torsdag 26. januar 2012

Tidligvakt

Av Morten Solheim

Det er fredag. Det er klar og kald høstluft, og jeg sykler gjennom en by som så smått er i ferd med å våkne. Jeg skal ha tidligvakt. Jeg parkerer sykkelen min inntil skigarden, myser mot den lave sola og vandrer lykkelig mot grinda. Jeg låser opp døra og kjenner den umiskjennelige lukten av sand, melk , havregrøt og fuktige parkdresser. Jeg føler meg hjemme her. Huset er slitt, men det har sjel og varme i massevis.


Jeg har tidligvakt. Jeg er tålmodig. Ja, jeg er verdens mest tålmodige treogtyveåring, og jeg er assistent i en knøttliten barnehage. Jeg har stått opp tidlig, låst opp barnehagen, traktet kaffe og er klar til å ta imot herlige mennesker. Jeg er på mitt femte år i bransjen, og har snart et artium i lomma. Jeg går mot strømmen. Utdanner meg ikke. Nyter livet. Er stolt av jobben min.

Først kommer Aysen. Hun er alltid utrolig glad for å komme først. Å spise frokost i barnehagen er hennes morgenrituale. Pappa er med. Han tar en kopp kaffe før han drar på jobb. På det tidspunktet har Aysen knapt rukket å åpne matboksen. Hun har brukt tiden på å følge med på samtalen mellom pappa og meg. Pappa digger Pink Floyd. Det gjør ikke jeg. Men jeg er en god lytter, og svarer der jeg har noe å bidra med: En samtidig musikalsk referanse, eller bare et samtykkende nikk. Aysen sluker disse samtalene mens hun knoter med låsen på matboksen. 

Når pappa har kysset Aysen på kinnet, sagt at han elsker henne og døra smeller igjen bak ham, har hun så vidt rukket å lirke opp sabeltann-matboksen. Hun vipper ut en skorpeløs dobbelskive med prim og gliser. Vi skravler og tuller. Det er godt å være meg, og det er antakelig godt å være Aysen. Så kommer de ramlende inn døra – én etter én. Martin kommer hoppende med ett nytt munnspill i handa, Ingrid kommer rasende med mamma på slep og blikket morskt festet i linoleumen og Trine kommer baklengs med hetta trukket ned foran øynene. No livnar det i lundar. Det tar av. 

Jeg fortsatter å være verdens mest tålmodige treogtyveåring og mestrer å få flere og flere små kropper plassert ved frokostbordet. Stemningen er pulserende. Etter en time kommer det en voksen til på jobb. Da teller vi elleve barn og en rødkinnet ung mann rundt bordet. Vi er hver og en fylt av ulike stemninger, og jeg tenker: ”For en deilig morgen!”, men det var bare så vidt.

Jeg skulle ønske det var som følger: At alle småbarnsforeldre hadde sekstimers arbeidsdag. At alle barnehager av den grunn hadde litt kortere åpningstider. At det alltid var mer enn ett voksent menneske tilstede både på tidlig- og seinvakt, i alle landets barnehager. At barnehagens ansatte kunne snakke litt sammen før barnehagens dører ble åpnet. At alle barn fikk oppleve slike morgener som Aysen gjorde, og at alle fedre fikk oppleve slike morgener som pappaen hennes gjorde. Jeg tror det er mulig. Om vi bare er mange nok som ser hva disse øyeblikkene i et menneskes liv, faktisk betyr.

tirsdag 24. januar 2012

Pedagogisk smoothie, anyone?

Av Morten Solheim



Både begeistring og bekymring synes å være utbredt, som reaksjoner på utkastet til rammeplan for ny barnehagelærerutdanning. Selv tilhører jeg sistnevnte gruppering, de bekymrede. Jeg tror desverre pedagogikkfaget vil bli sterkt svekket i den nye modellen.

I den nåværende førskolelærerutdanningen er pedagogikk et fag som består av 45 studiepoeng. Faget vurderes med separate eksamener. I utkastet til ny førskolelærer-utdanning finnes det ikke et eget pedagogikkfag, og studentene skal i stedet vurderes på kunnskap ervervet gjennom flerfaglige kunnskapsområder: 


Enkelte representanter blant de begeistrede kaller disse nye kunnskapsområdene for faglige smoothier (med positivt fortegn). Et forsøk på å forstå en slik allegori, kan være at kunnskapsområdene sees som en sammenblanding av ulike ingredienser, som til sammen skal bli den perfekte styrkedrikk tilpasset kommende utøvere av profesjonen barnehagelærer. Problemet med smoothiene, slik de fremkommer på dagens meny, er imidlertid at hver av kjedens (barnehagelærerutdanningen) smoothie-barer (høgskolene/ universitetene) selv kan bestemme hva de synes er passende blandingsforhold. 

