søndag 16. september 2012

Ikke kødd med mappa mi!

Av Lene Chatrin Hansen



Et eller flere kapitler i mange menneskers barne- og ungdomsliv befinner seg i mappeform i ulike offentlige institusjoner. Som voksne får mange av oss behov for innsyn i mappene, kanskje i håp om å få et større innblikk i våre opplevelser fra den gang. Jeg har en slik historie å dele. Historien har jeg fortalt før og den er ikke bare min, den er manges. 

Da jeg som voksen oppsøkte institusjonen som i årevis hadde lagret min mappe, så håpet jeg nok på en slags anerkjennelse av minner og opplevelser jeg bar på. Som alle andre hadde også jeg gjort meg en del erfaringer rundt voksnes til tider svært uheldige definisjonsmakt i tekst og tale. Likevel hadde jeg med meg et sterkt ønske om gjenkjennelse. Jeg ønsket i det minste å få høre min egen stemme mellom linjene. 

Jeg fikk mappen med mitt navn, men der fant jeg ikke min fortelling. Jeg fant kun en mengde ord nedskrevet av den voksne jeg en gang delte dette med. Stemmen min var fullstendig fraværende og opplevelsene var heller ikke mine. Det hele var nedskrevet med faglig og kjølig distanse. Jeg kom til uttrykk som en samling ord og begreper jeg ikke hørte hjemme i – verken da eller siden. Som barn delte jeg fortellingene mine i full tillit til en voksen, som jeg trodde så hele meg. Det eneste jeg som voksen virkelig eide i denne surrealistiske situasjonen, var alle minnene. 

I dag finnes et utall mapper hvor informasjon om barn lagres. Både i skole og barnehage har skjema- og kartleggingsveldet de siste ti årene fått stadig større fotfeste. Ville barn, dersom de fikk reelt innsyn, gjenkjent fortellingene som nedtegnes i disse mappene? En del av problemet er nok at dagens mapper oftere inneholder skjemaer enn fortellinger. Sannheten om et menneske møter sterk motstand innenfor begrense(n)de rammer. Ingen skjemaer rommer min historie, ei heller et barns. 

En bred etisk og kritisk bevissthet rundt barnets beste må alltid være tilstede i måle- og kartleggingsdebattene, enten de er i barnehagene og skolene, blant politikere eller i mediene. Sitatsjekk er ikke kun et ministerprivilegium – den muligheten må finnes for oss alle. Anerkjennelsen av et menneskes kompleksitet må opp og frem. Dette må materialiseres i handlinger, ikke nedtegnes i skjemaer. 

I barnehagen er det slik at dokumentasjon knyttet til enkeltbarn kun kan nyttes i tilknytning og samarbeid med hjelpeinstanser utenfor barnehagen, når dette skjer i samarbeid og forståelse med barnas foreldre/foresatte. Det er bekymringsfullt at det finnes de, både i og utenfor barnehagen, som leser og tolker rammeplanen med slett etisk bevissthet. Vissheten om at noen av dem også har makten til å endre rammeplanen er intet mindre enn skremmende. 

Jeg frykter at våre barn aldri vil kunne fortelle sin egen historie – fordi sannheten om deres liv allerede er notert , registrert og kartlagt. I motsetning til sett, hørt og anerkjent. 

Teksten er en omskriving av min artikkel ’Jeg er forskjellig’, først publisert i Barnehagefolk 01/2010

4 kommentarer:

  1. Nuvel, dette blir da noe ensidig. Jeg har i voksen alder tatt kontakt med min barneskolelærer, og hun husker godt første dag, så vel som det tårevåte farvelet i 6. klasse. Hun så meg, hele meg - fra hennes ståsted. Går jeg tilbake til meldingsboka fra barneskolen, så blir jeg sannsynligvis å finne noen myke og tidvis generelle, men faglige formuleringer om mitt faglige nivå... Det er noen begrensninger i det faglige rammeverket, og slik må det være - disse begrensningene behøver ikke begrense andre deler av livet. Og jeg tror heller ikke at de gjør det. Skolen kan være skolen, og skolen kan deles i to - den private, sosiale delen, og den faglige delen. Delene vil nok flyte inn i hverandre, gjennom betraktninger som "Frank kommer godt over ens med andre elever, og er sosial og omgjengelig". De fargerike historiene kan ellers også komme ut av den faglige konteksten - men det er jo litt opp til foreldrene. Det er grenser for hvor mange strektegninger en barnehage kan bevare, og dette burde være opp til foreldrene å ta vare på. Det gode gamle fotografiet er ikke dumt det heller, og nå som alt har blitt digitalt, så har vi uante muligheter til å fortelle hele historien, vise hele mennesket bak formuleringene i skjemaet. Men denne dokumenteringen bør ikke ligge til verken barnehage eller skole, men gjøres med omhu av mennesker som har et veldig nært forhold til barna - slik som foreldre og familie.

    Jeg har nok ikke særlig stor uro for hva som står eller ikke står i mappa mi fra mine yngre år. Noe som vi var fritatt fra, er mange foreldres inderlige trang til å vise "hele barnet" på Facebook og andre sosiale media. Tror begrensningene i barnehage- og skolejournaler er å betrakte som peanuts, i forhold til de valgene vi tar fra barna gjennom å legge ut deres innerste privatliv gjennom hele barndommen, til allmenn beskuelse for hele verden.

    Ellers hva angår skoleverket, så må vi ikke glemme at det fremdeles er mange flinke førskolelærere og lærere som bruker mye tid sammen med barn de etterhvert blir ganske glad i. Vi må ikke glemme at menneskene som jobber i systemene, ikke er systemene, men fremdeles mennesker. Det ville nå være litt trist dersom en skal redusere dem til ei mappe, på samme måte som bekymringen for at du er blitt redusert til ei saklig og tørr mappe. Sannheten tror jeg er en helt annen... :)

    SvarSlett
  2. Veldig godt svar Frank Otto. Du får frem gode poeng her!

    SvarSlett
  3. Jeg opplever at det er mye mindre rom for å se "hele eleven" og bruke "sunn fornuft, hjerte, magefølelse og oss selv som mennesker" i skolen (er selv lærer og kjenner ikke barnehagen annet enn som forelder, men kanskje noe av den samme tendensen der?) enn jeg tror det var tidligere.

    Jeg tror som du, Frank Otto, at om de positive opplevelsene fra skoletida ikke er å finne i mapper, var de der likevel takket være menneskene i systemet, som du skriver. Min opplevelse er likevel at systemet i skolen i dag blir viktigere og viktigere mens menneskene får mindre og mindre plass. Fokuset på å få både elever og lærere til å passe inn i et system som er svært resultatfiksert gjør at jeg ofte føler det som kan kartlegges, plasseres inn i skjema og som kan dokumenteres er viktigere enn å se og ta vare på den enkelte elev. Det er en bekymring fra min side at de som vokser opp i dag i verste fall vil oppleve det motsatte av deg; nemlig at mappene om tredve år er velfylte med oversikter over det meste av hva som ble gjort og ikke gjort, mens opplevelsen av oppveksten var at ingen var der likevel. Hvis du skjønner..

    Bekymringen rundt deling av absolutt alt om barna sine, deler jeg til fulle! Barns rett på beskyttelse mener jeg blir svært dårlig ivaretatt av bl.a blogger, men mulig jeg er en dinosaur..

    SvarSlett
  4. Kjære Lene.
    Nevner det du lærte meg en gang..

    "Det du tror om meg,
    slik du er mot meg,
    hvordan du Ser på meg,
    hva du gjør mot meg,
    hva du SKRIVER om meg,
    slik blir jeg"



    SvarSlett