onsdag 25. juli 2012

Og jeg gjorde ingenting

Av Morten Solheim



I trappa på vei ned til toalettet satt hun. Iført ballerinaskjørt, med tryllestav i hånden og et flakkende og spørrende blikk. Jeg kjente henne igjen, for hun hadde svinset rundt sidebordet vårt en times tid. ”Hei”, sa jeg, og hun så ned i gulvet. Jeg smilte, gikk forbi og inn på toalettet. På vei opp igjen satt hun der fremdeles. Jeg gikk tilbake og satte meg sammen med vennene mine. Vi hadde alle noen glass innenbords, men vi var langt fra det stadiet den lille jentas reisefølge var på. Høylytte og brautende tok de stor plass på den lille fortauskaféen. Det gjorde ikke jenta deres. Hun bare var der. Gled hvileløst omkring mellom bordene og på fortauskanten, og pirket i bedene med tryllestaven sin. 

Det skjedde for noen år siden, på ferie i Spania. Jeg har tenkt på den vesle jenta mange ganger i ettertid, og særlig i sommerferiene. Hun var ute på irsk pub med foreldrene og deres venner. De hadde fått noen glass for mye, og hun var overlatt til seg selv. Det er et kjent scenario og kan skje den beste. Sommervarmen kan få den mest stødige forelder til å tåle et glass mindre enn til vanlig. Hvem tar ansvar når det skjer? Hvem sier høflig til sin venn ”Nå har du fått nok. Gå å legg deg du, så passer jeg på ungene”?

Det bør være en selvfølge. Enten det dreier seg om venner eller ikke, så lenge det dreier seg om barn. Som ansatt i barnehage gjennom mange år, har jeg et trent øye for å se når et barn mistrives. Jenta i Spania gjorde det. 

Da jeg kom opp igjen fortalte jeg mine venner om jenta i trappa. Jeg sa at jeg følte for å si ifra. Gjøre noe. De var enige i at det var sent for en fireåring å vandre rundt på en irsk pub. De var også enige i at foreldrene var litt for fulle til å omgås sin datter. Men å si ifra var de skeptiske til. Foreldrene snakket jo ikke samme språk som oss, og dessuten var det jo tross alt ikke vårt ansvar. Jeg sa at som førskolelærer – og voksen – så følte jeg et ansvar. Men hva skulle jeg si? ”Unnskyld, men du litt full nå, og datteren din virker utrygg”, ”du burde gå hjem å få lagt datteren din”, ”det er altfor sent for henne å være på dette stedet nå”? Jeg smakte på setningene, men kom ikke frem til noe som funket. 

Jeg kan se tilbake på min egen historie og skjemmes. Det er ikke ofte jeg skammer meg over noe, men min tafatthet i denne situasjonen kan jeg ikke stå inne for. Enten det handler om egne eller andres barn, er det å si ifra en plikt. Om noen mener det er moralisme, la gå. Jeg mener det er et ansvar, og neste gang jeg er i samme situasjon, skal jeg ta det. 

Vi drikker opp drinken vår og går hjem for å drikke mer vin ved bassengkanten. Vi er barnløse bekymringsløse glade voksne mennesker. Jeg velger det behagelige i frykt for konfrontasjon. En liten jente kunne trengt min støtte den kvelden. Og jeg gjorde ingenting.

3 kommentarer:

  1. Utrolig trist og tankevekkende! Hadde jeg opplevd noe lignende på ferie i Norge, f. eks på et hotell eller en campingplass, så hadde jeg grepet inn med en gang. Men i Syden, med språkproblemer og det hele, ser jeg for meg at ting straks kan være mye vanskeligere. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort, men jeg hadde trolig begynt med å ringe Alarmtelefonen (som også kan nåes fra utlandet), rådspurt meg med dem, og så hadde jeg tatt det derfra: http://​lotteslillelomme.blogspot.n​o/2011/04/​barnas-ndnummer.html
    Takk for at du delte denne historien! Den har i alle fall fått meg til å tenke gjennom hva jeg ville ha gjort i en sånn situasjon.

    SvarSlett
  2. "Det er et kjent scenario og kan skje den beste"

    nei deet kan ikke det ser du :)

    SvarSlett
  3. Faen, jeg beskrev en vanvittig trist historie, vekkende håpet jeg, men i pålogging forsant svaret. Jeg ser at trygg omsorg forsvinner, fra de såkalte beste foreldrene, dessverre i alkoholrus- og de klarer det ikke, og det er så trist. Barna er tapre, de sier ar de fryser og vil hjem, mens foreldre sier:"Snart, jajøss... helt sikkert"... Så må barna gå på leit etter et annet fang. Faen så flinke de er...

    SvarSlett