Inndelingen i kunnskapsområder skal ifølge lederen for rammeplanutvalget, Gunnar Stave, styrke pedagogikkfaget. På et møte NRLU arrangerte ved Høgskolen i Oslo og Akershus i desember, uttalte han at ved at pedagogikken nå blir koblet sammen med andre fag, vil det styrkes. Dette argumentet har jeg vanskelig for å følge (som forsøkt beskrevet i smoothie-metaforen), og jeg kan begrunne hvorfor med ett enkelt spørsmål: Hvordan vil dette styrke pedagogikkfaget, når det er opp til hver enkelt høgskole å bestemme hvor mye pedagogikk de vil putte inn i de ulike kunnskapsområdene? Dette kan etter min oppfatning gi uheldig stor variasjon i kvaliteten på utdanningen de ulike høgskoler å universiteter tvil tilby. Øie-utvalget peker på dette forholdet i sin nylig fremlagte utredning: 

Utvalget mener det kan være grunn til å stille spørsmål ved om valgfriheten i utformingen av førskolelærerutdanningen har ført til for ulike utdanninger, jf. NOKUT (2010). I forslag til ny rammeplan for førskolelærerutdanningen/barnehagelærerutdanningen, legges det opp til stor valgfrihet lokalt ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Dette vil kunne forsterke noe av svakheten som NOKUTs evaluering pekte på. Svake sentrale føringer angående utdanningens form og innhold, kan føre til store forskjeller mellom ulike utdanningssteder, og bidra til at det blir vanskeligere å sikre et likeverdig tilbud av høy kvalitet i barnehagene (NOU 2012:1, s. 309-310).

Vi går altså fra en modell som har 45 fastsatte studiepoeng i pedagogikk, til en modell som har 0 fastsatte poeng i samme fag. Det som er fastsatt er at pedagogikkfaget skal være inkludert i alle kunnskapsområdene. Pedagogikk er profesjonsfaget vårt. Selv mener jeg nettopp dette faget må være sterkt og gjennomgående, både som praktisk fag og disiplinfag. Slik fremkommer det ikke i den nye modellen. 

Jeg liker å tenke om meg selv at jeg er relativt liberal og nytenkende. Her blir jeg derimot fort den konservative og surmulende. Jeg liker frukt bedre enn smoothie. Fruktsalat er ok, av den grunn at jeg fortsatt kan identifisere ingrediensene. Dersom vi skal servere fremtidens barnehagelærere smoothie foreslår jeg at vi blir enige om å vise dem hva og hvor mye vi putter oppi, før vi kjører det hele i mikseren. Dersom vi ikke gjør det, fremstår det for meg som et urimelig krav å be studentene identifisere ingrediensenes egenart.

torsdag 19. januar 2012

Maja og Mummitrollet

Av Morten Solheim



Da Maja begynte i barnehagen, begynte hun sammen med Mummitrollet. Et lite, hvitt kosedyr med snille øyne satt klistret fast til Majas kropp hver dag, fra hun kom til hun gikk. Noen ganger, ble Maja bedt om å sette Mummitrollet på hyllen sin i garderoben. Å få til det var en lang prosess. Historier ble laget; ”Mummitrollet må hvile nå”, ”Mummitrollet trenger også søvn”, ”Ingen av de andre barna har et Mummitroll”.

Noen ganger gikk det greit, om historien var god nok. En dag var ikke historien god nok. Den var så dårlig som bare det. Eller for å si det på en annen måte: Det var ikke en historie om Mummitrollet overhodet. Det var en historie om en dårlig ansatt med manglende dømmekraft, innlevelse og empati. La meg advare om sterke scener.

Det var Lucia-dagen i en dårlig barnehage. En dårlig barnehage med en ikke-fungerende ansatt. Som i alle andre barnehager var barna kledd i hvitt denne dagen. Men, som bare i denne barnehagen (forhåpentligvis), var Lucia-toget en rigid forestilling. Mummitrollet gikk i ett med Majas hvite drakt denne dagen, og et litt usikkert fjes stakk opp bak det. Mamma hadde tross alt forlatt garderoben, men gått inn i barnehagen i stedet for ut av den. ”En og en på rekke, ikke noe tull”, kommanderte en høy og sprukken damestemme. ”Og ingen Mummitroll!”, gjallet hun videre. Hun rasket det verdifulle kosedyret ut av armene på Maja, og satte det resolutt på hylla hennes. Maja ble stående å hulke. Det gikk denne damen hus forbi, i hennes iver etter å få presentert en rett linje av barn for foreldrene.

Jeg løftet Maja. Det var en refleks. Noen måtte trøste – behovet var prekært. Jeg tok henne på armen min og hentet Mummitrollet på hylla. Frøken Lucia var altfor opptatt med å dirigere det lille, hvite toget inn i hovedrommet, så hun fikk ikke med seg at Mummitrollet ble med lenger bak i rekkene. 

Da vi ankom hovedrommet, hvor alle foreldrene stod oppstilt med telelinsene sine, begynte blitsregnet. Slikt gjør vi med barn. Kler de opp i hvitt, får de til å gå på rekke, og tar hundrevis av bilder av dem. Maja forstod at Mamma måtte være i rommet, og myste med sine tårevåte øyne ut i det stjerneklare lokalet. Og mamma, selvfølgelig, så sin lille hvitkledde jente og strakk ut armene siden hun gråt. Et brudd i rekkene. Det skulle bare mangle.

Historien er trist. Uendelig trist. Og jeg har tenkt på hvorfor jeg ikke satt min medarbeider på plass. Kanskje fordi hun hadde en høyere stilling enn meg, ikke vet jeg. Det jeg vet, er at mer enn å gjøre meg trist ble historien for meg en vekker. En vekker om hvor lett det er å trå feil i møte med barn. Denne historien er ekstrem i så tilfelle. Det den ansatte gjorde mot Maja var grovt. Likevel, det er lett å ting som ligner. Vi lager historier hele tiden, som ikke er helt sanne, for å slippe å ha Mummitroll ved lunsjbordet.

Slik sett skjerper historien meg. Jeg blir strengere med meg selv og mitt eget forhold til hva som er rett og gal handling, når man skal arbeide med barn. Den forteller om noe menneskelig, det å feile, og trekker samtidig opp linjer om etiske idealer. Jeg tror vi har bruk for å være litt strengere med hverandre, vi som på ulikt vis jobber med barn. For meg handler det om å sette barnet i første rekke. Alltid.

tirsdag 17. januar 2012

Hvor ville du sendt ettåringen din?



Dagens småbarnsavdelinger er svært ulike. I noen går det opp mot 16 barn under tre år, fordelt på fire voksne (hvor kanskje to er førskolelærere), mens andre barnehager kan by på langt bedre forhold. Det skal føles trygt å sende poden til barnehagen, og det er det noen som ønsker å gjøre noe med. Mandag la Øie-utvalget frem sin rapport. Utvalget har sett på revidering av barnehageloven, og foreslår nå å lovfeste tydeligere krav til barnehagens bemanning. Men veien fra forslag til gjennomslag er lang, og det krever massiv støtte fra flere hold. Ikke minst fra foreldrene.





NOU 2012:1 For barnas beste, er sterk lesning for alle som ønsker å styrke barnehagens kvalitet. De over 400 sidene tar selvsagt en stund å pløye gjennom, så et tips kan være å begynne med Øie-utvalgets forslag til ny barnehagelov (s. 382-391). I dette forslaget ligger endringer som kan være av enorm betydning for kvaliteten på barnehagens innhold, dersom det blir vedtatt og implementert som ny barnehagelov.

