torsdag 4. oktober 2012

Fredagsflow i steinbruddet

Av Morten Solheim





”Kan vi leke med gravemaskinene, Morten?” Det er fredag ettermiddag en klar høstdag i 2001. Klokka er kvart over fem. Jeg er barnehageassistent og jeg elsker jobben min. Men akkurat nå klinger ikke spørsmålet til Robert så godt som det pleier. Vanligvis er jeg på tilbudssiden. Vanligvis sier jeg ja til å ta ut gravemaskinene. Vanligvis er jeg med på leken. Men nå er jeg sliten. Klokka er kvart på stengetid og jeg vil hjem. Nok barn, nok sand, nok mas. Minuttene er langsomme og Robert er utålmodig. Mellomvakta har ryddet inn sandkasselekene. Det gikk fint helt til Johannes gikk, bestekompisen til Robert. De to hadde nok med å leke sisten og å vrenge seg i latter hver gang en ble tatt. Det var fint å se på, og jeg kunne smile og tenke samtidig. Min fysiske tilstedeværelse var nok for de to lattermilde. Nå er det bare Robert og jeg igjen i ørkenlandskapet utenfor det rødmalte huset. Jeg vet jeg må. Jeg kan ikke si nei. Robert og jeg har strandet og jeg er hans eneste kompis på denne kloden. 

”Ok”, sier jeg. ”Men husk at du må hjelpe meg å rydde før du går hjem”. Robert nikker ivrig og løper mot lekeskuret. Vi ruller ut en kasse med gravemaskiner. De er på størrelse med små trehjulssykler, og har store solide gummihjul. Robert elsker disse bilene. Jeg også. Jeg liker lekebiler hvor hjulene ruller, samme hvor mye sand de blir utsatt for. Robert tar ut en gravemaskin. Jeg kjenner rollen min og tar ut dumperen. Her skal det graves, losses, transporteres og tømmes. Roberts univers er forhåndsdefinert. Det er lekt uendelig mange ganger før, og utvikles litt for hver gang det tas frem igjen. Og i dette universet er Robert sjefen. Han kan gå inn og ut av det akkurat når han vil. Den eneste betingelsen for at fordypelsen skal finne sted, er at jeg gir ham det siste kvarteret av min arbeidstid. 

Robert børster av den tørre sanda som ligger som sukkerstrø på overflaten. Han preparerer terrenget. Klargjør cirka tretti kvadratcentimeter. Her starter steinbruddet. En god traktorvei spores opp mot arbeidsfeltet etter tre fire runder frem og tilbake med gravemaskinen. Jeg vatrer opp et oppstillingsfelt for dumperen. Det planeres sirlig med små spader. Så tar Robert det første løftet med grabben. Sanda er formelig og grabben er skarp. Det skjæres ut et perfekt stykke sand. Du verden, jeg forstår Roberts fascinasjon. Han leker i min egen barndoms verden. Sand og vann: For et enestående materiale! Stykket glir lett av grabben og ned i lasteplanet på min dumper. Tre slike vendinger og lasteplanet er fullt. Jeg kjører av sted mot depotet, før jeg vender tilbake for ny ladning. ”Vi bygger et hus”, sier jeg. ”Et bibliotek. Et nytt, skikkelig stilig bibliotek”. Det gnistrer i øynene til Robert. Vi har et felles prosjekt. 

Det graves, losses og dumpes. Det formes, planeres og skjæres. Jeg elsker denne leken. Nå er den like mye min som Robert sin. Biblioteket blir rått. En kopi av det nye biblioteket i Alexandria. Jeg har fortalt hvordan det ser ut, og Robert har allerede vært inne etter en tiliters vaskebøtte, slik at vi kan få på plass de runde veggene. Prosjektet vårt er for stort til at det kan brukes lekebøtter. Så begynner jeg på inngangspartiet, mens Robert jobber med skråtaket. ”Halla, gutter”, hører vi i det fjerne. Utenfor leken, bortenfor steinbruddet. 

Klokka er to over halv stengetid. Robert har kastet seg i armene til pappaen og jeg ruller restene av et nedlagt steinbrudd inn i lekeskuret. Biblioteket i Alexandria glitrer, Robert vinker og jeg smiler.


3 kommentarer:

  1. Jeg elsker det dere skriver! Stå på!

    SvarSlett
  2. Heldige Robert som har deg ved sin side.Håper du bevarer gløden og blir i barnehagen til evig tid.Barna treng slike som deg!!!!!

    SvarSlett
  3. Det er bare så synd flinke folk som dette, som Morten, som ikke lenger er i barnehagen.

    SvarSlett