mandag 29. oktober 2012

Hvorfor er barnehagen så provoserende?

Av Solveig Østrem, førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold
 


Dette innlegget skal handle om tre ting. For det første vil jeg si noe om hvorfor barnehagen er så provoserende, og om hvorfor debatten om barnehager er eller ikke, er så forutsigbar at den først og fremst fortjener å bli møtt med et gjesp. For det andre vil jeg snakke om hvilke omkostninger den raske barnehageutbyggingen og ideen «tidlig innsats» har hatt. For det tredje kommer jeg inn på hvordan forskning brukes – både av dem som er skeptiske til barnehager og av dem som tror at «tidlig innsats» er løsningen på alle samfunnets problemer.

Den årlige førstesiden

Barnehagen har gjennom hele sin historie vært provoserende. Derfor er det ikke noe nytt når avisenes førstesider forteller at «barnehagen er skadelig for barn».

Det er et sikkert høsttegn når VG skriver at «ekspertene advarer mot barnehage for ettåringer». Vi har hatt den samme debatten hver høst i over førti år, riktig nok som variasjoner over et tema. Det ene året er det barnehagen som sådan som er skadelig, det neste året er det lange dager, så er det de store barnehagene, og så er det barnehage for ettåringer. Saken er den samme: barnehagen som institusjon provoserer.

Det er minst to grunner til at barnehagen provoserer. Det ene har å gjøre med synet på kvinner. Det andre har å gjøre med synet på barn. Begge deler handler om skillet mellom offentlig og privat sfære, og om hvem som skal ha tilgang til hvilke sfærer.

Barnehagen har gjort kvinners deltakelse i arbeidslivet mulig. Ved at mødre har kunnet dele omsorgsoppgavene med noen utenfor familien, har de fått mulighet til forsørge seg selv og sine barn. Barnehagen har gitt kvinner innflytelse i samfunnet og mulighet til å delta aktivt i arbeidsliv, politikk og forvaltning. Uten barnehagen ville kvinner i langt større grad vært bundet til hjemmet og hatt begrenset tilgang til det offentlige rom.

Dette er provoserende også i en tid da mammabloggene florerer og gjør spørsmålet om omsorg for barn til rent føleri, reaksjonære holdninger til familie og likestilling får stor oppmerksomhet, og det er blitt legitimt å stille spørsmål ved umistelige rettigheter som kvinner før oss kjempet fram.

Barnehagen har gjennom hele sin historie blitt legitimert ut fra ulike interesser. I tillegg til å være et pedagogisk tilbud for barn, har barnehagen også vært legitimert som likestillingstiltak, arbeidsmarkedstiltak, sosialpolitisk virkemiddel og barnevernstiltak. Men å sette mødres deltakelse i arbeidslivet opp mot hensynet til barna gir ikke uten videre mening.

Den andre grunnen til at barnehagen er provoserende er at den gir barn tilgang til en offentlig arena. Barnehagen gir små barn mulighet til å inngå i et fellesskap med andre barn og voksne og delta i samfunnet på sine egne premisser. Barnehagen bidrar til at små barn ikke er «lukket inne» i privatsfæren.

Barnet er på mange måter bærer av forestillingen om det gode hjem og dermed også om ideen om et dikotomt skille mellom offentlig og privat sfære. Barnehagen utfordrer denne ideen på en fundamental måte.

Barnehagen gir små barn en arena der de deltar i kraft av seg selv, der de ikke eies av noen, ikke representeres av noen andre enn seg selv. Det kan være verdt å minne om at nettopp dette – at barn er enkeltindivider som eksisterer i kraft av seg selv – er et premiss for FNs barnekonvensjon. Dette er utgangspunktet for å forstå barn som medborgere med egne rettigheter: med rett til omsorg, rett til et navn, en familie og en tilhørighet, men uten å eies av noen.

Som samfunn er vi nødt til å finne ordninger som gjør det mulig å realisere tanken om barn som medborgere. Nettopp her ligger barnehagens potensial – som en offentlig, demokratisk møteplass der barn opplever omsorg, lek og læring i et samspill med andre barn og voksne.

Omkostningene av en storstilt barnehageutbygging

At barnehagen er en ordning med et stort potensial, betyr ikke at vi ikke skal se kritisk på endringer som har skjedd i barnehagesektoren de siste årene. Den raske utbyggingstakten har opplagt hatt noen omkostninger.

I takt med barnehageutbyggingen har interessen for barnehagen økt. Det er i dag mange som vil mye med barnehagen. Noen mener et «økt læringstrykk» i barnehagen er det som skal til for at Norge skal skåre bedre på PISA-tester og internasjonale målinger. Noen mener strukturert språkopplæring fra ettårs alder vil gi sosial utjevning. Noen tror at hvis bare barnehagen systematisk kartlegger alle barn og identifiserer flest mulig avvik, vil alt fra sosial ulikhet, arbeidsledighet og ensomhet til vold og kriminalitet i framtiden kunne forebygges. Honnørordet «tidlig innsats» brukes til å legitimere det meste.

Samtidig ser vi at en økonomisk terminologi er kommet inn i offentlige dokumenter om barnehagen på en måte vi ikke har sett tidligere. Barnehagen skal ikke først og fremst gi barn en best mulig hverdag. Barnehagen skal lønne seg. Dermed er det fort gjort at barnehagens vedtatte formål – som handler om omsorg, lek, læring og danning – blir trengt til side for ting som kan omskrives til utbytte.

Eksempelvis heter det i stortingsmeldingen om Kvalitet i barnehagen (41:2009) at «tidlig innsats i småbarnsalderen gir stor avkastning ”. Det blir det lagt vekt på at førskoletiltak er kostnadseffektive. Regjeringen viser til en rapport fra Senter for økonomisk forskning der man har beregnet avkastningen i kroner og øre: ”For våre anslag på effektene av ferdighetsstimulerende førskoletiltak vil det for hver krone investert være brutto gevinster på 1,4–4,5 kroner, altså til dels betydelig større enn investeringen. Det gir en avkastning på 40 til 350 prosent”. (De økonomiske begrepene er kursivert av meg).

Det er her det blir på sin plass å spørre: Bygger vi barnehager for barna eller for bruttonasjonalproduktets skyld?

Det som kalles kostnadseffektivt, blir på lokalt plan realisert gjennom store barnegrupper, store, effektive barnehagebygg, få ansatte, lavt utdannet personale og manglende vikarbudsjett. I tillegg ser vi nye styringsformer som i praksis betyr at barnehagens virksomhetsleder har sin lojalitet til rådmannen, ikke til barn og foreldre, mens førskolelærere bringes til taushet (se Pettersvold 2012).

Det vi ser påfallende mye av i kommunale planer, er standardiserte kartleggingsverktøy og programmer som kommunen pålegger barnehagene å bruke. Barnehagemyndighetene kaller dette kvalitet. Det som er påfallende fraværende i de kommunale planene, er det vi vet at sikrer kvalitet i barnehagen: førskolelæreres kompetanse.

I boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet dokumenterer Mari Pettersvold og jeg noen av konsekvesene av at kvalitet erstattes med billige løsninger i form av kartleggingsverktøy og programmer. Vi har sett på de mest brukte verktøyene. De dreier seg om språkutvikling, matematikkforståelse og sosial kompetanse. Det bemerkelsesverdige er at ved nærmere ettersyn ser man at alle verktøyene handler om at barn skal innordne seg helt bestemte sosiale konvensjoner.

Skjemaene vi har sett på, forteller at en normal treåring kan sitte i ro på plassen sin, leke uten å avbryte andre, kle på seg selv og dekke på bordet. Hun eller han skal være selvstendig, renslig og enkel å ha med å gjøre. Barn skal kunne dele med andre, rydde på plass leker, følge instruksjoner gitt av voksne, takle overganger, kle på seg i riktig rekkefølge og ha et bevisst forhold til faste rutiner.

Hvis en storstilt barnehageutbygging ikke følges med tilstrekkelige ressurser, blir det lite rom for helt alminnelige barn. Normen blir et helt bestemt idealbarn: et disiplinert og selvstendig barn som kan tilpasse seg og innordne seg og greier seg selv med det meste.

Politisert og emosjonell bruk av forskning

Det er interessant å se hvordan forskning brukes, både av dem som «advarer mot barnehager», og av politikere med klokkertro på «tidlig innsats» og økt læringstrykk.

De som vil ha barna og mødrene tilbake til hjemmet har gitt tilknytningsteorien sin renessanse. Spesielt brukes tilknytningsforskningen til å fortelle hvilken risiko det innebærer for et barn å bli utsatt for atskillelse fra sine nærmeste omsorgspersoner.

Jeg vil presisere at min kritikk av dette perspektivet ikke retter seg mot forskere som – med respekt både for barna og for de krav forskningen stiller – går grundig og seriøst inn i spørsmålet om barns behov for tilknytning. Min kritikk retter seg mot dem som bruker denne forskningen på en tendensiøs, forenklende, emosjonell måte for å legitimere sitt politiske ståsted.

