tydelig og applausen er understrekende. Men de opplagte svarene alle ønsker fra politikerpanelet – de uteblir. 

Barnehagedebatten har nådd kokepunktet. Smertegrensen. Jeg tror jeg vil oppsummere sinnet, fortvilelsen og kravene som nå finnes både blant foreldre og fagfolk på følgende måte: 

Det er ikke slik at Maren på ett trenger læringsmål å strekke seg etter. Aysen på halvannet har ikke bruk for tiltak mot sosial utjevning. Ahmed på to trenger ikke først og fremst å få språket sitt kartlagt. Ingeborg på to og et halvt klarer seg uten matematikkrom i barnehagen. Og Trine på tre har aldri ønsket seg utvidet åpningstid. Det de alle fem derimot har bruk for er voksne, kunnskapsrike mennesker som byr på et fang og et smil som base for å utforske verden. Og når dette grunnlaget er lagt trengs de samme voksne til å sette himmel og jord i bevegelse for å verne om, utvide og danne grunnlaget for det viktigste i et lite barns liv: Leken og de mellommenneskelige relasjonene. 


tirsdag 13. november 2012

Dette er ikke en pappeske

Av Morten Solheim




Martine og Liam står ved dørstokken og kikker inn i det blå rommet. ”Et hus!”, utbryter Liam. ”En buss?”, svarer Martine spørrende. De går mot det udefinerte objektet. Sirkler sakte rundt det. Det knaker høylytt i to små hoder. Martine vipper herligheten over på siden og kryper inn. Rompa får god plass i døråpningen og det er herved etablert både vegger, tak og gulv i det nye krypinnet. Liam er første gjest. 

I 1929 malte René Magritte et maleri av en tobakkspipe, naturtro gjengitt. Under pipen stod det skrevet med sirlig skrift ”Ceci n'est pas une pipe” – dette er ikke en pipe. Man kan enkelt forklart si at bildet var et oppgjør med troen på at det var mulig å avgrense et tegns betydning. Om vi overfører denne troen til konkret avgrensede objekt: Hva er så en pappeske? Noe å oppbevare andre objekter i, for den snartenkte og saklige. Et uendelig univers for en liten filosof.

Krypinnet er blitt en buss. På noen blunk var det nemlig avgjort at Martine og Liam skulle til byen for å handle inn til hundens bursdag. Huset ble vendt med vegg mot gulv, og dermed var fire nye vegger etablert. Stoler ble hentet, ratt ble klippet ut og stoppknapper tegnet opp. Reisen har så vidt begynt.

René Magritte diskuterte bildet sitt med filosofen Michel Foucault. Vi snakker altså her om to av Europas store intellektuelle, som utforsket hva som var rett og galt, likt og ulikt, sant og falskt. De spurte seg om grønne erter var grønne erter. De tillot seg ganske enkelt å se bort fra hva hvermansen anså som alminnelige avgrensinger.

Martine stopper bussen utenfor kjøpesenteret, vipper den over på en liten tretralle hun har for hånden og begynner å fylle den nydefinerte handlevognen med varer. Liam er baby på lat og sitter oppi, slik babyer ofte gjør. Det blå rommet er et endeløst kjøpesenter. Hver minste detalj i rommet skifter form, farge, konsistens og funksjon, alt etter Martines ordre.

Den britiske professoren Ken Robinsen mener skolen i utstrakt grad dreper barns kreativitet gjennom standardiseringer, skjemaer og urimelige avgrensinger. Vi kan lett ende opp i et standardiseringstyranni også i barnehagen. Å spørre et barn hva noe er, når målet er å få et svar tilbake som er forhåndsdefinert, er et eksempel på dette. Å sette dette i system, med troen på at det vil gi kunnskap om hva barn kan og mestrer, er intet mindre enn et feiltrinn.

Mot slutten av barnehagedagen leser Martines mamma dagsrapporten som henger på korktavla i garderoben. ”Har du og Liam lekt med pappesker i dag?”, spør hun Martine etter å ha lest den ferdig. ”Nei”, svarer Martine. 


fredag 2. november 2012

Varsko fra barnehagen!

