torsdag 19. januar 2012

Maja og Mummitrollet

Av Morten Solheim



Da Maja begynte i barnehagen, begynte hun sammen med Mummitrollet. Et lite, hvitt kosedyr med snille øyne satt klistret fast til Majas kropp hver dag, fra hun kom til hun gikk. Noen ganger, ble Maja bedt om å sette Mummitrollet på hyllen sin i garderoben. Å få til det var en lang prosess. Historier ble laget; ”Mummitrollet må hvile nå”, ”Mummitrollet trenger også søvn”, ”Ingen av de andre barna har et Mummitroll”.

Noen ganger gikk det greit, om historien var god nok. En dag var ikke historien god nok. Den var så dårlig som bare det. Eller for å si det på en annen måte: Det var ikke en historie om Mummitrollet overhodet. Det var en historie om en dårlig ansatt med manglende dømmekraft, innlevelse og empati. La meg advare om sterke scener.

Det var Lucia-dagen i en dårlig barnehage. En dårlig barnehage med en ikke-fungerende ansatt. Som i alle andre barnehager var barna kledd i hvitt denne dagen. Men, som bare i denne barnehagen (forhåpentligvis), var Lucia-toget en rigid forestilling. Mummitrollet gikk i ett med Majas hvite drakt denne dagen, og et litt usikkert fjes stakk opp bak det. Mamma hadde tross alt forlatt garderoben, men gått inn i barnehagen i stedet for ut av den. ”En og en på rekke, ikke noe tull”, kommanderte en høy og sprukken damestemme. ”Og ingen Mummitroll!”, gjallet hun videre. Hun rasket det verdifulle kosedyret ut av armene på Maja, og satte det resolutt på hylla hennes. Maja ble stående å hulke. Det gikk denne damen hus forbi, i hennes iver etter å få presentert en rett linje av barn for foreldrene.

Jeg løftet Maja. Det var en refleks. Noen måtte trøste – behovet var prekært. Jeg tok henne på armen min og hentet Mummitrollet på hylla. Frøken Lucia var altfor opptatt med å dirigere det lille, hvite toget inn i hovedrommet, så hun fikk ikke med seg at Mummitrollet ble med lenger bak i rekkene. 

Da vi ankom hovedrommet, hvor alle foreldrene stod oppstilt med telelinsene sine, begynte blitsregnet. Slikt gjør vi med barn. Kler de opp i hvitt, får de til å gå på rekke, og tar hundrevis av bilder av dem. Maja forstod at Mamma måtte være i rommet, og myste med sine tårevåte øyne ut i det stjerneklare lokalet. Og mamma, selvfølgelig, så sin lille hvitkledde jente og strakk ut armene siden hun gråt. Et brudd i rekkene. Det skulle bare mangle.

Historien er trist. Uendelig trist. Og jeg har tenkt på hvorfor jeg ikke satt min medarbeider på plass. Kanskje fordi hun hadde en høyere stilling enn meg, ikke vet jeg. Det jeg vet, er at mer enn å gjøre meg trist ble historien for meg en vekker. En vekker om hvor lett det er å trå feil i møte med barn. Denne historien er ekstrem i så tilfelle. Det den ansatte gjorde mot Maja var grovt. Likevel, det er lett å ting som ligner. Vi lager historier hele tiden, som ikke er helt sanne, for å slippe å ha Mummitroll ved lunsjbordet.

Slik sett skjerper historien meg. Jeg blir strengere med meg selv og mitt eget forhold til hva som er rett og gal handling, når man skal arbeide med barn. Den forteller om noe menneskelig, det å feile, og trekker samtidig opp linjer om etiske idealer. Jeg tror vi har bruk for å være litt strengere med hverandre, vi som på ulikt vis jobber med barn. For meg handler det om å sette barnet i første rekke. Alltid.

4 kommentarer:

  1. Tusen takk for at du deler en veldig god historie, selv om den er litt trist. Men dessverre så virkelig. Til etterfølgelse for oss alle. Se barna og ta hensyn, sette egne behov litt til siden.

    SvarSlett
  2. Ja, desverre er det sikkert flere av oss som kan fortelle lignende historier..
    Takk for at du tok det opp, og satte ord på det som er vanskelig; å si ifra til en medarbeider når slike ting skjer, som absolutt ikke bør/skal skje!
    Vi MÅ øve oss i å si ifra; vi Må tørre å være litt strengere med hverandre, som du påpeker.
    Barn skal slippe å oppleve slike overgrep, fordi vi voksne er for feige til å si stopp til hverandre.

    SvarSlett
  3. Takk for en vekker av en fortelling. Burde vært pensum for alle barnehageansatte.

    SvarSlett
  4. ...og så lett det er å "bli smittet" med gamle tradisjoner og "regler" som bor i veggene i en barnehage! Så slutter man liksom helt å tenke selv, men bare gjør som man "skal". Tradisjoner og uskrevne regler først- så, hvis vi er heldig, barna.

    Etter over et tiår som førskolelærer har jeg desverre mange slike hendelser på samvittigheten.....en tutt som bare legges vekk uten særlig god forklaring. En lek som avbrytes pga praktiske anliggender.

    Heldigvis for meg- går det kanskje lenger og lenger- mellom slike hendelser, og dersom de skjer merker jeg det og kan be om tilgivelse. Jeg er heldig- jeg jobber med herlige små mennesker som nesten uten unntak tilgir meg på flekken. Noen ganger må jeg jobbe litt for det, men så blir det bra igjen. Relasjonen vokser og blir sterkere.

    Så da tenker jeg, at feilfri blir man aldri i arbeid med barn. Men kanskje kan vi bruke våre egne svakheter og feil til å vokse. Vise barna at at det er helt ok å ha dårlige sider også- og helt essensielt hvordan man opptrer i etterkant av en "tabbe".

    Men det er skummelt da. Men bare en av de fantastiske mulighetene barnehageansatte har, å gå hjem fra jobb som et litt bedre menneske! Det er lønnen sin det!

    SvarSlett