Utvalget tillegger 33 nye paragrafer i sitt forslag (i alt 59 paragrafer, mot dagens 26). Dette betyr i praksis at barnehagen i fremtiden kan bli en langt mer lovregulert virksomhet. Og det er på områder som over flere tiår er blitt påpekt som viktig for barnas beste, og kvaliteten på det pedagogiske innholdet, hvor det betydelige støtet settes inn. Den paragrafen som vil få størst konsekvenser dersom den settes i verk, er forslagets §32 Barnehagens grunnbemanning. I dens fire første ledd skrives følgende:
  • Bemanningen må være tilstrekkelig til at personalet kan drive en god pedagogisk virksomhet. 
  • En ansatt kan ha ansvaret for inntil tre barn under tre år. En ansatt kan ha ansvaret for inntil seks barn over tre år. 
  • En førskolelærer kan ha ansvaret for inntil seks barn under tre år. En førskolelærer kan ha ansvaret for inntil tolv barn over tre år. Pedagogiske ledere må ha utdanning som førskolelærer. Likeverdig med førskolelærerutdanning er annen treårig pedagogisk utdanning på høgskolenivå eller universitetsutdanning med videreutdanning i barnehagepedagogikk. 20 prosent av pedagogene i barnehagen kan ha annen treårig pedagogisk utdanning på høyskolenivå eller universitetsnivå. 
  • Barne- og ungdomsarbeidere skal utgjøre minst 25 prosent av barnehagens grunnbemanning. 
Tilsvarende føringer i dagens barnehagelov er de to første leddene i § 18 Barnehagens øvrige personale. Dagens lov er langt vagere på å beskrive barnehagens bemanning, enn det som tilfellet er i Øie-utvalgets forslag: 
  • Pedagogiske ledere må ha utdanning som førskolelærer. 
  • Likeverdig med førskolelærerutdanning er annen treårig pedagogisk utdanning på høgskolenivå med videreutdanning i barnehagepedagogikk.
Etter dagens bemanningsnorm er det mulig å ha småbarnsavdelinger med fire voksne og 16 barn. Noe som betyr fire barn under tre år, per voksen. Dersom det nye lovforslaget trer i kraft, vil forskjellen på en småbarnsavdeling være som illustrert på bildet i toppen av artikkelen.

Fremtidens barnehage er avhengig av foreldre og fagpersoner som presser politikerne aktivt til å ta de rette valgene for våre barn. Jeg vil oppfordre alle som er opptatt av barn og barnehage til å bruke sin stemme, enten det er som fagperson, forelder eller generell samfunnsdebattant. Alle landets høgskoler, ulike fagforbund og Foreldreutvalget for barnehager (FUB) vil samtlige sende høringsutalelser når NOUen blir lagt ut på høring. Som forelder kan du sørge for at samarbeidsutvalget i din barnehage støtter forslaget i sine innspill til FUB. Som fagperson bør du gi innspill til ditt forbund eller din høgskole. Det er ingen selvfølge at det er politisk vilje til å gjennomføre dette forslaget, så hver stemme teller. For barnas beste!

torsdag 12. januar 2012

Sorgens dialektikk

Av Morten Solheim

En høst dro Alices pappa til Libanon. Alice var fire. Som fireåring er tre måneder lenge, og troen på at pappa noensinne skulle komme hjem igjen var vaklende. Å følge Alice i sorgen og usikkerheten var en sterk opplevelse. Jeg kunne sikkert skrevet en rekke beskrivende og fortolkende essays og fagartikler på bakgrunn av observasjonene jeg gjorde i denne tiden. Men jeg vil ikke det. Det finnes allerede mye god litteratur om barns sorg, separasjonsangst, depresjoner og det som verre er. 

Likevel er det noe jeg har lyst til å formidle fra denne perioden. Alice er jo ikke alene blant barn som har opplevd at en av sine foresatte er bortreist for en periode, og det kan være fint å peke på andre aspekter ved slike fravær. Jeg tror at disse periodene hvor Alices pappa var bortreist, også gav Alice noe annet enn sorg og usikkerhet. De fleste som har opplevd sorg, har også opplevd at man gjerne går ut og inn av sorgen. Og de opplevelsene som fylles av godhet i en sorgfull tid, kan noen ganger oppleves sterkere enn sorgen selv. Vi kan kalle det sorgens dialektikk.

De gode opplevelsene jeg har stor tro på at fylte Alices liv i denne perioden, har et sterkt vennskap som omdreiningspunkt.  

Ingrid var Alices beste venn i barnehagen. Et lite menneske fylt til randen av empati og kjærlighet for Alice. Vennskapet var gjensidig, og dette kom til uttrykk på en overveldende måte i periodene hvor Alices pappa var borte. Denne høsten var det kaldt, klart og bart på bakken. En perfekt tid for å sykle rundt på den lille stripen av asfalt som omsluttet barnehagen. Ingrid satt foran, Alice bak. Det kalles en taxi-sykkel på barnemunne. Dag ut og dag inn syklet Ingrid og Alice på denne sykkelen. I time etter time. Og dag ut og dag inn tok de også pauser i syklingen. Det skulle nemlig ikke så mye til før Alice brast i gråt. Noen ganger ble pappa nevnt, andre ganger ikke. Utrøstelig var hun uansett. Hun måtte helt enkelt få gråte ferdig. 

Gråten til Alice kunne vare i ett minutt, to minutter, tre minutter. Ja, noen ganger opp til tyve minutter. Det spilte ingen rolle. Dersom Alice gråt, stoppet Ingrid sykkelen og ventet til hun var ferdig. Ikke noe mas, ikke noe antydning til kjedsomhet. Kun ren og skjær tålmodighet. Stille omsorg. Ingrids empati var sterk, og jeg er sikker på at den var ektefølt.

Å få oppleve Ingrids enestående vennskap, kan ha vært redningen for Alice i en vanskelig tid. For det var ikke bare tålmodighet Ingrid hadde å by på. Grenseløs humor, absurde påfunn og uendelig lek, preget de tett sammenvevde vennskapsbåndene mellom Ingrid og Alice. Barn ligner oppsiktsvekkende mye på voksne iblant. Vennskap gir grunn til å eksistere. Grunn til å ville dra i barnehagen. Mening med livet.

For Alice tror jeg opplevelsen av pappas fravær styrket opplevelsen av Ingrids nærvær. Og pappa, han kom hjem igjen han, og var så nærværende som bare en pappa kan være.

tirsdag 10. januar 2012

Elskede Milla!

Av Morten Solheim


Jeg vil så gjerne sende et brev til deg. Nå gjør jeg det, men på en annerledes måte. Brevet er fortsatt til deg, selvsagt, men jeg deler det med flere. Jeg deler det med alle andre som også har noen de vil sende brev til. Jeg deler det med alle som har møtt en som deg.
 
Du stormet inn i livet mitt en helt vanlig arbeidsdag. Du og dine vakre foreldre gav meg den enorme tilliten det er, å prisgi din omsorg til mennesker dere ikke før hadde møtt. Fra første stund vant du mitt hjerte. Og det med den største selvfølge. Du så meg inn i øynene, snudde på hælen og rygget fortrolig inn mot fanget mitt. Med en intensitet jeg aldri før har opplevd fra noe annet menneske noensinne, viste du meg deretter daglig din uhemmede kjærlighet til meg. Det var overveldende.
 
Det er underlig hvordan det kan gå til, at i en relasjon hvor du er ment å skulle være profesjonell, blir du likevel personlig involvert. Eller kanskje er det ikke så rart. Kanskje er det helt umulig å ikke bli personlig involvert når ditt profesjonelle mandat er å stå i relasjon til et annet menneske.
 
Du tok meg altså med storm en sensommer formiddag. Jeg kan aldri glemme det. Jeg har ikke tall på de timene jeg har sittet ved siden av deg, tålmodig, og ventet på deg. Gjerne under lunsjen. Gjerne når du stormet ut av rommet fordi noen hadde misforstått deg. Du hadde et fast hjørne i garderoben, der hvor to hylleseksjoner møttes. Jeg satt på den lave benken ved siden av. Du kunne sitte slik lenge. Noen ganger hylende som en høststorm, andre ganger stille som når den første snøen faller. Der satt vi. Du ventet. Jeg ventet. Så, når det passet, gikk vi inn igjen for å spise. Jeg har ikke tall. Likevel vet jeg at tallet er høyere på de gangene det var du som ventet tålmodig på meg. Jeg skulle alltid noe. Du ventet. Og like hjertelig møtte du meg, hver gang jeg tilgodeså deg med noen minutter av mitt arbeidsliv.
 
Vet du hva jeg gjør i dag, Milla? Jeg jobber på en skole som skal utdanne mennesker til å møte slike mennesker som deg. Jeg skulle ønske jeg kunne spørre deg om hvordan jeg skal gjøre jobben min best mulig. Jeg skulle ønske du kunne fortelle meg noe om hva du ville synes var viktig å fortelle disse menneskene. Hva er profesjonelt: å være personlig i møtet med barna man jobber med og lever med dag ut og dag inn i flere år, eller å la det være?
 
Du lærte meg mye om livet. Jeg ble en annen i møte med deg. Det var du som viste meg at det går vel så fort å ake på vått høstløv som på snø. Det var du som viste meg at barn kan fly. Det var du som viste meg at uansett hvor mye man vil, er det umulig å ikke bli berørt av mennesker man møter. Det var du som lot meg erfare at noen mennesker kan man aldri glemme. Hva du gjør i dag vet jeg ikke. Men når jeg tenker på deg, som jeg gjør ganske ofte, liker jeg å tenke at du fortsatt er et menneske som stadig går rundt og vinner nye hjerter med det ditt gode, ærlige vesen.