Av Anne-Marit Nedregård Larsson, pedagogisk leder

Det er lett  å tro at barnehagene i Norge er de beste i verden når det stadig påstås fra høyeste hold, senest av Kristin Halvorsen på dagsrevyen nylig. Og vi kunne da også i lang tid være stolte over vår profesjon. Men etter flere år med nedskjæringer, har bildet dessverre endret seg.

Hvorfor får bydelene i vårt rike land simpelthen ikke tildelt nok penger til å kunne ivareta de omsorgstrengende i befolkningen, det være seg barn, syke eller andre pleietrengende? Vi har en flott barnehagelov å jobbe etter. Men man skal være klar over at mye av den kan fravikes om ikke midlene man har til rådighet er tilstrekkelige.

Mange av oss som jobber innenfor omsorgsyrkene står nå for tiden ofte i en ydmykende situasjon der vi skal skamme oss over ikke å klare å spare nok penger, eller over at vi blir syke under presset vi utsettes for. Og når det med alt for små midler tilgjengelig blir vanskelig å gjennomføre lovverkets intensjoner, kan vi risikere å få refs av våre overordnede.
 
På jobb i barnehagen ser jeg hva som foregår aller nederst, der barnet befinner seg. Hva får det ut av å gå i barnehage når de voksne får mindre og mindre tid og muligheter til å bidra slik vi ønsker? Sørger vi fremdeles bra for barna i barnehagene? Er dette i det hele tatt mulig under gjeldende politiske rammevilkår?

Politikk skulle være til for å sikre menneskene i et samfunn best mulige systemer for et mest mulig bærekraftig og fremgangsrikt liv. Målet for all politikk skulle altså være mennesket, og dersom noe kommer i mellom og forstyrrer dette, er det snakk om korrupsjon.
 
Sett at det var sant at politikere og systemet er til for å tjene menneskets vekst.. Hva da med barna våre og alle som ellers behøver vår omsorg? Jeg er redd mange av oss altor lenge har gått i forsvar når lyset faller på oss og vi skal vise til, og stå for hva vi duger til, og om vi er verdt vår lønn og vår posisjon, er jeg redd mange alt for lenge har gått i forsvar. Vi har vist våre alltid smilende ansikter, trukket frem noen sjarmerende barn og sagt «Seee! Så flinke vi er!»

Men jeg innrømmer nå: Jeg bedriver i stor utstrekning simpelt barnepass i min såkalt pedagogiske stilling. Jeg prøver å passe på at barna spiser i alle fall et minimum, at de har klær på kroppen og at de ikke skader seg. Dette er det som knapt nok er mulig utifra dagens rammebetingelser på min arbeidsplass i Olso kommune Groruddalen. Og på barnas vegne veksler jeg mellom alvorlig bekymring og raseri.

Kjøkkenhjelpen vi før hadde i barnehagen ble tatt bort. Hennes jobb - matlaging og oppvask for en hel barnehage, falt på dem som skal ta seg av barna. Styreren som fantes i hver barnehage er også tatt bort. I stedet har vi et lederteam på to, med ansvar for flere barnehager. Dette flytter ytterligere arbeid over på dem som skal ta seg av barna.
 
Der vi før kunne regne med en ekstra ansatt hele uken når vi hadde barn m såkalt spesielle behov, blir vi nå avspist m en person fire til fem timer i uken. Han har i tillegg 4 andre trengende barn i fire andre barnehager å forholde seg til.  Der store fysiske eller psykiske belastninger i barnegruppa, før kvalifiserte til noe redusert barneantall, kjører vi nå full gruppe åkke som.
 
Disse nedskjæringene har skjedd over en årrekke, de er fler og de tar ikke slutt. På vår avdeling, har vi 18 barn med store og varierte behov, fra elleve forskjellige nasjonaliteter, hvorav bare en er norsk og behersker språket adekvat. Vi står igjen med en grunnstamme i personalet på en fagutdannet pedagogisk leder og to ufaglærte assistenter. Dette stemmer med regelen om at det skal være 6 barn pr voksen ansatt (mange steder fraviker man dette også, og går opp i barnetall, noe som er økonomisk lønnsomt). 

