søndag 20. mai 2012

Mal, da!

Av Morten Solheim


Hun står i midten. Plassert på en rød voksduk med et plastforkle rundt seg, et staffeli foran seg og en tykk pensel i handa. Det er første gang Sofie blir introdusert for maling i dette formatet. De små koppene med tykke, glinsende farger er plassert sirlig på kanten av staffeliet og et stort ark er hengt opp. ”Mal, da!”, maser Milla, storesøsteren til Sofie. Sofie titter på penselen, på lerretet, på oss. Antakelig vet hun ikke hva hun skal gjøre. 

Milla går bort mot Sofie for å forsøke å veilede henne inn i malerkunsten. ”Vent litt, Milla”, sier en av de voksne, ”la henne forsøke å finne ut av det selv først”. Det er altså ikke grenser for hva vi voksne utsetter barn for. Her står en seksten måneder gammel jente midt på gulvet med en pensel i handa som hun ikke vet hvordan hun skal bruke. Rundt henne står ti, tolv forventningsfulle barn og voksne og venter på at hun skal forstå hva hun skal gjøre. Vi har klart å gjøre det hele til en ganske så svær forestilling og har delt ut hovedrollen til en som ikke er blitt spurt om hun vil ha den. Nå vil søsteren bistå henne, men vi forsøker å forhindre det. 

Heldigvis vet Milla bedre enn oss. Hun fortsetter mot Sofie, fører hånden hennes med penselen ned i den ene malingskoppen. Så plasserer de sammen en blå, liten dott midt på lerretet. Sofie ser på søsteren sin, på barna rundt seg, på penselen, på lerretet. Hun blir stående uten mimikk en liten stund. Så skjer det magiske. I løpet av et lite sekund løfter Sofie penselen lynraskt, plasserer en ny dott på lerretet og trekker hånda tilbake på stedet hvil i samme øyeblikk. Som om hun gjør det på trass for å tilfredsstille oss. Hendelsen som utspiller seg foran øynene våre er av stor slapstick-humoristisk karakter. Samtlige begynner å le umiddelbart. Sofie leser sitt publikum og gjør det samme en gang til. Det runger i lokalet. Hun fortsetter med trikset sitt lenge, til stor jubel fra publikum. Hun klarer nesten å holde seg uttrykksløs, med unntak av ett og annet lurt smil mellom penselstrøkene. 

I løpet av et par minutter har Sofie utviklet en aldri så liten performance-kunst. Med hjelp av sin søster, på tross av oss. Milla har opptrådt som den empatiske veilederen vi voksne ikke forstod at Sofie trengte. Og kanskje er det der trøsten for oss voksne finnes: Når vi dummer oss ut, er det svært ofte et barn som kommer oss til unnsetning.

1 kommentar:

  1. Takk for kloke ord, i denne bloggposten og de mange andre! Godt at livet utstyrer oss med blanke ark og fargestifter til hver eneste dag. :-)

    SvarSlett