tirsdag 27. november 2012

Barnehageopprør!

Av Morten Solheim



Oslo 21. November, 2012. En statsråd, to stortingspolitikere og cirka 140 mennesker fra barnehagefeltet er samlet til debattmøte om morgendagens barnehage. En pedagogisk leder tar mikrofonen og setter ord på skoen som trykker. Presist, lavmælt og med en dønn ærlig fortelling om seinvakta hun nettopp kom fra. Alene med femten barn under tre år i over en time. Det er helt enkelt uholdbart. De som sitter i salen kjenner beskrivelsen på kroppen. I hode, hender, nakke og hjerte. Det holder nå. 

Sjelden har vi sett en slik mobilisering for bedre barnehage som vi har vært vitne til de siste ukene. Stadige nedskjæringer på kommunalt nivå har gjort barnehagefeltet til en trykkoker. Det er rett og slett ikke greit lenger, det som skjer. Forskere, pedagogiske ledere, bestemødre, barneombud, foreldre og journalister står samlet. Aldri har kravet vært tydeligere: Om det ikke satses mer på bemanning i barnehagene kan det få fatale følger for neste generasjon. 

Professor Berit Bae spurte politikerne på debattmøtet rett ut: Gjør dere en risikovurdering i forbindelse med så store omveltninger som barnehageløftet innebærer? Representanten fra KrF begynte å snakke om at i hans sønns barnehage hadde barna innesko i tilfelle brann. Men det var ikke lokalt HMS-arbeid Bae siktet til. Hun etterlyste snarere en risikovurdering om hvilke følger det kan få, dersom en stor del av den oppvoksende barnegenerasjon får utilstrekkelig voksenkontakt i hverdagen. 

”Da seinvakta på en av de andre avdelingene gikk, kom barna fra hennes avdeling inn til meg. Så gikk en seinvakt til. Nå var jeg igjen alene med 22 barn”, fortsetter den pedagogiske lederen. ”Hva skal dere politikere gjøre med dette? Vil dere lovfeste en bemanningsnorm, som gjelder hele dagen, ikke bare mellom klokken 10 og 14?” Applausen er øredøvende. Vi er sammen om dette nå, vi 140 innenfor disse veggene. Det oppleves som en felles forløsning, det faktum at en som kjenner hverdagen så godt stiller de ansvarlige til veggs. 

Det er tvetydige signaler om hvorvidt det er politisk vilje til å lovfeste bemannings- og pedagognormen for barnehagene. Barneombudet uttaler det alle tenker på NRK ytring i dag 27. November: ”Ingen av de 283 000 borgerne som er brukere av barnehagetilbudet kommer til å protestere dersom Stortinget ikke vedtar kravet om grunnbemanning. De er små av vekst og har ikke stemmerett.” Barneombudet har rett, og foreldre og fagfolk er også opprørte på disse borgernes vegne. I storbyer og tettsteder, i Oslo, Porsgrunn, Ringerike, Namdal, Moss, Tromsø, Sandnes og Tvedestrand – for å nevne en brøkdel – fortviles det over manglende satsing på de yngste. Det kreves helt enkelt flere folk til å ta seg av dem. Det trengs politisk vilje til å realisere slikt, fordi det er dyrt. Men om man gjør en risikovurdering, så har vi antakelig ikke råd til å la det være. 

Enda en pedagogisk leder tar ordet. Stemmen er rungende. Hun kritiserer det økende trykket på testing, standardisering og ferdighetsstimulering i barnehagen. Videre retter hun kraftig kritikk mot stadige nedskjæringer på det små barn trenger mest: Trygge og kompetente omsorgspersoner. Budskapet er tydelig og applausen er understrekende. Men de opplagte svarene alle ønsker fra politikerpanelet – de uteblir. 

Barnehagedebatten har nådd kokepunktet. Smertegrensen. Jeg tror jeg vil oppsummere sinnet, fortvilelsen og kravene som nå finnes både blant foreldre og fagfolk på følgende måte: 

Det er ikke slik at Maren på ett trenger læringsmål å strekke seg etter. Aysen på halvannet har ikke bruk for tiltak mot sosial utjevning. Ahmed på to trenger ikke først og fremst å få språket sitt kartlagt. Ingeborg på to og et halvt klarer seg uten matematikkrom i barnehagen. Og Trine på tre har aldri ønsket seg utvidet åpningstid. Det de alle fem derimot har bruk for er voksne, kunnskapsrike mennesker som byr på et fang og et smil som base for å utforske verden. Og når dette grunnlaget er lagt trengs de samme voksne til å sette himmel og jord i bevegelse for å verne om, utvide og danne grunnlaget for det viktigste i et lite barns liv: Leken og de mellommenneskelige relasjonene. 


7 kommentarer:

  1. Trist at våre hjerter må gråte for de små HER I NORGE!! Hallo, våkn opp alle politikere, de vet jo ikke hvor ille det er rundt omkring. De burde vært utplassert i barnehager hele gjengen før de tar beslutninger de ikke kan nok om....

    SvarSlett
  2. Hva er kvalitet? spør oss som er der ute i barnehagene og kjenner det på kroppen hver dag. Barn som gråter, sutrer og som vi ikke får gitt oppmerksomhet for vi har bare to armer og vi strekker ikke til. Når vi da kl 15 00 er 2 voksne på 14 barn under 3 år er det ikke rom for barns medvirkning, aktiviiteter og kvalitet!!!!

    SvarSlett
  3. Fantastisk bra skrevet! Dette MÅ gjøres noe med!!! Har selv en sønn på ett år som jeg kvier meg for å sende i barnehagen, nettopp pga det du skriver! Har delt dette på facebook! Får håpe litt oppmerksomhet fra andre fronter også kan hjelpe. Ikke bare ansatte og foreldre med barn selv i barnehage!

    SvarSlett
  4. Så fint og varmt skrevet at jeg sitter her og gråter..

    SvarSlett
  5. Jobber som ringevikar og hadde en "koselig" første dag på jobb i en av barnehagene jeg nettopp begynte i. Dag 1, møtte opp til mellomvakt og ble tildelt 13 (tretten!!!) 4-5 åringer som jeg fikk ansvaret for alene i 3.5 time. Dette er unger som aldri har møtt meg før, ikke kan navnet mitt (og ditto), og som jeg deretter skal passe på alene - i 3.5 time.

    Har jobbet både fast og som ringevikar i barnehager på og av i 5 år, og det ser ut til å bli dårligere og dårligere forhold for hvert år som går. Skjerpings!

    SvarSlett
  6. Veldig visuell tekst - akkurat som jeg var tilbake på debatten igjen!

    SvarSlett