Likevel, etter nærmere finregning viser det seg at bare 2,5 timer av dagen er en voksen pr 6 barn. Barnehagen er åpen fra 07.00 til 17.00 og vi har tredelte vakter. Det betyr at det er en voksen til stede 3 timer av dagen, to voksne til stede 4,5 timer av dagen og altså tre voksne til stede 2,5 timer av dagen. Er det vanskelig å se for seg at det er her ikke mye sykdom som skal til før vi rammes kraftig?

Når noen blir syke har vi problemer med å ha personal nok, særlig på begynnelsen og slutten av dagen. Som et sparetiltak er dessuten muligheten for å jobbe overtid skåret bort. Det har også en god stund vært innført såkalt «vikarstopp» i vår bydel. Før vi setter inn vikarer –noe vi må gjøre om ikke virksomheten skal stenge – må vi derfor strekke oss langt. Vi slår sammen og hjelper hverandre innbyrdes på de forskjellige avdelingene, så langt det går, slik at i prinsippet er det nesten bestandig for lite personal over hele huset.
 
Store deler av dagen går med til å legge sinnrike kabaler for hvordan vi skal klare oss med folk nok på hele huset gjennom dagen. Over lang tid sliter dette enormt. Noe som i sin tur øker vikarbehovet og går kraftig ut over de ansattes helse og livsmot i arbeidssituasjonen.

Om vi altså er to voksne ute for å passe 36 barn, (noe som lett skjer når det er sykdom i personalet), og en av barna må tas inn sammen med den ene av disse to voksne, for å skifte bleie, -Hva da om det skjer noe alvorlig der ute på lekeplassen, eller bak en busk der jeg ikke kan se? -Hvem sitt ansvar er det? 

Det er greit å være sliten etter en arbeidsda når man har gitt av seg selv for et arbeid man brenner for. Mange har også elsket dette arbeidet i det lengste! Dette og kvinners villighet til å strekke seg forbløffende langt, har politikerne kunnet basere seg på lenge.

Jeg forventes å være lojal mot min arbeidsplass. Jeg forventes å ikke spre bekymring til foreldre eller andre. Om jeg i dette tilfellet ansees for ikke å være lojal mot mine overordnede, er det fordi min lojalitet strekker seg til barna og foreldrene i første omgang. Barnehagen skal ikke være der for min skyld. Ikke for mine overordnedes skyld heller. Ikke for politikeres skyld. Den skal være der for barna. Bydelene står foran umiddelbare nye og store kutt i budsjettene.

Det har blitt meg fortalt at om man setter levende frosk opp i en kjele hvor kanten rundt er så lav at de kan hoppe ut om vannet de står i blir for varmt, -så gjør de ikke det, om man bare varmer dem opp gradvis. De holder ut til de er døde og kokte fordi prosessen skjer gradvis.

Jeg ville foretrekke at man ærlig og redelig hadde satt temperaturen på fullt fra første stund, så alle vi frosker kunne hoppe ut i tide.
 
Artikkelen har også stått på trykk i Klassekampen 1. november 2012
 

mandag 29. oktober 2012

Hvorfor er barnehagen så provoserende?

Av Solveig Østrem, førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold
 


Dette innlegget skal handle om tre ting. For det første vil jeg si noe om hvorfor barnehagen er så provoserende, og om hvorfor debatten om barnehager er eller ikke, er så forutsigbar at den først og fremst fortjener å bli møtt med et gjesp. For det andre vil jeg snakke om hvilke omkostninger den raske barnehageutbyggingen og ideen «tidlig innsats» har hatt. For det tredje kommer jeg inn på hvordan forskning brukes – både av dem som er skeptiske til barnehager og av dem som tror at «tidlig innsats» er løsningen på alle samfunnets problemer.

Den årlige førstesiden

Barnehagen har gjennom hele sin historie vært provoserende. Derfor er det ikke noe nytt når avisenes førstesider forteller at «barnehagen er skadelig for barn».

Det er et sikkert høsttegn når VG skriver at «ekspertene advarer mot barnehage for ettåringer». Vi har hatt den samme debatten hver høst i over førti år, riktig nok som variasjoner over et tema. Det ene året er det barnehagen som sådan som er skadelig, det neste året er det lange dager, så er det de store barnehagene, og så er det barnehage for ettåringer. Saken er den samme: barnehagen som institusjon provoserer.

Det er minst to grunner til at barnehagen provoserer. Det ene har å gjøre med synet på kvinner. Det andre har å gjøre med synet på barn. Begge deler handler om skillet mellom offentlig og privat sfære, og om hvem som skal ha tilgang til hvilke sfærer.

Barnehagen har gjort kvinners deltakelse i arbeidslivet mulig. Ved at mødre har kunnet dele omsorgsoppgavene med noen utenfor familien, har de fått mulighet til forsørge seg selv og sine barn. Barnehagen har gitt kvinner innflytelse i samfunnet og mulighet til å delta aktivt i arbeidsliv, politikk og forvaltning. Uten barnehagen ville kvinner i langt større grad vært bundet til hjemmet og hatt begrenset tilgang til det offentlige rom.

Dette er provoserende også i en tid da mammabloggene florerer og gjør spørsmålet om omsorg for barn til rent føleri, reaksjonære holdninger til familie og likestilling får stor oppmerksomhet, og det er blitt legitimt å stille spørsmål ved umistelige rettigheter som kvinner før oss kjempet fram.

Barnehagen har gjennom hele sin historie blitt legitimert ut fra ulike interesser. I tillegg til å være et pedagogisk tilbud for barn, har barnehagen også vært legitimert som likestillingstiltak, arbeidsmarkedstiltak, sosialpolitisk virkemiddel og barnevernstiltak. Men å sette mødres deltakelse i arbeidslivet opp mot hensynet til barna gir ikke uten videre mening.

Den andre grunnen til at barnehagen er provoserende er at den gir barn tilgang til en offentlig arena. Barnehagen gir små barn mulighet til å inngå i et fellesskap med andre barn og voksne og delta i samfunnet på sine egne premisser. Barnehagen bidrar til at små barn ikke er «lukket inne» i privatsfæren.

Barnet er på mange måter bærer av forestillingen om det gode hjem og dermed også om ideen om et dikotomt skille mellom offentlig og privat sfære. Barnehagen utfordrer denne ideen på en fundamental måte.

Barnehagen gir små barn en arena der de deltar i kraft av seg selv, der de ikke eies av noen, ikke representeres av noen andre enn seg selv. Det kan være verdt å minne om at nettopp dette – at barn er enkeltindivider som eksisterer i kraft av seg selv – er et premiss for FNs barnekonvensjon. Dette er utgangspunktet for å forstå barn som medborgere med egne rettigheter: med rett til omsorg, rett til et navn, en familie og en tilhørighet, men uten å eies av noen.

Som samfunn er vi nødt til å finne ordninger som gjør det mulig å realisere tanken om barn som medborgere. Nettopp her ligger barnehagens potensial – som en offentlig, demokratisk møteplass der barn opplever omsorg, lek og læring i et samspill med andre barn og voksne.

Omkostningene av en storstilt barnehageutbygging

At barnehagen er en ordning med et stort potensial, betyr ikke at vi ikke skal se kritisk på endringer som har skjedd i barnehagesektoren de siste årene. Den raske utbyggingstakten har opplagt hatt noen omkostninger.

I takt med barnehageutbyggingen har interessen for barnehagen økt. Det er i dag mange som vil mye med barnehagen. Noen mener et «økt læringstrykk» i barnehagen er det som skal til for at Norge skal skåre bedre på PISA-tester og internasjonale målinger. Noen mener strukturert språkopplæring fra ettårs alder vil gi sosial utjevning. Noen tror at hvis bare barnehagen systematisk kartlegger alle barn og identifiserer flest mulig avvik, vil alt fra sosial ulikhet, arbeidsledighet og ensomhet til vold og kriminalitet i framtiden kunne forebygges. Honnørordet «tidlig innsats» brukes til å legitimere det meste.

Samtidig ser vi at en økonomisk terminologi er kommet inn i offentlige dokumenter om barnehagen på en måte vi ikke har sett tidligere. Barnehagen skal ikke først og fremst gi barn en best mulig hverdag. Barnehagen skal lønne seg. Dermed er det fort gjort at barnehagens vedtatte formål – som handler om omsorg, lek, læring og danning – blir trengt til side for ting som kan omskrives til utbytte.

