søndag 26. februar 2012

"... og skyldfrie kommer de inn i denne verden"


Det snødde tett den dagen jeg endelig forsto mer av Miriam. Jeg lå midt i all snøen, godt innpakket i klær – med ansiktet vendt opp mot snøfallet. Inne i lue og hette kunne jeg bare høre min egen pust.


Miriam så på meg da hun kom den morgenen, helt stille – og jeg fanget noe i blikket hennes, noe jeg helst ikke ville se – så jeg lot det passere, igjen. 

Det fortsatte å snø hele dagen. Har du kjent følelsen av å være helt innpakket i klær på en slik dag? Gjerne med skjerf, lue, hette – alt for at ikke den kalde snøen skal lure seg inn på steder den ikke er ønsket. Hvis du står helt stille når du er så innpakket, så kan det oppleves som om du befinner deg i din egen lille boble – og det kan virke som om du mister noen av sansene dine, og forsterker andre. Hørsel og sidesyn er mest utsatt, og du kan komme inn i en annen lyttemodus. Og der - inne i lue og hette, kan selv stillheten oppleves støyende, på grunn av din egen pust. 

Vi hadde god dialog med familien til Miriam. Moren hennes fulgte henne oftest i barnehagen. Foreldrene var skilt, og pappaen hentet henne på onsdager, og annenhver fredag. Av og til hentet bestemor også. 

Det vi hadde reagert mest på var at de ofte oppfordret til, og var opptatt av om Miriam hadde vært snill jente i barnehagen. I samtaler med foreldrene hadde vi snakket om dette, og jeg hadde forklart at alle barn alltid er velkomne i barnehagen, selv på det som foreldre eller andre definerte som dårlige dager. Det å være snill er ikke et kriterium noen slippes inn for, eller holdes utenfor av. Men, det var vanskelig for dem å endre denne talemåten: Miriam fikk stadig beskjed om å være snill jente i barnehagen. Noe hun alltid også var. 

I barnehagen får vi innblikk i barnas liv på en helt spesiell måte. Vi vet at når barn og foreldre har sine første møter med barnehagen og hverdagslivet utenfor hjemmet, så må dialogen være åpen, tydelig og kontinuerlig for å sikre barnets behov på den beste måten. De aller yngste er spesielt avhengige av at kommunikasjonen mellom hjem og barnehage flyter godt – og vi opparbeider oss gjerne nære relasjoner til foreldre og andre omsorgspersoner. Vi går inn i samarbeidet med tillit til at alle ønsker barnets beste – og denne tilliten virker som noe som ligger implisitt i yrkesutøvelsen vår: De lar oss ta vare på det kjæreste de har – og vi strekker oss langt for at alt skal oppleves så bra som mulig, for alle. Hvor kommer denne uforbeholdne tilliten fra? Og strekker vi noen ganger velviljen vår for langt i møtet med foreldrene – slik at det går ut over barna? 

Brikkene falt på plass den dagen ute i snøværet. Jeg forsto plutselig at dette stille og veltilpassede barnet strevde med ting utenfor min fatteevne. Signalene hadde vært små og utydelige, men like fullt hadde de bekymret meg. Det var noe jeg hadde oversett. Eller – det var noe jeg ikke ønsket å se og tro på. 

Som profesjonell har du ikke lov til å velge bort det ubehagelige, og jeg gjorde det jeg er forpliktet til. Det ble en bekymringsmelding til barnevernet. Det kom senere frem at hun var utsatt for grov omsorgssvikt - fra mor og bestemor. 

Barn som lever med omsorgssvikt opparbeider seg overlevelsesstrategier, så også Miriam. Hun var et svært veltilpasset barn: I en alder av tre år var hun allerede en ekspert i å observere voksnes holdning og humør, og i å forholde seg til det uforutsigbare i enhver situasjon. Hun føyde seg, hun lyttet, så – hun kunne kjapt sanse den minste endring i stemning hos voksne, og føyde seg så på nytt etter denne. Hennes liv handlet om å behage voksne på flest mulig vis. Det koster krefter for en liten kropp å leve slik. Det spiller inn på her og nå, på hennes videre utvikling, og det setter spor som kan ta et helt liv å hviske ut. 

Det var akkurat det jeg forsto den dagen – godt innpakket i skjerf, lue og hette – at Miriam levde livet i sin egen lille boble, rett og slett fordi det er en overlevelsesstrategi. Sansene hennes ble ikke brukt til å oppleve og å glede seg over snøen i den grad de andre barna gjorde det – fordi hun nærmest konstant hadde alle sansene tunet inn på de voksnes humør - for om mulig å kunne redde seg selv ut av en situasjon som ville være truende for henne. Hun var alltid på vakt. Alltid. 

I dag vet jeg at kunnskap og kompetanse kan være livreddende i en barnehagehverdag, og jeg vet også at det for utsatte barn kan være livsviktig å få oppleve gode relasjons- og tilknytningserfaringer i barnehagen. Derfor deler jeg denne historien med dere. 

”Alle barn er født med navnet Sorgenfri, og skyldfrie kommer de inn i denne verden” – skrev Vigdis Garbarek i 1996. Det har falt mye snø siden den gang.

Også publisert i tidsskriftet Første Steg 01/2012

1 kommentar:

  1. En viktig påminnelse om hvor viktig det er at vi voksne er tilstede og våkne for signalene barna gir oss. Heldig for Miriam at hun hadde en som så og skjønte.

    For meg er det nok et eksempel på hvor viktig det er med kompetente voksne i barnehagen og med nok voksne til at signalene faktisk kan fanges opp og ikke forsvinner i stress og travelhet, støy og bleieskift på samlebånd.

    SvarSlett