mandag 10. desember 2012

Først meg selv


Å skrive er noe av det fineste jeg gjør. Lenge har det vært slik. Skrivingen har fulgt meg fra barndommen, og den har alltid vært min tryggeste havn. De gangene jeg ikke kunne snakke med noen, delte jeg tankene mine med notatblokken. I tekstene kunne alle hemmeligheter fortelles, og alle følelser fikk plass. På den måten ble jeg også gradvis bedre kjent med meg selv, og jeg fant etter hvert noe i meg selv som ingen hadde fortalt meg at de hadde oppfattet: En stemme det var verdt å lytte til.

Mange inntrykk kom til uttrykk på notatblokken. Når voksne rundt meg gikk seg vill i egne problemer, fant jeg min egen lille sti, på arket. Når voksne ikke så meg, så skrev jeg for å bli synligere. For meg selv. Og jeg gjør det fortsatt. Men – nå for tiden skriver jeg med et brennende ønske om at noen andre skal bli synligere. Jeg skriver om de utsatte barna. Om de minste barna, med de største hemmelighetene.

Anders Heger skriver følgende i forordet på Stéphane Hessels (2011) pamflett Bli sint!: «Det har betydning hva vi gjør. For det er vår tid som er viktig – alltid. Det er her og nå som gjelder. Det er dette som er så lett å glemme – i et liv som består av hverdager, av få eller ingen heroiske øyeblikk, av alt det alminnelige og tilsynelatende uviktige. Vi blir gående og tro at de store kampene tilhører andre mennesker, andre steder, andre tider. Derfor kan vi komme til å tro at det ikke egentlig er så viktig hva vi gjør. Men det er vi som bebor historien. Det er vårt engasjement og våre handlinger som skal avgjøre hvordan morgendagen skal se ut.»

Jeg følger ikke Hessels oppfordring om å bli sint, men jeg lar meg lett engasjere. Det finnes utrolig mange ting vi kan engasjere oss i. Noen ganger kan det derfor bli med oss voksne som med barna, vi gir opp, blir frustrerte, eller vi velger det som er nærmest. Det kan være en utfordring å velge kampsaker i en verden som er så full av ønsker og behov. Jeg tror likevel alle har tanker om hvordan en ideell verden ville sett ut, både ute og hjemme. Hvordan griper vi så an denne erkjennelsen?

Med arbeidslivet og våre roller som profesjonelle yrkesutøvere følger forpliktelser og retningslinjer. Det er imidlertid ingen garanti i seg selv for at vi gjør de riktige valgene. Jo flere utfordrende problemstillinger vi står overfor, jo lettere er det å trå feil. Om vi skal ta det reelle ansvaret for at vi er forvaltere av gode verdier, så må vi begynne med oss selv. Både ute og hjemme.

Overskriften i dette innlegget, Først meg selv, kan leses på flere måter. Den kan for eksempel tolkes som en lett egoistisk uttalelse, som at jeg på en ekskluderende måte alltid setter meg selv og mitt først, eller det kan bety at jeg går for selvransakelse framfor ansvarsfraskrivelse og skyldfordeling.

Under en selvransakingens lupe er det stort sett aldri behagelig å være. De siste månedene har jeg flere ganger hørt meg selv si at jeg har for mange oppgaver og for mye å gjøre - som igjen er en repetisjon av hvordan jeg har levd livet mitt tidligere. Engasjert, opptatt, opptatt og engasjert. Alltid noe som bør, skal, må leses, skrives, gjøres. Da jeg var yngre, brukte jeg notatblokken til å få utløp for det jeg ikke klarte å leve ut på andre måter. Nå har jeg lært meg litt mer. Blant annet at jeg ikke blir et lekende og lykkelig menneske av kun å skrive om saliggjørende lek og glede, jeg blir det av å være tilstede i livet mitt i mye større grad. Fordi jeg kan, tør, og vil.

Det neste halve året skal jeg derfor bruke til å avslutte noe jeg påbegynte for mange år siden. Jeg skal arbeide konsentrert og i enda større grad for å synliggjøre noe av det vi helst ikke vil se. Med mine handlinger håper jeg å være med på å avgjøre hvordan morgendagen skal se ut for noen av dem som trenger det mest: De minste barna, de med de største hemmelighetene.

Innlegget har også stått på trykk i tidsskriftet Første Steg 04/12

4 kommentarer:

  1. Interessant om skriving, lettlest og derved et godt innlegg.

    SvarSlett
  2. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  3. fint innlegg, og fin blogg!

    SvarSlett