Eksempelvis heter det i stortingsmeldingen om Kvalitet i barnehagen (41:2009) at «tidlig innsats i småbarnsalderen gir stor avkastning ”. Det blir det lagt vekt på at førskoletiltak er kostnadseffektive. Regjeringen viser til en rapport fra Senter for økonomisk forskning der man har beregnet avkastningen i kroner og øre: ”For våre anslag på effektene av ferdighetsstimulerende førskoletiltak vil det for hver krone investert være brutto gevinster på 1,4–4,5 kroner, altså til dels betydelig større enn investeringen. Det gir en avkastning på 40 til 350 prosent”. (De økonomiske begrepene er kursivert av meg).

Det er her det blir på sin plass å spørre: Bygger vi barnehager for barna eller for bruttonasjonalproduktets skyld?

Det som kalles kostnadseffektivt, blir på lokalt plan realisert gjennom store barnegrupper, store, effektive barnehagebygg, få ansatte, lavt utdannet personale og manglende vikarbudsjett. I tillegg ser vi nye styringsformer som i praksis betyr at barnehagens virksomhetsleder har sin lojalitet til rådmannen, ikke til barn og foreldre, mens førskolelærere bringes til taushet (se Pettersvold 2012).

Det vi ser påfallende mye av i kommunale planer, er standardiserte kartleggingsverktøy og programmer som kommunen pålegger barnehagene å bruke. Barnehagemyndighetene kaller dette kvalitet. Det som er påfallende fraværende i de kommunale planene, er det vi vet at sikrer kvalitet i barnehagen: førskolelæreres kompetanse.

I boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet dokumenterer Mari Pettersvold og jeg noen av konsekvesene av at kvalitet erstattes med billige løsninger i form av kartleggingsverktøy og programmer. Vi har sett på de mest brukte verktøyene. De dreier seg om språkutvikling, matematikkforståelse og sosial kompetanse. Det bemerkelsesverdige er at ved nærmere ettersyn ser man at alle verktøyene handler om at barn skal innordne seg helt bestemte sosiale konvensjoner.

Skjemaene vi har sett på, forteller at en normal treåring kan sitte i ro på plassen sin, leke uten å avbryte andre, kle på seg selv og dekke på bordet. Hun eller han skal være selvstendig, renslig og enkel å ha med å gjøre. Barn skal kunne dele med andre, rydde på plass leker, følge instruksjoner gitt av voksne, takle overganger, kle på seg i riktig rekkefølge og ha et bevisst forhold til faste rutiner.

Hvis en storstilt barnehageutbygging ikke følges med tilstrekkelige ressurser, blir det lite rom for helt alminnelige barn. Normen blir et helt bestemt idealbarn: et disiplinert og selvstendig barn som kan tilpasse seg og innordne seg og greier seg selv med det meste.

Politisert og emosjonell bruk av forskning

Det er interessant å se hvordan forskning brukes, både av dem som «advarer mot barnehager», og av politikere med klokkertro på «tidlig innsats» og økt læringstrykk.

De som vil ha barna og mødrene tilbake til hjemmet har gitt tilknytningsteorien sin renessanse. Spesielt brukes tilknytningsforskningen til å fortelle hvilken risiko det innebærer for et barn å bli utsatt for atskillelse fra sine nærmeste omsorgspersoner.

Jeg vil presisere at min kritikk av dette perspektivet ikke retter seg mot forskere som – med respekt både for barna og for de krav forskningen stiller – går grundig og seriøst inn i spørsmålet om barns behov for tilknytning. Min kritikk retter seg mot dem som bruker denne forskningen på en tendensiøs, forenklende, emosjonell måte for å legitimere sitt politiske ståsted.

Barn trenger omsorg, de trenger nære voksne, og de trenger nok voksne. Men det er ikke gitt at psykologisk forskning på barn i en helt annen kontekst har direkte relevans for barnehagen. Det er flere psykologer, blant annet Agnes Andenæs, som kritiserer måten forskningsresultater overføres fra en sammenheng til en helt annen sammenheng. Hun viser blant annet til kunnskap som bygger på observasjoner av hvordan barn og foreldre oppfører seg i ”fremmed-rom-situasjonen” – den standardiserte situasjonen som brukes i forskning om tilknytning. Det er ifølge Andenæs ikke gitt at denne kunnskapen er relevant for spørsmålet om tidlig barnehagestart (Andenæs 2012). En barnehage barnet har gjort til sitt eget sted, er ikke et fremmed rom. Å bli overlatt til en førskolelærer barnet og foreldrene har utviklet tillit til, er noe annet enn å bli overlatt til en fremmed.

