torsdag 26. januar 2012

Tidligvakt

Av Morten Solheim

Det er fredag. Det er klar og kald høstluft, og jeg sykler gjennom en by som så smått er i ferd med å våkne. Jeg skal ha tidligvakt. Jeg parkerer sykkelen min inntil skigarden, myser mot den lave sola og vandrer lykkelig mot grinda. Jeg låser opp døra og kjenner den umiskjennelige lukten av sand, melk , havregrøt og fuktige parkdresser. Jeg føler meg hjemme her. Huset er slitt, men det har sjel og varme i massevis.


Jeg har tidligvakt. Jeg er tålmodig. Ja, jeg er verdens mest tålmodige treogtyveåring, og jeg er assistent i en knøttliten barnehage. Jeg har stått opp tidlig, låst opp barnehagen, traktet kaffe og er klar til å ta imot herlige mennesker. Jeg er på mitt femte år i bransjen, og har snart et artium i lomma. Jeg går mot strømmen. Utdanner meg ikke. Nyter livet. Er stolt av jobben min.

Først kommer Aysen. Hun er alltid utrolig glad for å komme først. Å spise frokost i barnehagen er hennes morgenrituale. Pappa er med. Han tar en kopp kaffe før han drar på jobb. På det tidspunktet har Aysen knapt rukket å åpne matboksen. Hun har brukt tiden på å følge med på samtalen mellom pappa og meg. Pappa digger Pink Floyd. Det gjør ikke jeg. Men jeg er en god lytter, og svarer der jeg har noe å bidra med: En samtidig musikalsk referanse, eller bare et samtykkende nikk. Aysen sluker disse samtalene mens hun knoter med låsen på matboksen. 

Når pappa har kysset Aysen på kinnet, sagt at han elsker henne og døra smeller igjen bak ham, har hun så vidt rukket å lirke opp sabeltann-matboksen. Hun vipper ut en skorpeløs dobbelskive med prim og gliser. Vi skravler og tuller. Det er godt å være meg, og det er antakelig godt å være Aysen. Så kommer de ramlende inn døra – én etter én. Martin kommer hoppende med ett nytt munnspill i handa, Ingrid kommer rasende med mamma på slep og blikket morskt festet i linoleumen og Trine kommer baklengs med hetta trukket ned foran øynene. No livnar det i lundar. Det tar av. 

Jeg fortsatter å være verdens mest tålmodige treogtyveåring og mestrer å få flere og flere små kropper plassert ved frokostbordet. Stemningen er pulserende. Etter en time kommer det en voksen til på jobb. Da teller vi elleve barn og en rødkinnet ung mann rundt bordet. Vi er hver og en fylt av ulike stemninger, og jeg tenker: ”For en deilig morgen!”, men det var bare så vidt.

Jeg skulle ønske det var som følger: At alle småbarnsforeldre hadde sekstimers arbeidsdag. At alle barnehager av den grunn hadde litt kortere åpningstider. At det alltid var mer enn ett voksent menneske tilstede både på tidlig- og seinvakt, i alle landets barnehager. At barnehagens ansatte kunne snakke litt sammen før barnehagens dører ble åpnet. At alle barn fikk oppleve slike morgener som Aysen gjorde, og at alle fedre fikk oppleve slike morgener som pappaen hennes gjorde. Jeg tror det er mulig. Om vi bare er mange nok som ser hva disse øyeblikkene i et menneskes liv, faktisk betyr.

1 kommentar:

  1. Hei,
    Du er verdens mest tålmodige treogtyveåring, men du er tydeligvis også en av de mest reflekterende. Takk for en fin tekst. Lykke til videre.

    SvarSlett