onsdag 7. mars 2012

Déjà vu

Av Morten Solheim



”Hei!” roper ped. lederen blidt inn på rommet, hvor to strømpebuksekledde toåringer står og leker med duplo ved et bord. Begge snur seg, og den ene svarer ”Hei!” med mild stemme, mens han kikker på mannen ved siden av meg. Så får han øye på meg. ”Heeeeeeeiiiii” sier han med økende styrke, synkront med sin raske, målbevisste gange mot døra jeg står i. Han er ikledd et smil som rekker fra øre til øre. Jeg setter meg på huk, og han strekker ut en hånd. Vi hilser. ”Morten heter jeg, hva heter du da?”, sier jeg. ”Martin”, svarer guttungen. ”Og vi har hatt besøk av brannvesenet i dag”, forteller han stolt videre. Ped. lederen fortsetter sin lille omvisning på basen, mens min nye venn Martin og jeg fortsetter samtalen. Det er en god pedagog som viser meg huset. Han tar med Martins små betraktninger når han snakker med meg, og vi er på en måte et lite trekløver nå. Tre unge menn som samtaler om brannvesen, bygningsmasse, barnevogner og andre skikkelige ting. Når vi skal gå, vil Martin bli med ned på stor base. ”Ja, Morten og jeg skal bare kikke litt på barnehagen først, så kommer jeg opp og henter deg etterpå, ok?”, spør ped. lederen. Martin vipper kroppen opp og ned tre-fire ganger kun ved å løfte lett på hælene. Han smiler. Alt er i skjønneste orden. Han vinker oss ut, og løper tilbake til sin venninne og duploklossene. 

Jeg er på barnehageturné om dagen. Jeg besøker lange barnehager, korte barnehager, brakkebarnehager, basebarnehager, klossete barnehager og herregårdsbarnehager. Dette er kanskje en av de fineste tingene ved jobben min. Å få veilede studenter som er i praksis. Hver gang jeg åpner en port eller dør, fylles kroppen av et kjærkomment déjà vu. Jeg føler meg hjemme. Hvor mange slike porter har jeg vel ikke åpnet. Jeg tror jeg kan alle varianter av dobbel-, trippel- og kvadruppellåser som finnes rundt omkring på slike barnehageporter. I garderoben finner jeg, nesten uten unntak, blå plastsokker hengende i en poseholder på veggen. Det er en glede å ta de på seg. 

Bare i dag har jeg besøkt fire barnehager som ligger strødd rundt om i Oslos gater. Barnehager er forskjellige om dagen, ja, men de er sannelig like også. Om du er en kjenner, kan du ta og føle på stemningen i en barnehage i det du går inn døra. I dag har jeg bare funnet stemninger av det gode slaget. Slik er det nesten alltid. Det finnes en iboende gjestfrihet i de fleste barnehagefolk. Om jeg skulle drukket all den kaffen jeg ble tilbudt i dag, ville jeg vært rimelig frynsete ved dagens ende. 

Så er det jo omvisningene jeg setter høyest, ikke kaffen. Og samtalene selvsagt. Med studenter og øvingslærere, og ikke minst med barna. I dag savnet jeg skikkelig å jobbe i barnehage. Jeg møtte så mange fine og livsglade barn, som tok meg imot med den største selvfølgelighet, var nysgjerrige og lurte på hvem jeg var. Martin var en av dem. Han fikk meg til å savne livet på gulvet med de yngste barna i barnehagen. Jeg er ganske enkelt utrolig glad for at han minnet meg på hvor fint det kan være å være førskolelærer. Det gjorde dagen min!

3 kommentarer:

  1. Du aner ikke hvor mye jeg trengte å lese den betraktningen i dag Morten! Hilsen en "gølvstreverske"... : )Eller Trine om du vil.

    SvarSlett
  2. Hei Morten!;) Tillater meg å si at jeg blir noen ganger uvel når man fremstår førskolelæreryrket som "rosenrødt", jmf den videoen som ruller blandt annet på face. Det er noen ganger blodig alvor, et meget krevende yrke og hvor man kan bli ganske så svett til tider. Har selv jobbet i bhg siden 1999, så jeg har stor erfaring både som assistent og ped.leder. Viktig å ha gode og sterke medarbeidere for at dagen skal bli bra!;))Sånn, nå fikk jeg sagt det;))

    SvarSlett
  3. Og det hadde vært supert å bare kunne forholde seg til nettopp alle de gode samtalene og betrakningene som disse hærlige barna har! :) Desverre er det sånn at man har fått flere barn å fordele den lille tiden man har på, og det går ut over blant annet disse gyldne øyeblikkene...
    Hjertesukk...

    SvarSlett