Politikere som vil ha «tidlig innsats» i form av mer strukturert opplæring, viser til effektstudier, særlig fra USA. De fokuserer ikke primært på barns omsorgsbehov, men på barns læringspotensial. En viktig premissleverandør i politiske dokumenter om barnehager er økonomiprofessor James Heckman. Han snakker om barns læring ut fra teorien om multiplikatoreffekt. Dette er et økonomisk faguttrykk som blir brukt om effekten av å gå i barnehage – på kort og lang sikt. Tanken er at det barn lærer når de er tre år, vil kunne fordobles når de er fire. Det de lærer når de er fire, fordobles når de blir fem. Og motsatt: Det barna ikke lærer tidlig nok, vil de aldri kunne ta igjen.

Det er to forskjellige syn på barn vi ser. Hos skeptikerne, som romaniserer det gode liv uten tidsklemme, finner vi forestillingen om det sårbare barnet. I de politiske dokumentene finner vi det kompetente barnet, det lille, nysgjerrige forskerbarnet som uredd og selvstendig utforsker verden og har et ustoppelig behov for kunnskap.

Paradoksalt bygger disse forestillingene på felles premisser. Både det sårbare barnet og forskerspiren er et barn som utvikler seg på en bestemt måte, i en bestemt rekkefølge. Dersom utviklingen ikke følger et helt bestemt mønster, går noe veldig galt som aldri kan rettes opp. Utvikling og læring forstås som noe som skjer inni det enkelte barnet, uavhengig av konteksten. Med denne individualistiske tilnærmingen ser man bort fra det potensial som ligger i barnehagen som offentlig møtested der barn får tilhøre et felleskap og delta aktivt i et samfunn.

Når polene i debatten skapes på dagspressens premisser og blir et spørsmål om å være for eller mot barnehager, er det mye engasjement for barns vel og vel som forsvinner ut i ingenting. Et alternativ til å advare mot barnehager eller å forsvare barnehager for en hver pris, kunne vært å bruke innsikten om barns omsorgsbehov og barns utforskertrang til å kreve at nøkkelfaktorene for kvalitet i barnehagen er tilstede, det vil si lovfestet personaltetthet og en økt andel utdannede førskolelærere.


Dette er en noe revidert versjon av et innlegg på Litteraturhuset 25. oktober 2012 i forbindelse med Norsk Kvinnesaksforenings arrangement Barnehager til alle - Hva nå?

torsdag 25. oktober 2012

Viktig melding til barnehageforeldre i Oslo

Av Lene Chatrin Hansen



I 2007, under overskriften «Barnehagens sørgelige sorti», beskyldte jeg byråd Torger Ødegaard for å svinge språkpisken over hovedstadens barn og barnehageansatte. Den gang gjaldt det kartleggingskravene i «Veilederen ABC og 1, 2, 3». Datatilsynet gav ham da korreks på noen av kartleggingsredskapene i heftet, men det hindret ham ikke i å prøve seg med et nytt og liknende prosjekt i 2009. «Her kommer jeg», het det – og det ble faktisk stoppet av Datatilsynet. Ødegaard gir seg ikke, og i 2010 klarte han å klore seg fast med «Prosjekt Oslobarnehagen». Det aller siste tilskuddet i den forbindelse er bystyremeldingen «Oslobarnehagen: Økt kvalitet og styrket læringsarena». Her viser det seg at den iherdige byråden på nytt svinger språkpisken over byen. At Aften (24.10.12) i «Byrådets karakterbok» hevder at byråden lett kan oppfattes som både arrogant og med manglende lytteevne, er ingen trøst. Og når vi i samme artikkel kan lese at mange i Høyre ser «Ødegaard som het kandidat til kunnskapsminister i en eventuell ny regjering», da må jeg ta til motmæle.
 
Aller først. Som både forelder og pedagog er det lett for meg å svare på følgende spørsmål: Hva vil du velge for dine barn? Jeg vil velge meg en god barnehage. Jeg vil at barna skal ha trygghet, voksne med omsorgsevne, nok pedagoger, at barna skal få tid til å leke, utvikle seg, skaffe seg venner, og jeg ønsker at barnehagen i størst mulig grad skal få være et byråkratisk fristed. Et godt språkmiljø er viktig, det er ingen tvil om det. Og vi jobber med saken. Men, dessverre legger Ødegaards trange budsjett og snevre læringsfokus helt feil premisser til grunn for arbeidet som må gjøres.
 
Barnehagen skal og må være et inkluderende sted, med rom for forskjellighet. Og for flerspråklighet, i vid forstand. Som førskolelærer vil jeg ikke finne meg i å bli redusert til en «normalitetens dommer», via byråkratiske krav og kartlegginger av barna. Vi skal ikke bare snakke om at vi ønsker oss et mangfold, men vi skal også vise det, i praksis. I budsjettforslaget ligger nå språksatsningsmillioner ved siden av ønsket om å fjerne bemanningsnormen. I tillegg kan bydeler og barnehager forvente seg et realt budsjettkutt. Vi er mange som vil takke for at vi siden 2007 har fått rett til barnehageplass, og det store kvantitetsløftet, barnehageutbyggingen, har sørget for tilnærmet full dekning. Nå er tiden inne for å diskutere kvalitetsbegrepet, uten at byråden kommer løpende med kunnskapsløshet og budsjettkniv for å sette premissene for diskusjonen.
 
For å nevne noen kvalitetskriterier som bør diskuteres: I NOU: 2012: 1, «Til barnas beste», kan vi lese at barna, foreldrene og personalet er barnehagens viktigste ressurser. Personalets kompetanse har lenge blitt fremhevet som særlig viktig for å sikre tilstrekkelig kvalitet, dette gjelder både i barnehage og skole. Kvaliteten i barnehagen er altså avhengig av et kompetent personale. Voksentetthet er et annet viktig moment for å sikre kvaliteten. Evnen til å etablere relasjoner preget av nærhet, omsorg og tilknytning en viktig forutsetning for å kunne gjøre en god jobb, og for de aller yngste er de voksnes omsorgsevne særlig viktig. Det hjelper dessverre ikke med evner dersom det ikke fins tid til å forvalte alle ressursene. Det er altså intet mindre enn innlysende at uten rom for tilstrekkelig tid og oppmerksomhet, vil det være vanskelig for barnehagens ansatte å kunne bistå barna på best mulig måte. Vi trenger voksenressurser, pedagogtetthet, begrensninger på barnegruppens størrelse, og nok tid til å bruke ressursene på en måte som gagner hele barnets utvikling.
 
Dersom du som leser ønsker å bidra til en bedre barnehage, og også ønsker å ta til motmæle mot noen av forslagene fra byrådet og bystyremeldingen, så kan du begynne med følgende: På facebook finner du nå minst to grupper som er verdt å følge: Barnehagske betraktninger (eller på twitter som @barnehagske) og Foreldregruppa for Oslobarnehagene. Du bør også signere her: barnehageoppropet.no og her: Foreldregruppas opprop.
 
Dersom barna våre skal få det best mulige barnehagetilbudet så må både barnehagepersonale og foreldre bruke de ressursene de besitter. Nå. Neste høst kan det være for sent. Dere må være premissleverandører, sammen med barna. Dere er den gruppen som besitter den viktigste kunnskapen om barns utvikling, og om hva de trenger og ønsker seg – det er dere som kjenner dem aller best. Bruk det!

Relaterte artikler: En skikkelig NORSK barnehagemelding
 

tirsdag 23. oktober 2012

En skikkelig NORSK barnehagemelding

Av Morten Solheim



Oslo kommune har lagt frem en ny melding om sin satsing på kvalitet i barnehagen. Meldingens hovedinnhold er at både barn og voksne må tilegne seg bedre norskkunnskaper, raskere. Faktisk er de så opptatt av å få på plass norskferdighetene, at de glemmer det faktum at barn som lærer to eller flere språk samtidig, utvikler språkferdighetene noe senere enn barn som kun lærer ett språk. Ja, når sant skal sies så glemmer de rent å nevne at noen barn i det hele tatt er flerspråklige. Det ser ut til at det kan være det samme om de kan andre språk, så lenge de ikke har lært seg norsk før skolestart. Barna er og blir minoritetsspråklige i denne meldingen. 

Det må også være lov å påpeke det ørlille paradokset som oppstår, når byrådet ønsker at barn skal lære norsk fort, men glemmer den viktigste forutsetningen: Morsmålet. De to gangene morsmål nevnes, er det ikke for å påpeke hvordan dette fungerer som en ressurs i læring av nye språk. Men, så har jo også byrådet tidligere stått bak nedskjæringer i morsmålsundervisningen i Osloskolene, så hva skulle man kunne forvente? Om vi tar en rask opptelling av noen sentrale ord knyttet til bystyremeldingens tema, ser det slik ut: 

Tospråklig
0
Flerspråklig
0
Flerkulturell
1
Morsmål
2
Minoritetsspråklig
7
Norsk
70

Tallenes tale avdekker et syn på flerspråklige barn, som først og fremst et problem for byen. Det er altså eksplisitt uttalt at denne bystyremeldingen om bedre kvalitet i barnehagen, handler om at vi har for mange barn i byen som ikke kan godt nok norsk.. Hva som er godt nok norsk defineres ikke. Imidlertid gjøres det et stort poeng ut av at 70% av minoritetsspråklige barn, ikke kan tilstrekkelig norsk til å følge ordinær undervisning når de begynner på skolen. Jeg skal ikke påstå at det ikke ligger problematiske forhold bak et slikt tall, men jeg vil likevel påstå at det hele er noe overdrevet. Jeg tror nemlig ikke at det først og fremst er å gi tilrettelagt undervisning byrådet synes er problematisk, men snarere at de synes det er for dyrt. Dette illustreres kanskje best ved at målet om at alle barns skal kunne norsk før skolestart er nedfelt i budsjettet for Oslo Kommune. Ja, du leste riktig: Det er et budsjettmål. Ikke et pedagogisk mål, som man kanskje skulle tro.

Problemet er at midlene Oslo kommune setter av til økt språksatsing i barnehagen, i all hovedsak settes av til kartlegging av barns språkferdigheter. Dette er midler som i stedet burde vært avsatt til tospråklige assistenter og kompetansehevingstiltak. Men så nærmer vi jo også noe av kjernen av bystyremeldingen: Byrådens enorme begeistring for kartlegging av enkeltbarns språkferdigheter. Dette har vært gjentatt som et mantra i en årrekke fra Torger Ødegaard, og like ofte vært tilbakevist som et sekundært virkemiddel av en rekke fagfolk. De forskningsbaserte kartleggingsverktøyene som i dag foreligger, er vurdert av et utvalg sammensatt av fagfolk, som regjeringen oppnevnte i 2010. Utvalget vurderte samtlige verktøy som "mindre egnet" eller "ikke egnet" for kartlegging av minoritetsspråklige barns norskferdigheter.

Tonen har derfor endret seg noe i denne meldingen. Språket til treåringene skal nå først vurderes av en fagperson (førskolelærer) før det eventuelt kartlegges. Det skal imidlertid kunne dokumenteres at vurderingen er gjennomført, og det er nærliggende å tenke seg at en slik dokumentasjon ovenfor kommunen fort vil foreligge i form av det vi vanlige folk kaller, ja nettopp, kartlegging. 

Jeg kunne berømmet bystyret for sin innsats for å styrke små barns norskferdigheter, men jeg overlater til mer formelle instanser å ta seg av det diplomatiske språket. Denne bystyremeldingen lukter av økonomisk rasjonalisering og et ugreit syn på barn med annen etnisk bakgrunn enn norsk. Dette står i sterk kontrast til Oslo Kommunes kampanje OXLO, som oppfordrer innbyggerne til å bli mer inkluderende. Men de mener kanskje ikke alvor med kampanjen? 

Til slutt vil jeg for ordens skyld påpeke at bystyret i fremtidige meldinger ikke bør bruke begrepene dermed eller derfor, med mindre det påfølgende de har å melde henviser til noe de nettopp har sagt. Bystyrets skriftspråk har med andre ord forbedringspotensiale.