tirsdag 7. februar 2012

Barn er ikke fremtidige sosialklienter!

Av Morten Solheim



Oppvekstdirektør i Kristiansand, Arild Rekve, påstår at det er mulig å peke ut fremtidige NAV-klienter allerede i barnehagen. For meg er denne påstanden feil på så mange nivåer. La meg peke på tre av dem. 

For det første er det noe sørgelig problematisk over hvordan Rekve bruker NAV-klient som et begrep om mennesker det har gått galt med i livet. Nærmest som en advarsel om hvor barn kan ende, dersom ikke innsatsen settes inn tidlig nok. Faktum er at de aller fleste mennesker i vårt velferdssamfunn, vil motta tjenester fra NAV i løpet av livet. Slik saken fremstilles i VG kan det se ut til at Rekve snakker om mennesker med rusproblemer som er arbeidsledige og mottar dagpenger, når han uttaler: “Ja, vi kan i enkelte tilfeller se i barnehagen hvem som blir NAV-klienter når de er 20-25 år.” Dette bringer oss til neste nivå. 

For det andre er det nemlig slik at det er svært vanskelig å bevise sammenhenger mellom atferd i tidlig alder, og hvor barnet ender som voksen. Vi kan se tendenser, og vi kan bidra til å påvirke de nærmeste årene i barns liv. Enkelte forskere peker eksempelvis på at ulike tiltak i førskolealder kan ha betydning for videre prestasjoner i skolen. Videre vil noen da påstå at prestasjonene i skolen har betydning for fremtidig utdanningsløp og arbeid, og at de førskoletiltakene vi har målt effekten av dermed må settes inn. Dette for å unngå at barna blir sosialklienter. Et slikt resonnement er en antakelse snarere enn en sannhet. Det å unngå at barn ender som sosialklienter, synes også å være Rekves poeng. Men det er stor forskjell på å se på sammenhenger mellom ulike variabler i barndom og voksenliv, og det å påstå at man har funnet årsak og virkning om et forhold som handler om mennesket. Hvilket tar oss til et overordnet nivå. 

For det tredje bygger påstanden på et positivistisk vitenskapssyn. Et vitenskapssyn som låner sine prinsipper fra naturvitenskapen. Filosofen Hans Skjervheim skrev allerede i 1959 om positivismen på denne måten: ”Ifølgje positivismen er vitskapen si oppgåve å sjå på førehand og i andre omgang å kontrollera. Dette karakteriserer positivismen i ei svært vid tyding”. Her er vi inne på kjernen i oppvekstdirektørens påstand: Å se på forhånd. Og flere støtter han i påstanden, nettopp ved å peke på hvordan dette kan kontrolleres. Eksempelvis hevder professor Willy-Tore Mørch at ”Det disse barna trenger for å avbryte en uheldig utvikling mot krim og rus er et forskningsbasert behandlingsprogram hvor de lærer sosiale ferdigheter.” 

Troen på at vi kan se på forhånd og kontrollere, gjør at vi regner med mennesket i stedet for å regne med mennesket, som Skjervheim ville sagt det. Det første vil si at vi gjør en utregning om hvor barna vil være om 20-25 år, for deretter å kontrollere utviklingsforløpet. Dette gjør vi i stedet for å regne med barnet, som i å ha tillit til det. Vi dømmer det på forhånd, i stedet for å se det som et selvstendig, samhandlende menneske. 

Jeg tror barnehagen kan være en sosialt utjevnende arena, men kun gjennom å ha tillit til menneskene vi er der for. Å anta hvem barnet kommer til å bli, kun på bakgrunn av egen kunnskap, er en mistillit til barnet. 

2 kommentarer:

  1. Kathrine M Fagereng7. februar 2012 kl. 23:25

    Jeg blir helt rystet! Det er så viktig at du blogger om dette Morten, og det må gjerne flere også gjøre. Blir det ikke gjort noe med slike meninger som oppvekstdirektøren har, så kommer barnehagen til å bli en fabrikk som lager barna slik samfunnet "trenger".ALLE må bli like, så sparer vi samfunnet for masse penger... Sosial utjevning, tidlig innsats og livslang læring.. Det er mulig det først var ment godt, men disse begrepene har for min del blitt skjellsord! ALLE mennesker trenger ikke være like.. Hva skal vi da lære?

    SvarSlett
  2. Helt enig. Jeg synes Rekve har litt farlige holdninger.
    Her blir barn dømt allerde i barnehagen. Og hva dømmer han dem etter? Er det foredrenes sosiale bakgrunn, utdanningsnivå, økonomi? Jeg synes dette er faktisk er litt skremmende. Det er også stigmatiserende. Hva slags hjelp skal ytes? Og vill hjelpen bli en klamp om foten for barnet senere i livet? Nav er faktisk til veldig liten hjelp for mange, og deres hjelp er ofte mer til skade. Har selv snakket med folk som jobber innen NAV som selv mener at systemet med sosialhjelp faktisk kan være mer til skade enn til hjelp. Er målet at alle skal være A4 mennesker?
    Kan Rekve på forhånd også se hvem av barna som skal jobbe hos NAV som voksne?

    SvarSlett