onsdag 18. april 2012

Virkninger og bivirkninger av pedagogiske programmer

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

"Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet" av Mari Pettersvold og Solveig Østrem omhandler kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer som benyttes i norske barnehager. Boka ble utgitt på Res Publica 15. mars i år. Samme dag sto kronikken “Barn som mestrer – og ikke mestrer” på trykk i Dagbladet. I den påfølgende debatten har flere av dem som står bak disse verktøyene, tatt til orde for at kartlegging og standardiserte programmer er nødvendig. Et av de siste innleggene, skrevet av Charlotte Reedtz, Willy-Tore Mørch og Monica Martinussen, var på trykk i Dagbladet 30. mars (se faksimilen under). På grunn av plassmangel har Dagbladet imidlertid valgt å avslutte debatten og satt strek for flere innlegg. Svaret fra forfatterne publiseres derfor på Barnehagske betraktninger.

Faksimile: Dagbladet 30. mars

I boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet skriver vi om pedagogiske programmer som brukes i barnehager for å trene opp barns sosiale kompetanse. Kommuner og barnehager bruker store pengesummer på slike programmer, til tross for at det er høyst usikkert om de virker. I et innlegg i Dag-bladet 30. mars imøtegår Charlotte Reedtz, Willy-Tore Mørch og Monica Martinussen vår påstand om manglende effekt. De mener påstanden bygger på kunnskapsløshet, og viser til at det finnes “oversikt over forsknings-kvaliteten” på slike pro-grammer. Der finner man “flere tiltak som har god effekt i forhold til å redusere barns atferdsproblemer og styrke deres sosiale ferdig-heter”. 

Det er ikke vanskelig å finne oversikter som konkluderer med at programmer har effekt. Også programmene vi har omtalt i boka, Steg for steg, ART og Du og jeg og vi to! inngår i slike oversikter. Men vi har gått inn i evalueringene som ligger til grunn for konklusjonene. Derfor kan vi ikke si oss enige i de positive konklusjonene. 

For det første: Det er programutviklerne selv som står bak eller er direkte involvert i evalueringen. For det andre: Funn som peker i motsatt retning, enten at programmene ikke har effekt eller at de har negativ effekt, underkommuniseres. At programmene har alvorlige bivirkninger, sies det ikke noe om. En av de negative effektene vi finner, er at programmene gjør førskolelærere dårligere i stand til å stole på egne vurderinger etter avsluttet veiledning. Dette er selvsagt positivt for dem som selger programmene og som tilbyr stadig nye kurs for usikre førskolelærere. For barna er det uheldig dersom førskolelærerne slutter å stole på sitt eget faglige skjønn. 

Reedtz, Mørch og Martinussen antyder at vi er i mot at barn med alvorlige psykiske plager og sosio-emosjonelle vansker skal få hjelp. Hvis de hadde lest boka, ville de visst at vi ikke uttaler oss om programmer som brukes som tiltak overfor barn med spesielle problemer. Boka handler derimot 1) om massekartlegging av barn med kartleggingsverktøy som innebærer at barn generelt blir sett gjennom spesialpedagogiske briller og vurderes ut fra et mangelperspektiv, og 2) om programmer utviklet for barn og ungdom med store atferdsproblemer, men som markedsføres til bruk på alle barn. 

Dette er tilfelle for ART (Aggression Replacement Training), et program for trening i moralsk resonnering, sinnekontroll og sosiale ferdigheter. Programmet er utviklet i amerikanske ungdomsfengsler. Vi kan forstå at det kan knyttes positive erfaringer til programmet når det brukes ut fra sin opprinnelige intensjon, men vi reagerer kraftig når ART innføres i alle barnehager og skoler, slik Larvik kommune har gjort. Familieterapeut Jesper Juul omtalte i sin tid dette som primitiv pedagogikk. Det stanset ikke kommunen. Det gjør heller ikke annen kritikk som har kommet. Kritikk er uønsket, det forstyrrer og skaper unødig uro både for rådmannen og ART-selgerne på Diakonhjemmet Høgskole.

1 kommentar:

  1. Har det vært noen svar på dette innlegget, eller døde debatten ut når den forlot avisen?

    SvarSlett