torsdag 30. august 2012

Trøst

Av Lene Chatrin Hansen



Jeg sto med den yngste på armen. De holdt hverandres blikk mens de nikket lett til hverandre som for å spørre: «Er du klar?» Den ene en voksen mann på 35 år, den andre en svært ung en på 14 måneder. Dette har de snakket om før. De gir hverandre det interne klarsignalet, og Jonas får føle en varsom pappahånd mot kinnet – før pappaen tar skrittet ut døren. Jonas holder pusten et øyeblikk. Tillit tar tid. Jeg går mot vinduet, og han puster igjen. Pappaen står der som vanlig, og han smiler så fint han klarer – rygger mot porten bortenfor, vinker, runder hjørnet – og blir borte.

Jeg har fortsatt Jonas’ skjøre tillit, og han fanger blikket mitt nå, for å få bekreftelse på det han deler med meg. Og jeg har muligheten til å la det ta den tiden det tar, for at barnehagedagen hans skal få det best mulige utgangspunkt.

Slik kan en avskjedsstund foregå i barnehagen. Hva som skjer og kan skje avhenger av flere faktorer, og en annen dag vil behovet til Jonas være noe annet. Denne dagen kunne vi tilfeldigvis tilby Jonas det han på sin lydløse måte kommuniserte: tid og tilstedeværelse, sensitivitet rundt det han signaliserer – og trøst.

Det fins dessverre ingen fasit på hva barn trenger og når de trenger det, men noe vet vi: Av og til trenger barna trøst. I perioden 1998-2002 observerte sykepleier og forsker Trine Klette en rekke korte atskillelser og gjenforeninger mellom mødre og barn i forbindelse med prosjektet "Tilknytning og barns utvikling". Dette førte til en rekke spørsmål rundt trøst og hva det kan bety. I doktorgradsavhandlingen hennes fra 2007 "Tid for trøst. En undersøkelse av sammenhenger mellom trøst og trygghet over to generasjoner", undersøker hun nettopp betydningen av fenomenet trøst.

En del av de nødvendige diskusjonene som tidvis oppstår rundt barnehagen som utdannings- og samfunnsinstitusjon, dreier seg selvsagt om behovet for tilknytning og barns utvikling. Spesielt tilknytningsbehovet blir rett som det er trukket opp av hatten når noen vil understreke hvor skadelig barnehage kan være for de aller yngste. Funn og observasjoner i avhandlingen til Klette forteller meg at dette utsagnet bør nyanseres.

Vi vet at separasjon fra de nærmeste utløser uro og frykt hos de fleste barn, særlig hos de minste – men disse vanskelige følelsene kan vi hjelpe dem med. Det viser seg at blant annet at vi voksne gjennom alternativ trygg omsorg og tilknytning, kunnskap og trøst kan imøtekomme barnas behov. Klette fant blant annet at:
  • Fysisk omfavnelse synes å gi best trøst for de minste barna 
  • Å få gråte ut har betydning for det videre forløpet
  • Fysisk nærhet virker trøstende for mange barn
  • Barnets reaksjoner er fasit på trøstens virkning
  • Å trøste er selvoverskridende
  • Å kunne gi og motta trøst synes å være betinget av læring
  • Avledning er ikke trøst 
Når vi også vet dette, understreker det nok en gang at behovet for kloke og kunnskapsrike folk i barnehagene er prekært. I forbindelse med den ferske rapporten "Barns trivsel og medvirkning i barnehagen",uttaler Kunnskapsminister Kristin Halvorsen at man ut i fra forskernes funn må vurdere om mindre barnegrupper og flere ansatte kan bidra til økt medvirkning og trivsel for det enkelte barn.

Det faktum at flere ansatte gir barn en bedre og tryggere barndom er noe alle kan se og forstå. At forskere også på nytt understreker dette er flott. Så igjen: dersom det fins nok kompetente voksne i barnehagene så vil vi sikre alle våre små en trygg og god tilværelse den tiden de befinner seg der.

Jeg kan bare ikke med min beste vilje fatte at det må sies så mange ganger, av så mange, på så mange forskjellige måter – før noe kan bli gjort. Jeg tror faktisk jeg trenger litt trøst.


2 kommentarer:

  1. Ubeskrivelig enig med deg!! Dette burde alle som avgjør antal barn pr voksen lese og ta til seg. Takk for kloke ord!

    SvarSlett
  2. Dere skriver godt om viktige tema, fortsett med det!

    SvarSlett