mandag 26. mars 2012

Stillhet

Av Lene Chatrin Hansen



Jeg liker stillhet. Stillhet som i ro og tid til ettertanke. Som i planløs og tidløs, men aldri meningsløs. Kanskje det rommet stillheten åpner for, handler om å utvikle lydhørhet og lytteevne. Eller om evnen til selvomsorg. Kanskje handler det bare om å romme stillhet. En ting er i alle fall sikkert – jeg blir stadig utfordret på hva den betyr for meg, og på hva den kan bety for andre.

Tuva satt med ryggen mot meg. Hun hadde sittet slik en stund. Det slår meg med det samme: Hvor lenge er en stund for meg, og hvor lenge er en stund for en ettåring? Hun hadde sittet helt stille, og virket konsentrert om noe. Min første impuls var å reise meg for å se hva hun holdt på med. Måtte jeg egentlig det? Hva trengte hun i dette øyeblikket? Dersom min nysgjerrighet og utålmodighet skal styre kommunikasjonen med Tuva, tar jeg ikke da fra henne noe veldig verdifullt?

Det finnes så mange måter å kommunisere på, så mange språk som vi altfor sjelden tyr til. Tålmodighet, ro og stillhet er noen av dem. Vi som jobber med de aller yngste må forholde oss til kommunikasjon i en bredde og dybde som krever både mot og kunnskap. Vi må våge å legge bort den kommunikasjonsformen som vi tror tar oss raskest fremover, videre: Våre ord og utålmodighet kan fort kvele barnets nysgjerrighet og motivasjon.

Det sies at de aller yngste først og fremst trenger omsorg. Hvis vi legger til et mer beskrivende ”god” foran ”omsorg”, så er det likevel fortsatt svært åpent for ulike tolkninger. God for deg, eller god for meg? Hva menes med ”god omsorg”? Omsorg er et krevende begrep, nettopp fordi det ikke bare handler om din egen definisjon av begrepet, men også om andres opplevelse av det. Det er ikke lett å praktisere omsorg overfor noen som ikke kommuniserer med det språket du kjenner aller best. Det skaper usikkerhet, og når vi blir usikre følger gjerne utålmodigheten hakk i hæl.

Jeg lurer på hvorfor vi ofte føler oss truet av taushet og stillhet. Mange av mine aller beste opplevelser har jeg hatt sammen med folk som utfordrer forestillingen om at omsorg er å tilføre noe. For eksempel at det er ensbetydende med å snakke, underholde, eller på annet vis påtvinge omgivelsene en eller annen form for bevegelse. Omsorg og aktivitetsfokus er ikke nødvendigvis synonymer. Omsorg og stillhet kan være det, om vi våger. I boken ”Små barn og medvirkning – noen perspektiver” av Ninni Sandvik og Nina Johannesen (2008) skrives det noe om nettopp aktivitetsfokus, på småbarnsavdelinger: ”Konsekvensene kan være at stillhet forbigås i stillhet, at vi ikke snakker om den mulige verdien og betydningen den har for relasjonene menneskene imellom”.

Jeg tror at det i stor grad er uvesentlig hvilket verbalspråk barnet kommuniserer med, eller uten. Det samme gjelder for voksne. Det å være sammen med andre mennesker handler om å prøve å forstå deres erfarings- og opplevelsesverden, uten at jeg kun har oppmerksomheten i min egen. Når jeg er sammen med de aller yngste i barnehagen så vet jeg at det jeg ikke gjør, er minst like viktig som det jeg gjør. Det handler om å lytte til hva stillheten forteller.

2 kommentarer:

  1. Det handler også om å bry seg om,om blikk kontakt,om et smil tvers over rommet om en klem og om å ta barn på alvor-uansett alder...

    SvarSlett
  2. Problemet er at stillhet ofte betraktes som en mangel eller et tomrom. Jeg skriver om dette (og om stillhetens intensiteter) i en artikkel som publiseres i Contemporary Issues in Early Childhood i våres. Artikkelen heter Rethinking the idea/ideal of control: considering (de)stabilizing intensities. 
Anbefaler også Karen Blixens fortelling: Det ubeskrevne blad

    SvarSlett