onsdag 23. mai 2012

Det er bedre å bygge sterke barn enn å reparere ødelagte voksne

Av Lene Chatrin Hansen



Humlen brummet lavt da den fløy forbi i sitt bedagelige tempo. Det var da en hensynsfull humle, tenkte han. Det var tidlig vår. Han var ganske sikker på at det var vårens første humle han så. Den var diger, nesten som en liten ball der den svevde like i nærheten av ham. Han hadde sett en slik før en gang, og nå visste han at det var en dronning som så slik ut: Stor, rund og sikkert myk å ta på - nesten så man fikk lyst til å kose med den. Han hadde prøvd å fange en slik da han var liten. Han hadde løpt etter den, og tatt den i hendene da den satte seg ned. Det brant i ham når han tenkte på det. Ikke i hendene – men i magen. 

Kroppen husker det hjernen vil fortrenge. Min gode venn har lært seg det nå, og er forberedt på at når han minst aner det så hopper minnene ut som troll i eske: Ta-da! Vi tok deg! Han – nå som voksen mann, kommer ikke unna minnene. Den minste berøring, bevegelse, lukt, blikket på en hånd som likner, en latter, en lyd – kan knuse selv det beste øyeblikk. 

Vennen min har altfor mange ting å føle på og bli kjent med – han har et følelsesmessig kaos inni seg. Han klarer likevel å si: 

«Spør meg alltid om jeg trenger en klem eller en hånd å holde i: Mest sannsynlig vil jeg ta i mot. Om jeg ikke gjør det, så må du ikke ta det personlig. Jeg er nemlig ikke alltid i stand til å ta i mot godhet, nærhet eller omsorg – fordi det tidligere har skadet meg mer enn noe annet. Fortsatt kan jeg kjenne på redselen fra den gangen, og den vil kanskje stoppe meg fra å ta i mot også neste gang du spør. Men så kan det også skje en gang, at jeg spør om hånden din, fordi jeg trenger den – og jeg vil aldri glemme deg for din tilgjengelighet og rolige standhaftighet.» 

Slik ville muligens også et barn, eller en ungdom, formulert sine behov - om de hadde kunnet forklare sitt følelsesliv eller sitt indre kaos. Og han ville kanskje også selv klart å si det mye tidligere om han hadde fått hjelp da han trengte den mest. 

Historien hans er dessverre ikke enestående, og den bringer meg videre til spørsmålet: Hvordan tar vi egentlig vare på våre aller yngste? Det går nå flere barn i barnehager enn noen gang tidligere. De aller yngste kommer stabbende og krabbende over dørstokkene med kropper fylt av et språk vi ikke alltid forstår. Det lille barnets kroppslighet, lyder, gråt og bevegelser finnes det mye kunnskap om - men har vi nok folk og god nok tid til å bruke denne kompetansen i barnehagene? 

Noen ganger er det som følger: Når barna gråter, avleder vi. Når de faller og slår seg likeså. Vi løfter, koser, bærer og bysser, ofte uten å spørre dem, eller å lytte til hva de prøver å fortelle oss. Den dagen vi endelig kan kommunisere med barna på den måten vi selv foretrekker, via verbalspråket – da forteller vi dem om hvor viktig det er at de setter grenser for hva de selv vil være med på og at de bestemmer over sin egen kropp. Forstå det den som kan og vil. Jeg vet at det ikke alltid er slik, og jeg vet at det finnes mange dyktige folk ute i barnehagene – men igjen, ikke mange nok. 

Det er ikke barnas ansvar å tone seg inn på de voksne, det er omvendt – det er voksnes ansvar å tone seg inn på barna. Det er så enkelt at det du møter, lærer og erfarer som liten, eller stor, er noe du i en eller annen form tar med deg videre i livet. Da er det spesielt viktig at det du møter er så bra som overhodet mulig. 

«It is easier to build strong children than to repair broken men», skrev Frederic Douglass på 1800-tallet. Dette ble også twitret av barneombud Reidar Hjermann i 2012. Altfor mange kan skrive under på det. Min venn også.

Artikkelen er også publisert i Første Steg 02/2012

3 kommentarer:

  1. Hei. Du er inne på noe veldig viktig her. Vi voksne er sjelden gode lyttere hva gjelder de minste barna. Tenk alt de små sanser og opplever i løpet av en dag! Som setter varige spor i sinnet, både gode og mindre gode spor. Enig :-) Her er det en stor jobb å gjøre i barnehagene. Jeg har jobbet mange år i barnehagen, og det jeg savnet mest var TID. Alle oppgaver, mål, store og små planer, Rammeplanen og rettningslinjene, spiste opp den gode tiden, det gode samspillet og det å bare få være sammen. Vi må våge følge hjerte vårt mer i arbeidet med barna.jinmin en blogger :-) Godt jobba......

    SvarSlett
  2. Godt innlegg om et viktig tema!

    SvarSlett
  3. Viktig innlegg om viktig tema. Dessverre kommer det til å bli mer og mer slik at barna må tone seg inn på de voksne, dess flere barn på hver avdeling, dess flere barn pr voksen. Uansett hvor flinke de voksne er hjelper ikke det hvis de faktisk ikke har tiden!

    SvarSlett