torsdag 12. april 2012

Du må ikke tåle

Av Lene Chatrin Hansen


Felicia skuet utover landet sitt; skogen, jordene, hestene – tryggheten. Her ute var det hun som var sjefen, og i kirsebærtreet kunne ingen andre enn fuglene nå henne. Moren ropte fra et sted langt borte: ”Vær forsiktig når du klatrer så høyt!” Klatring, tenkte Felicia, klatring er det minst farlige jeg kan tenke meg å gjøre. Mammaen skulle bare ha visst hvilke farer datteren var utsatt for, hver eneste natt og dag.

De siste årene har en lyslugget gutt periodevis preget nyhetsbildet. Christoffers sak etterlater de færreste av oss uberørt. Forskjellen på Felicia og Christoffer er at hun lever videre, mens han gjør det ikke. I affekt er det lett å angripe dem som ikke så, de som ikke våger å se. Det er vanskelig å erkjenne at vi selv kunne gjort samme feil. Derfor velger vi ofte det første og letteste, og kaster slik også den første steinen. 

Christoffers rystende historie vekker mange følelser og stort engasjement. Til tross for dette vet vi at noen av oss ikke klarer å handle til barnets beste når liknende saker skjer i vår nærhet. Er det politikerne som svikter de yngste? Eller mangler fagfolkene kunnskap og handlekraft? 

– Når små barn dør, er det alltid forgjeves. Christoffers sak har likevel vekket oss som samfunn. Det er det eneste gode som kom ut av denne saken, sier Barneombudet i Aftenposten 19.mars i år. Jeg spør: Hvem vekkes? Og hvilke konsekvenser får det? 

Det spiller ingen rolle om vi snakker om barnehage eller skole. Samfunnets ansvar for barna er relativt konstant. I Velferds-Norge skal en liten landsby av kompetente mennesker i teorien stå klare med kunnskap og handlekraft når barn lider, både i og utenfor hjemmet. 

Barnehagens samfunnsmandat vitner om at et enormt ansvar hviler på alle som arbeider der. Vi vet at dersom det er nok folk, nok kunnskap og nok tid, får vi helt andre muligheter til å arbeide forebyggende. 

Mange ansatte i barnehager og skoler kjenner en Christoffer eller Felicia - og der hvor foreldre eller andre omsorgspersoner ikke har evnet å se, der har barnehageansatte handlet. Traumatiske erfaringer angriper barnet på så mange måter, og dette er ingen allmennkunnskap. De handlekraftige voksne besitter ofte kunnskaper om hvor stor skade traumer og omsorgssvikt kan gjøre, eller de oppsøker kompetansen. Vi trenger en kvalitetssikring i barnehagene: flere kloke og kompetente voksne. 

Politikerne har nå fått en gyllen mulighet til å gjøre ord om til handling. Øie-utvalget foreslår i sin rapport (NOU 2012:1 Til barnas beste – ny lovgivning for barnehagene) å øke antallet ansatte med pedagogisk kompetanse, og å lovfeste et minimumsantall voksne per barn. Dette er ingen garanti mot noe, men det er i det minste ett konkret politisk tiltak som sikrer at flere barn som trenger det vil bli fulgt opp på en god måte. 

Økt personaltetthet er helt avgjørende for å møte alle krav, mål og visjoner for fremtidens barnehager - og for fremtidens voksne. En politisk beslutning på dette området er et sentralt premiss for at barnehagen kan oppfylle sitt samfunnsmandat, og for å bidra til alle barns rett til et verdig liv. 

Felicia fikk først hjelp tidlig i tenårene. Christoffer ble sviktet av alle. Barn blir nemlig aldri bedre til å fortelle, enn det de voksne er til å lytte.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar