tirsdag 17. juli 2012

Barneoppdragelse i Guds navn

Av Katrine Giæver



I begynnelsen av juli publiserte Dagbladet en propagandafilm rettet mot barn, laget av Jehovas Vitner. Filmen var laget i god Toystory animasjonsfilm stil, stilig og gjenkjennende for de fleste barn. Animasjonene er av høy kvalitet, fulgt av en litt mer hjemmesnekret og haltende norsk dialog. Jeg vil tro dette er laget av en pengesterk amerikansk religiøs bevegelse og deretter oversatt til norsk av ildsjeler i menigheten. Budskapet er uansett klart: Når barnet ikke følger reglene blir Jehova lei seg. Gutten i propagandavideoen ender med å fortrenge egne behov for å leke og for tilhørighet med de andre barna, for å tilfredsstille Jehova og familien. Med en pedagogs øyne ser dette veldig, veldig grelt ut. 

Som ikke-døpt, ikke-konfirmert nordmann har jeg i stor grad vært skånet for religiøse impulser gjennom oppveksten utover min velmenende barneskolelærer som blant annet forklarte meg om forskjell på Jesu kjærlighet til døpte versus udøpte. Dette var jo tilbake på 70tallet, men det så grelt ut da også: Den snille læreren forklarte oss først hvilket godt menneske Jesus var, men på direkte spørsmål fra meg måtte hun svare at jeg nok ikke var like mye Jesu barn som de døpte barna- det vil si alle i klassen bortsett fra meg og en av gutta. Et logisk resonnement for min lærer fordi barna jo kommer til Jesus i dåpen, men som øyeblikkelig ble slått i hjel med andre logiske argumenter fra foreldrene mine når jeg kom hjem fra skolen. Det ble med det, vi tilhørte tross alt en minoritet- de fleste var jo døpt. Men episoden er et godt eksempel på hvordan voksne, ved slavisk å følge religiøse læresetninger, bryter med alt som kan betegnes som god pedagogikk. 

Nå og da blir jeg minnet på at mange barn lever i en religiøs virkelighet som ikke alltid bare kan være god for dem: Arnfinn Nordbø beskriver for eksempel i boken ”Heller død enn homofil” hvordan familien hadde et bilde av Jesus hengende over fjernsynet gjennom hele hans oppvekst. Så kunne Jesus titte ned og se det samme som dem, også kunne de tenke litt over om han likte valgene de tok. Klassisk eksempel på oppdragelse til ytrestyring. Da jeg skrev min masteroppgave om norske muslimers møte med barnehager og skoler, fortalte en av informantene at hun ble oppdratt til å ikke leke med motsatt kjønn, i henhold til koranen. De voksne sa at ”hvis du leker med gutter, da begynner det å vokse horn på deg”. I rammeplanen står det at likestilling mellom kjønnene skal gjenspeiles i barnehagen pedagogikk. Personalet må reflektere over sine egne holdninger og samfunnets forventninger til gutter og jenter. Dette passer dårlig sammen med det religiøse skremselsbildet om hva som skjer med deg om du leker med motsatt kjønn. Allikevel er det slike dilemmaer veldig mange barnehagebarn står oppi i hverdagen. 

Religion i barneoppdragelse er vanskelig. Så vanskelig tror jeg, at en del barnehager bevisst eller ubevisst velger å ikke jobbe med temaet. I følge Alle teller mer, evalueringen som ble gjort av barnehagers bruk av rammeplanen i 2010, er etikk, religion og filosofi det fagområdet det jobbes minst med i barnehagene. Utover at dette kan ligge utenfor pedagogenes spontane interesseområder, ser jeg flere mulige årsaker. For det første er den religiøse oppdragelse mange barn får hjemme kompleks og uoversiktlig for personalet å få tak på. For det andre henger ikke alt som blir sagt i rammeplanen og barnekonvensjonen sammen. På den ene siden skal barn ha frihet til religionsutøvelse. På den andre siden har de rett til demokrati og medvirkning. På den ene siden lærer noen barn at Gud blir lei seg når regler ikke følges. På den andre siden har de rett til å bli hørt og si sin mening. Dette er vanskelig å håndtere i barnehagen, pedagogene mangler ofte gode redskaper. Derfor kan det være greit å la det ligge. 

Animasjonsfilmen som ble laget av Jehovas vitner er ekstrem. I tillegg til å være propaganda direkte rettet mot barn, er den forsøkt satt inn i et kult og fengende konsept. Det er lett å ta avstand, og det er lett å plukke fra hverandre verdisynet som forfektes, med utgangspunkt i en pedagogisk diskurs om god barneoppdragelse i Norge. Men selv om vi kan mene at dette er skrekkelig, kommer vi ikke bort fra det faktum at det skal være religionsfrihet i Norge. Religionsfrihet er viktig, og problematikken er sammensatt og kompleks. Uten å være religiøs selv, vet og respekterer jeg at veldig mange finner støtte og trygghet i sine religioner. Men med religionsfrihet følger også åpning for de ulike eksemplene på barneoppdragelse som jeg har nevnt. Hva gjør pedagogene med det? 

Jeg tror ikke det finnes en enkel løsning, men jeg vet at vi ikke gjør livet bedre for barn som vokser opp med noen verdier som mange pedagoger tar avstand fra, ved å gjøre religion til et ikke-tema i barnehagen. Vel er det slik at det er foreldrenes og ikke barnas religiøse holdninger vi møter, men det er ikke godt for barn å oppleve at barnehagepersonalet og foreldrene er i konflikt. Jeg tror imidlertid de kan klare å leve med at voksne har ulike meninger, dersom dette formidles på en god måte. Å gjøre religion til et tema i barnehagen, å stille foreldre spørsmål med utgangspunkt i nysgjerrighet og åpenhet istedenfor fordømming, tror jeg kan være et lite skritt på veien. Det vil neppe kunne gjøres friksjonsfritt, men for barna er det langt tryggere å oppleve at de voksne tar ansvar for diskusjonene om ulike holdninger til barneoppdragelse, enn at sentrale verdier i deres oppvekst forties i barnehagen. 

2 kommentarer:

  1. Liker veldig godt at du setter fokus på dette Katrine, og særlig fokus på hvordan usikre pedagoger kan gjøre livssyn og religion til et ikke-tema i barnehagen.
    Jeg har lyst å tipse om nett siden til min god kollega Geir Winje, forfatter av boka Høytidsmarkering i barnehagen på Høyskoleforlaget (2010)og glimrende foredragsholder. Han er opptatt blant annet av at personalet i barnehagen må skille mellom feiring og markering, ellers brytes menneskerettighetene. Han har konkrete erfaring og gir god råd etter å ha prøvd høytidsmarkering som metode for å gi kunnskap om og samtale med barn om livssyn og forskjellige religioner i barnehagen.
    Les mer her: http://tb.no/meninger/debattartikler/religion-i-barnehagen-1.5590704

    Og her er fagsiden hans.

    http://www-lu.hive.no/ansatte/gw/

    SvarSlett
  2. Det er bra at Katrine Giæver og Barnehagske betraktninger setter fokus på hvordan barneoppdragelse praktiseres innen religiøse og kulturelle minoriteter. Åpen saklig kritikk er verdifullt, ikke minst for barna og foreldrene deres. Jeg har likevel noen kritiske bemerkninger til Giæver (utover hennes noget anekdotiske argumentasjonsform...).

    Etter min mening handler dette kanskje først og fremst om toleranse for annerledeshet, og kulturelt og religiøst mangfold. Det er gjerne i møte med det vi ikke liker at toleransen settes på prøve. Ikke minst gjelder dette i møte med representanter for kulturelle grupper, som kanskje lager mat som forpester hele oppgangen, eller går i snodige klær, selv når det ikke er 17. mai. Toleranse er verdifullt selv om det noen ganger er krevende!

    Hva handler kulturelt mangfold om? Kulturbegrepet kan for eksempel forstås som "a historically created system of meaning and significance or, what comes to the same thing, a system of beliefs and practices in terms of which a group of human beings understand, regulate and structure their individual and collective lives." (Parekh, B. Rethinking Multiculturalism. Cultural Diversity and Political Theory (2006) 142-143). I et senmoderne multikulturelt storsamfunn som det norske er det slik at ulike kulturer til dels lever side om side, og til dels innvevd i hverandre. Med utgangspunkt i en slik kulturforståelse, fremkommer det klart at Jehovas vitner er en kulturell minoritet, selv om de fleste medlemmene samtidig er etnisk norske. Etter min mening bør et storsamfunn ha en stor grad av toleranse for annerledes tenkning og annerledes kulturell praksis. I tilfellt Jehovas vitner kommer også religionsfriheten som verdi inn.

    Jeg hører også med til de som ikke er så veldig begeistret for undervisningsmateriellet til Jehovas vitner. Det er ofte preget av å ha blitt laget, eller i det minste godkjent i USA, og står i en pedagogisk tradisjon som kan være utfordrende. Innholdet i videoen Giæver viser til er ikke bra, men innholdet ligger godt innenfor det som må kunne tolereres i et multikulturelt storsamfunn som det norske. Alternativet til en slik liberal holdning er da også verre i form av en detaljstyrende statlig inngripen. Stater som har praktisert dette hører ikke med til stater som Norge gjerne vil sammenlignes med (Sovjetunionen, DDR, Cuba Nord-Korea osv.).

    Heldigvis er det forankret i menneskerettighetene at foreldrene har rett til å oppdra sine barn, og denne foreldreretten gjelder selv om vi ikke alltid liker den pedagogikken det knyttes an til, mer eller mindre veloverveid. Dette er et viktig punkt som vi bruker mye tid på å lære førskolelærerstudentene våre ved høgskolen, hvert år.

    Barnehagen og førskolelæreren har et avledet mandat som går ut på å hjelpe og støtte opp under foreldrenes oppdragelse og opplæring av sine barn. Dette gjelder også for Jehovas vitner eller andre kulturelle minoriteter, ikke bare for de foreldrene som oppdrar barna i tråd med rødgrønne ønsker om hvordan dette skal gjøres. "Ja til et fargerikt fellesskap!", kunne det være fristende å konkludere med. Og: "La de tusen blomster blomstre!", for å si det enda mer metaforisk!

    Litteraturtips: Hege Kristin Ringnes og Helje Kringlebotn Sødal (red.) Jehovas vitner. En flerfaglig studie.Universitetsforlaget 2009 (omtalt her: http://hovdelien.blogspot.no/2009/08/informativt-om-jehovas-vitner.html )

    Olav Hovdelien, førsteamanuensis HiOA

    SvarSlett