torsdag 12. januar 2012

Sorgens dialektikk

Av Morten Solheim

En høst dro Alices pappa til Libanon. Alice var fire. Som fireåring er tre måneder lenge, og troen på at pappa noensinne skulle komme hjem igjen var vaklende. Å følge Alice i sorgen og usikkerheten var en sterk opplevelse. Jeg kunne sikkert skrevet en rekke beskrivende og fortolkende essays og fagartikler på bakgrunn av observasjonene jeg gjorde i denne tiden. Men jeg vil ikke det. Det finnes allerede mye god litteratur om barns sorg, separasjonsangst, depresjoner og det som verre er. 

Likevel er det noe jeg har lyst til å formidle fra denne perioden. Alice er jo ikke alene blant barn som har opplevd at en av sine foresatte er bortreist for en periode, og det kan være fint å peke på andre aspekter ved slike fravær. Jeg tror at disse periodene hvor Alices pappa var bortreist, også gav Alice noe annet enn sorg og usikkerhet. De fleste som har opplevd sorg, har også opplevd at man gjerne går ut og inn av sorgen. Og de opplevelsene som fylles av godhet i en sorgfull tid, kan noen ganger oppleves sterkere enn sorgen selv. Vi kan kalle det sorgens dialektikk.

De gode opplevelsene jeg har stor tro på at fylte Alices liv i denne perioden, har et sterkt vennskap som omdreiningspunkt.  

Ingrid var Alices beste venn i barnehagen. Et lite menneske fylt til randen av empati og kjærlighet for Alice. Vennskapet var gjensidig, og dette kom til uttrykk på en overveldende måte i periodene hvor Alices pappa var borte. Denne høsten var det kaldt, klart og bart på bakken. En perfekt tid for å sykle rundt på den lille stripen av asfalt som omsluttet barnehagen. Ingrid satt foran, Alice bak. Det kalles en taxi-sykkel på barnemunne. Dag ut og dag inn syklet Ingrid og Alice på denne sykkelen. I time etter time. Og dag ut og dag inn tok de også pauser i syklingen. Det skulle nemlig ikke så mye til før Alice brast i gråt. Noen ganger ble pappa nevnt, andre ganger ikke. Utrøstelig var hun uansett. Hun måtte helt enkelt få gråte ferdig. 

Gråten til Alice kunne vare i ett minutt, to minutter, tre minutter. Ja, noen ganger opp til tyve minutter. Det spilte ingen rolle. Dersom Alice gråt, stoppet Ingrid sykkelen og ventet til hun var ferdig. Ikke noe mas, ikke noe antydning til kjedsomhet. Kun ren og skjær tålmodighet. Stille omsorg. Ingrids empati var sterk, og jeg er sikker på at den var ektefølt.

Å få oppleve Ingrids enestående vennskap, kan ha vært redningen for Alice i en vanskelig tid. For det var ikke bare tålmodighet Ingrid hadde å by på. Grenseløs humor, absurde påfunn og uendelig lek, preget de tett sammenvevde vennskapsbåndene mellom Ingrid og Alice. Barn ligner oppsiktsvekkende mye på voksne iblant. Vennskap gir grunn til å eksistere. Grunn til å ville dra i barnehagen. Mening med livet.

For Alice tror jeg opplevelsen av pappas fravær styrket opplevelsen av Ingrids nærvær. Og pappa, han kom hjem igjen han, og var så nærværende som bare en pappa kan være.

2 kommentarer:

  1. Du skriver så flott! Får frysninger av de fine historiene dine fra hverdagen. Fortsett med det!

    Hilsen barne- og ungdomsarbeider i Trondheim :)

    SvarSlett
  2. Sitter som en mamma til en 16mnd gml gutt som begynner i bhg når han har rundet 21mnd. Med dine beskrivelser som dette gjør meg mye tryggere i beslutningen om at han kommer til å få det supert i bhg. Du skriver fantastisk, og det er flott å lese dine betraktninger ang bhg-hverdagen :)

    SvarSlett