torsdag 26. april 2012

Barnets synspunkter skal tillegges vekt. Punktum.

Av Morten Solheim


Går det an å tenke seg følgende setning i en lovtekst: ”Statsborgernes synspunkter skal tillegges vekt, i samsvar med deres alder og egne forutsetninger”? Mitt prinsipielle svar er nei. Grunnen er at en rettighet svekkes når den skrives med forbehold. Setningen over viser til at det finnes noen mennesker (makthaverne) som kan definere om du er moden nok til at synspunktet ditt kan anses som gjeldende eller verdt å ta til følge. Eller om det overhodet kan anses som et synspunkt. 

Det hender jeg møter venner og fagfeller som hevder at troen på det kompetente barn har ført til en ansvarsfraskrivelse blant voksne (det kompetente barn kan forstås som en rådende oppfatning om at barnet først og fremst bør ses som kompetent, ikke først og fremst sårbart). Jeg forstår delvis resonnementet deres. Diskursen om det kompetente barnet kan virke på to måter: (1) At den voksne gir barnet ansvar for forhold det selv ikke er i stand til å ta ansvar for, og (2) at den voksne inntar en mer ansvarsfull rolle, fordi de tvinges til å se etter barns uttrykksmangfold. 

Den første virkningen har jeg sett i praksis ved flere anledninger. Jeg har sett voksne som tror barn er kompetente til å ta konsekvensene av sine valg. Dette fører eksempelvis til at et barn som har sagt før lunsj at det vil være ute på ettermiddagen, angrer bittert når dets beste venn har valgt å være inne. Videre tror noen voksne at barn er kompetente til å vite hvorvidt den voksenstyrte aktiviteten i dag, vil bli festligst på matematikkrommet eller i gymsalen. Imidlertid er disse eksemplene først og fremst en konsekvens av at den voksne fratar barnet muligheten til å ombestemme seg. Med andre ord handler de ganske enkelt ikke om å se barnet som kompetent. Slike misoppfatninger om hva det kompetente barn dreier seg om, kan føre til at voksne fraskriver seg sitt ansvar. 

Den andre virkningen er blitt mer og mer tydelig for meg, etter hvert som jeg har imøtegått kritikk som fremsettes om kompetansediskursen. Jeg er av den helt klare oppfatning at dersom verdiene i det å først og fremst se barnet som kompetent tas på alvor, blir den voksnes ansvar større. Ikke mindre. La meg ta lovteksten om barns synspunkter som eksempel.

Å fremme sine synspunkter er noe barn i høyeste grad er kompetente til. Det å snu verden på hodet for å forstå hvordan disse synspunktene kommer til uttrykk, er i den sammenheng den voksnes uforbeholdne plikt og ansvar. Denne rettigheten er tatt inn i barnehageloven. Den er ment å ivareta både artikkel 12 og 13 i barnekonvensjonen, som dreier seg om barns rett til deltakelse og ytringsfrihet. Likevel mener jeg at troen på barnets evne til å gi uttrykk for sine synspunkt, bærer preg av forbehold i lovteksten. 

I gjeldende barnehagelov står det i § 3, tredje ledd: ”Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.” Jeg har undret meg over vedhenget i denne setningen: alder og modning. Og det er dette vedhenget jeg mener representerer et forbehold. Et forbehold de voksne kan ta, for ikke å tillegge barnets synspunkter vekt likevel. Av den grunn har jeg med interesse sett etter om det er endringer på dette punktet, i det nye forslaget til barnehagelov som er formulert i NOU 2012:1, Til barnas beste. I det nye forslaget kan man i § 7, tredje ledd lese: ”Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og egne forutsetninger.” 

Selv mener jeg ledd tre i paragrafen om barns medvirkning er for langt både i gjeldende barnehagelov og i det nye lovforslaget. Det er nok å si: ”Barnets synspunkter skal tillegges vekt.” En slik formulering er uten forbehold og understreker et stort ansvar hos den voksne som møter barnet. Å tillegge et synspunkt vekt, forutsetter at man får øye på synspunktet. Dette igjen, forutsetter at man forstår uttrykket synspunktet fremmes med. Det er den voksnes ansvar å være åpen for at et hvert uttrykk kan representere et synspunkt. På tross av forforståelser knyttet til barnets alder, modenhet eller egne forutsetninger. 

Vektleggingen av et synspunkt kan først skje etter anerkjennelsen av dets eksistens. Og når vi er kommet så langt, ja, da er det på tide å stole på førskolelærerens profesjonelle skjønn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar