mandag 20. februar 2012

Grådighetens pris

Av Morten Solheim 


Først ringer Andreas. Han er syk i dag. Jeg kjenner det går kaldt nedover ryggen. Jeg vet hva dette betyr. Det har allerede vært en intens morgen, og Andreas skal egentlig ha mellomvakt. Nå blir jeg aleine på avdelingen til seinvakta kommer, og det er først om en time. Jeg fyller kroppen med tålmodighet, reiser meg og åpner døra inn til naboavdelingen: ”Er det greit at vi åpner opp litt? Andreas kommer ikke i dag. Det er Kristine som har seinvakt, men hun er ikke her før om en time.” Oda ser på meg med et mellomfornøyd blikk, ”Vi hadde det egentlig ganske rolig her inne nå, men det får gå greit. Kan du plassere de største gutta inn på badet, og gi de boksen med Lego eller noe?” Jeg gjør som Oda sier. Så ringer Kristine.

Jeg tar med de største gutta fra to avdelinger ut for ”å løpe av seg loppene” som de sier her på huset. Det er en måte vi løser det på. Den yngste ansatte, som er mann, tar med seg barna som de fleste voksne antar lager mest bråk. Det er gjort i beste mening og det er i grunn ganske feil. Men det er unntakstilstand. Vikarstopp. Å skille mellom rett og gal handling blir fort et praktisk anliggende i slike situasjoner. Dessuten liker jeg å være ute. 

Vi lager demninger i sandkassa. Det er akkurat nok tele i bakken til at det er perfekt motstand for de spisse stålspadene. Øyemålsklosser skjæres ut av sanden og danner lange kanaler til båtene våre. Bøtter fylles med vann fra grovgarderoben, settes på hengeren og sykles nøysomt bort til sandkassekanten. Det er et alvorlig stykke arbeid på gang. Heldigvis drikker ikke sanda like mye vann som på våren, så en god del blir liggende igjen i kanalene til neste trillebårlass er hentet. Leken er vidunderlig. 

I dag, mange år etter denne dagen i barnehagen leser jeg flere oppslag i mediene som dreier seg om barnehagenes økonomi. Det ene oppslaget handler om at det er forventet at svært mange kommuner vil kutte i barnehagebudsjettene kommende år. Det er et politisk spørsmål. Øremerking vs. rammefinansiering. Overgangen merkes, og det er fullt ut betimelig å spørre seg om hvorvidt den nye ordningen sikrer et tilstrekkelig godt barnehagetilbud. 

Et annet oppslag, som har fått overskriften Privat gullgraving i sandkassene, bærer preg av noe annet: Grådighet. En ny rapport anslår at private barnehager kan ha tatt ut opp mot 600-700 millioner i utbytte, samtidig som de mottar offentlig støtte. PBLs direktør Arild Olsen går dermed i fistel, indignert over at noen i det hele tatt kan antyde at det finnes snusk i den private næringen. Han kaller rapporten intet mindre enn en ”sammensausing av synsing”. Dermed har direktørens arroganse nådd nye høyder. I stedet for å vende blikket inn mot egne medlemsbarnehager og erkjenne at det finnes en grådighetskultur blant en håndfull av dem, ber Olsen ministeren om å forkaste rapporten. Direktøren for det hele opptrer useriøst, unyansert og neppe til beste for de private barnehageeierne som faktisk gjør en hederlig innsats for å gi barna innholdsrik hverdag. 

Kunstverket er et faktum. Sandkassa er blitt en by. Sandkassa har de siste minuttene forgylt leken til åtte arbeidsomme mennesker. Det er dette som er gull i sandkassa. Så må vi inn. Vi må hjelpe til på en annen avdeling. Flere har ringt og sagt at de er syke, og vi har fått streng beskjed av eieren om ikke å ringe vikar med mindre det er krise. Som lojale ansatte godtar vi bestemmelsen. Vi godtar bestemmelsen på samme måte som vi har godtatt oppfordringene om ikke å organisere oss, og å hjelpe til med å vaske barnehagen før stengetid to dager i uke. Åtte kropper bøyer nakken og sparker i grusen. Spadene klirrer mot asfalten, den forgylte byen gråner og det blir fjære i kanalene. Leken var vidunderlig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar