tirsdag 13. november 2012

Dette er ikke en pappeske

Av Morten Solheim




Martine og Liam står ved dørstokken og kikker inn i det blå rommet. ”Et hus!”, utbryter Liam. ”En buss?”, svarer Martine spørrende. De går mot det udefinerte objektet. Sirkler sakte rundt det. Det knaker høylytt i to små hoder. Martine vipper herligheten over på siden og kryper inn. Rompa får god plass i døråpningen og det er herved etablert både vegger, tak og gulv i det nye krypinnet. Liam er første gjest. 

I 1929 malte René Magritte et maleri av en tobakkspipe, naturtro gjengitt. Under pipen stod det skrevet med sirlig skrift ”Ceci n'est pas une pipe” – dette er ikke en pipe. Man kan enkelt forklart si at bildet var et oppgjør med troen på at det var mulig å avgrense et tegns betydning. Om vi overfører denne troen til konkret avgrensede objekt: Hva er så en pappeske? Noe å oppbevare andre objekter i, for den snartenkte og saklige. Et uendelig univers for en liten filosof.

Krypinnet er blitt en buss. På noen blunk var det nemlig avgjort at Martine og Liam skulle til byen for å handle inn til hundens bursdag. Huset ble vendt med vegg mot gulv, og dermed var fire nye vegger etablert. Stoler ble hentet, ratt ble klippet ut og stoppknapper tegnet opp. Reisen har så vidt begynt.

René Magritte diskuterte bildet sitt med filosofen Michel Foucault. Vi snakker altså her om to av Europas store intellektuelle, som utforsket hva som var rett og galt, likt og ulikt, sant og falskt. De spurte seg om grønne erter var grønne erter. De tillot seg ganske enkelt å se bort fra hva hvermansen anså som alminnelige avgrensinger.

Martine stopper bussen utenfor kjøpesenteret, vipper den over på en liten tretralle hun har for hånden og begynner å fylle den nydefinerte handlevognen med varer. Liam er baby på lat og sitter oppi, slik babyer ofte gjør. Det blå rommet er et endeløst kjøpesenter. Hver minste detalj i rommet skifter form, farge, konsistens og funksjon, alt etter Martines ordre.

Den britiske professoren Ken Robinsen mener skolen i utstrakt grad dreper barns kreativitet gjennom standardiseringer, skjemaer og urimelige avgrensinger. Vi kan lett ende opp i et standardiseringstyranni også i barnehagen. Å spørre et barn hva noe er, når målet er å få et svar tilbake som er forhåndsdefinert, er et eksempel på dette. Å sette dette i system, med troen på at det vil gi kunnskap om hva barn kan og mestrer, er intet mindre enn et feiltrinn.

Mot slutten av barnehagedagen leser Martines mamma dagsrapporten som henger på korktavla i garderoben. ”Har du og Liam lekt med pappesker i dag?”, spør hun Martine etter å ha lest den ferdig. ”Nei”, svarer Martine. 


7 kommentarer:

  1. Aktuelt, og noe jeg også har tenkt på mange ganger!

    Trenger vi f.eks. alle lekene som barnehagen er utstyrt med i dag? Dynger på dynger med bamser, biler, dukker, etc.
    Masse leker som blir avgrenset til å passe til kun èn eller to typer lek.
    Hva gjør dette egentlig med leken? Jo, jeg trur at den blir stadig skiftende, barna faller ikke til ro, og konsentrasjon går ned. Det kan være, for noen, alt for mye å forholde seg til.

    Men noe så enkelt som pappesker kan være superspennende! Det øker kreativitet, fantasti, lekkompetanse, passer for flere aktører og øker relasjoner og sosial kompetanse.
    Husker f.eks. jeg og lillebror syns det var fryktelig morro å snu en krakk på huet og sitte oppi den. Det var jo mye mer morro det enn å leke med små konkreter som biler eller båter, nettopp fordi vi bestemte selv hvordan alt skulle se ut i hodene våres og hva det skulle brukes til.

    Så dette er et spennende tema!

    SvarSlett
  2. Og det er disse historiene jeg elsker på denne bloggen! Tusen takk!

    Ragnhild

    SvarSlett
  3. Så befriende det er at barn tenker utenfor de satte rammene! Skulle gjerne vært mer der selv. Se potensiale i stedet for begrensinger.

    Leser gjerne denne bloggen :-)

    SvarSlett
  4. Ideen om barnet som rikt, kompetent og ressurssterkt.
    ”Det er et barn som hele tiden prøver å vokse og utvikle seg fordi det har en kraft i seg. Det klarer ikke å bygge opp alt av seg selv, det trenger en voksen, en voksen som på samme måte som barnet vil bygge ting og utvikles. Barnet vet ikke hva det skal med en voksen som bare prøver å beskytte det. Det vet ikke hva det skal med en voksen som fungerer som en ordensvakt. Det trenger en voksen som kan være en oppbygger med egne konstruksjoner.”
    (Loris Maleguzzi 1998:22)

    SvarSlett
  5. Fantastisk godt sett og beskrevet. Takk for spennende smakebiter fra barnehagehverdagen.

    SvarSlett