Barn trenger omsorg, de trenger nære voksne, og de trenger nok voksne. Men det er ikke gitt at psykologisk forskning på barn i en helt annen kontekst har direkte relevans for barnehagen. Det er flere psykologer, blant annet Agnes Andenæs, som kritiserer måten forskningsresultater overføres fra en sammenheng til en helt annen sammenheng. Hun viser blant annet til kunnskap som bygger på observasjoner av hvordan barn og foreldre oppfører seg i ”fremmed-rom-situasjonen” – den standardiserte situasjonen som brukes i forskning om tilknytning. Det er ifølge Andenæs ikke gitt at denne kunnskapen er relevant for spørsmålet om tidlig barnehagestart (Andenæs 2012). En barnehage barnet har gjort til sitt eget sted, er ikke et fremmed rom. Å bli overlatt til en førskolelærer barnet og foreldrene har utviklet tillit til, er noe annet enn å bli overlatt til en fremmed.

Politikere som vil ha «tidlig innsats» i form av mer strukturert opplæring, viser til effektstudier, særlig fra USA. De fokuserer ikke primært på barns omsorgsbehov, men på barns læringspotensial. En viktig premissleverandør i politiske dokumenter om barnehager er økonomiprofessor James Heckman. Han snakker om barns læring ut fra teorien om multiplikatoreffekt. Dette er et økonomisk faguttrykk som blir brukt om effekten av å gå i barnehage – på kort og lang sikt. Tanken er at det barn lærer når de er tre år, vil kunne fordobles når de er fire. Det de lærer når de er fire, fordobles når de blir fem. Og motsatt: Det barna ikke lærer tidlig nok, vil de aldri kunne ta igjen.

Det er to forskjellige syn på barn vi ser. Hos skeptikerne, som romaniserer det gode liv uten tidsklemme, finner vi forestillingen om det sårbare barnet. I de politiske dokumentene finner vi det kompetente barnet, det lille, nysgjerrige forskerbarnet som uredd og selvstendig utforsker verden og har et ustoppelig behov for kunnskap.

Paradoksalt bygger disse forestillingene på felles premisser. Både det sårbare barnet og forskerspiren er et barn som utvikler seg på en bestemt måte, i en bestemt rekkefølge. Dersom utviklingen ikke følger et helt bestemt mønster, går noe veldig galt som aldri kan rettes opp. Utvikling og læring forstås som noe som skjer inni det enkelte barnet, uavhengig av konteksten. Med denne individualistiske tilnærmingen ser man bort fra det potensial som ligger i barnehagen som offentlig møtested der barn får tilhøre et felleskap og delta aktivt i et samfunn.

Når polene i debatten skapes på dagspressens premisser og blir et spørsmål om å være for eller mot barnehager, er det mye engasjement for barns vel og vel som forsvinner ut i ingenting. Et alternativ til å advare mot barnehager eller å forsvare barnehager for en hver pris, kunne vært å bruke innsikten om barns omsorgsbehov og barns utforskertrang til å kreve at nøkkelfaktorene for kvalitet i barnehagen er tilstede, det vil si lovfestet personaltetthet og en økt andel utdannede førskolelærere.


Dette er en noe revidert versjon av et innlegg på Litteraturhuset 25. oktober 2012 i forbindelse med Norsk Kvinnesaksforenings arrangement Barnehager til alle - Hva nå?

5 kommentarer:

  1. Dette satte ord på mange tanker. Var flott lesing.Og er så enig.

    SvarSlett
  2. Småbarnsavdelinger skulle vært forbudt!!

    SvarSlett
  3. Hvorfor skulle de det? Kan jo være greit å grunngi sine meninger.

    SvarSlett
  4. Kjempebra innlegg!!! Helt enig i det du skriver.

    SvarSlett
  5. Jeg synes det er særlig viktig, som du sier å ikke la debatten om barnehagen bli en skyttergravskrig. Det er forskjell på barn, det er forskjell på barnehager og barnegrupper. Det er forskjell på 9 barn m 3 voksne og 18 barn m 3 voksne. På stabilt, kompetent personale og høy gjennomstrømning av unge og ufaglærte. Det som er rett for et barn på 10 måneder er ikke nødvendigvis gyldig for en 2-åring. Synes du argumenterer fornuftig og balansert. Takk for godt innlegg!

    SvarSlett