mandag 12. mars 2012

Tid






”Nei, nei, nei!” Øynene hans sendte lyn og torden i min retning, han bet tennene sammen og trampet av gårde: ”Nå går jeg fra deg”, hørte jeg han mumlet mellom tennene da han forsvant. Og han gikk uten å se seg tilbake. Ikke forsto jeg hva som rørte seg i ham. Noen roper på meg fra et annet sted: Jeg er sjakk matt.

Følelser er irrasjonelle. Eller det er de jo faktisk ikke. De forteller noe. De er gjerne et uttrykk for at du kommer til kort. Du fylles av en følelse, og av og til er den så sterk at den fyller deg fullstendig – du klarer ikke slippe den, og den gjør at du ikke klarer å tenke klart: Faglige og profesjonelle vurderinger, voksen refleksjonsevne - farvel! 

For utenforstående kan reaksjonen kanskje virke fornuftsstridig, men også noen ganger for oss selv. Det kan også være slik at dersom vi orker å være fullstendig ærlige med oss selv, så er svaret nærmere enn vi ønsker å vedkjenne oss. 

Hva gjør vi når møter med andre mennesker, små og store, fyller oss med følelser vi i øyeblikket ikke håndterer? Jo, vi handler på refleks - og refleks er dessverre ofte ikke synonymt med klokt. Don’t believe everything you think, leste jeg en gang et sted. Nettopp. Det handler om å la en tanke eller følelse passere, uten at den fyller både kunnskapens og klokskapens plass. 

I barnehagen skjer ting fort. Hendelser av alle slag oppstår kontinuerlig, og det er helt umulig å ha øyne, ører og armer overalt – dette blir både store og små påminnet om, hver eneste dag. Vi har hørt og lest om barnehagepersonalets lydhørhet og lytteevne mange steder, og vi finner det også i Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver (2011): ”En omsorgsfull relasjon er preget av lydhørhet, nærhet, innlevelse og evne og vilje til samspill”. Klart jeg vil, kan og evner – men har jeg tid nok? 

Her og nå og øyeblikksmagi – det lyder både supert og selvfølgelig på papiret – men med altfor mange barn på altfor få voksne så gjør det noe med forutsetningene for å skape og formidle bredde og dybde i de fine ordene og begrepene. Selv har jeg ikke tall på alle de gangene jeg har kjent på maktesløshet, sinne, fortvilelse og uro – i møte med barn. Sinnet jeg har kjent på er relatert til møtet med min egen utilstrekkelighet, må sies. Og - mangel på tid. Må det være slik? 

I møte med voksne er det gjerne greit å kjenne på slike følelser, det er akseptert og blir behandlet på en annen måte: To voksne skal kunne løse slikt. Som fagperson i møte med barn og foreldre er det rett og slett smertefullt å erfare disse følelsene. Jeg svikter som veileder og samtalepartner i begge rollene. 

Jeg har ofte lurt på hvordan jeg skal klare å løse en situasjon - uten å avlede eller manipulere. Jeg har ofte undret meg over hva det var som skjedde - fordi barnet skiftet sinnsstemning fra tilsynelatende glad, til illsint, i løpet av et nanosekund. Og - jeg har alltid spurt meg selv om hva jeg gjør feil i disse situasjonene. 

Kanskje er det ikke jeg som skal ta det hele og fulle ansvar for alle feilene. Kanskje kan jeg skyve deler av ansvaret over på politikerne – som ofte mangler evne og vilje til samspill med oss i barnehagene. Jeg er ikke for ansvarsfraskrivelse, men jeg er for oppbyggende og utviklende samspill – overalt. Slik samhandling krever vid lyttevne og tid. Jeg ønsker meg ikke åtte armer og øyne i nakken – jeg ønsker meg mindre barnegrupper og flere voksne: Og at politikerne i praksis skal vise at de besitter den samme lytteevnen og handlingskraften de etterlyser i oss som tar vare på både nåtidens og framtidens gull: Barna våre.

1 kommentar:

  1. Utrolig bra skrevet om den viktige kampen for fortsatt kvalitet i jarnehagene! Takk:-)

    SvarSlett