søndag 26. februar 2012

"... og skyldfrie kommer de inn i denne verden"


Det snødde tett den dagen jeg endelig forsto mer av Miriam. Jeg lå midt i all snøen, godt innpakket i klær – med ansiktet vendt opp mot snøfallet. Inne i lue og hette kunne jeg bare høre min egen pust.


Miriam så på meg da hun kom den morgenen, helt stille – og jeg fanget noe i blikket hennes, noe jeg helst ikke ville se – så jeg lot det passere, igjen. 

Det fortsatte å snø hele dagen. Har du kjent følelsen av å være helt innpakket i klær på en slik dag? Gjerne med skjerf, lue, hette – alt for at ikke den kalde snøen skal lure seg inn på steder den ikke er ønsket. Hvis du står helt stille når du er så innpakket, så kan det oppleves som om du befinner deg i din egen lille boble – og det kan virke som om du mister noen av sansene dine, og forsterker andre. Hørsel og sidesyn er mest utsatt, og du kan komme inn i en annen lyttemodus. Og der - inne i lue og hette, kan selv stillheten oppleves støyende, på grunn av din egen pust. 

Vi hadde god dialog med familien til Miriam. Moren hennes fulgte henne oftest i barnehagen. Foreldrene var skilt, og pappaen hentet henne på onsdager, og annenhver fredag. Av og til hentet bestemor også. 

Det vi hadde reagert mest på var at de ofte oppfordret til, og var opptatt av om Miriam hadde vært snill jente i barnehagen. I samtaler med foreldrene hadde vi snakket om dette, og jeg hadde forklart at alle barn alltid er velkomne i barnehagen, selv på det som foreldre eller andre definerte som dårlige dager. Det å være snill er ikke et kriterium noen slippes inn for, eller holdes utenfor av. Men, det var vanskelig for dem å endre denne talemåten: Miriam fikk stadig beskjed om å være snill jente i barnehagen. Noe hun alltid også var. 

I barnehagen får vi innblikk i barnas liv på en helt spesiell måte. Vi vet at når barn og foreldre har sine første møter med barnehagen og hverdagslivet utenfor hjemmet, så må dialogen være åpen, tydelig og kontinuerlig for å sikre barnets behov på den beste måten. De aller yngste er spesielt avhengige av at kommunikasjonen mellom hjem og barnehage flyter godt – og vi opparbeider oss gjerne nære relasjoner til foreldre og andre omsorgspersoner. Vi går inn i samarbeidet med tillit til at alle ønsker barnets beste – og denne tilliten virker som noe som ligger implisitt i yrkesutøvelsen vår: De lar oss ta vare på det kjæreste de har – og vi strekker oss langt for at alt skal oppleves så bra som mulig, for alle. Hvor kommer denne uforbeholdne tilliten fra? Og strekker vi noen ganger velviljen vår for langt i møtet med foreldrene – slik at det går ut over barna? 

Brikkene falt på plass den dagen ute i snøværet. Jeg forsto plutselig at dette stille og veltilpassede barnet strevde med ting utenfor min fatteevne. Signalene hadde vært små og utydelige, men like fullt hadde de bekymret meg. Det var noe jeg hadde oversett. Eller – det var noe jeg ikke ønsket å se og tro på. 

Som profesjonell har du ikke lov til å velge bort det ubehagelige, og jeg gjorde det jeg er forpliktet til. Det ble en bekymringsmelding til barnevernet. Det kom senere frem at hun var utsatt for grov omsorgssvikt - fra mor og bestemor. 

Barn som lever med omsorgssvikt opparbeider seg overlevelsesstrategier, så også Miriam. Hun var et svært veltilpasset barn: I en alder av tre år var hun allerede en ekspert i å observere voksnes holdning og humør, og i å forholde seg til det uforutsigbare i enhver situasjon. Hun føyde seg, hun lyttet, så – hun kunne kjapt sanse den minste endring i stemning hos voksne, og føyde seg så på nytt etter denne. Hennes liv handlet om å behage voksne på flest mulig vis. Det koster krefter for en liten kropp å leve slik. Det spiller inn på her og nå, på hennes videre utvikling, og det setter spor som kan ta et helt liv å hviske ut. 

Det var akkurat det jeg forsto den dagen – godt innpakket i skjerf, lue og hette – at Miriam levde livet i sin egen lille boble, rett og slett fordi det er en overlevelsesstrategi. Sansene hennes ble ikke brukt til å oppleve og å glede seg over snøen i den grad de andre barna gjorde det – fordi hun nærmest konstant hadde alle sansene tunet inn på de voksnes humør - for om mulig å kunne redde seg selv ut av en situasjon som ville være truende for henne. Hun var alltid på vakt. Alltid. 

I dag vet jeg at kunnskap og kompetanse kan være livreddende i en barnehagehverdag, og jeg vet også at det for utsatte barn kan være livsviktig å få oppleve gode relasjons- og tilknytningserfaringer i barnehagen. Derfor deler jeg denne historien med dere. 

”Alle barn er født med navnet Sorgenfri, og skyldfrie kommer de inn i denne verden” – skrev Vigdis Garbarek i 1996. Det har falt mye snø siden den gang.

Også publisert i tidsskriftet Første Steg 01/2012

mandag 20. februar 2012

Grådighetens pris

Av Morten Solheim 


Først ringer Andreas. Han er syk i dag. Jeg kjenner det går kaldt nedover ryggen. Jeg vet hva dette betyr. Det har allerede vært en intens morgen, og Andreas skal egentlig ha mellomvakt. Nå blir jeg aleine på avdelingen til seinvakta kommer, og det er først om en time. Jeg fyller kroppen med tålmodighet, reiser meg og åpner døra inn til naboavdelingen: ”Er det greit at vi åpner opp litt? Andreas kommer ikke i dag. Det er Kristine som har seinvakt, men hun er ikke her før om en time.” Oda ser på meg med et mellomfornøyd blikk, ”Vi hadde det egentlig ganske rolig her inne nå, men det får gå greit. Kan du plassere de største gutta inn på badet, og gi de boksen med Lego eller noe?” Jeg gjør som Oda sier. Så ringer Kristine.

Jeg tar med de største gutta fra to avdelinger ut for ”å løpe av seg loppene” som de sier her på huset. Det er en måte vi løser det på. Den yngste ansatte, som er mann, tar med seg barna som de fleste voksne antar lager mest bråk. Det er gjort i beste mening og det er i grunn ganske feil. Men det er unntakstilstand. Vikarstopp. Å skille mellom rett og gal handling blir fort et praktisk anliggende i slike situasjoner. Dessuten liker jeg å være ute. 

Vi lager demninger i sandkassa. Det er akkurat nok tele i bakken til at det er perfekt motstand for de spisse stålspadene. Øyemålsklosser skjæres ut av sanden og danner lange kanaler til båtene våre. Bøtter fylles med vann fra grovgarderoben, settes på hengeren og sykles nøysomt bort til sandkassekanten. Det er et alvorlig stykke arbeid på gang. Heldigvis drikker ikke sanda like mye vann som på våren, så en god del blir liggende igjen i kanalene til neste trillebårlass er hentet. Leken er vidunderlig. 

I dag, mange år etter denne dagen i barnehagen leser jeg flere oppslag i mediene som dreier seg om barnehagenes økonomi. Det ene oppslaget handler om at det er forventet at svært mange kommuner vil kutte i barnehagebudsjettene kommende år. Det er et politisk spørsmål. Øremerking vs. rammefinansiering. Overgangen merkes, og det er fullt ut betimelig å spørre seg om hvorvidt den nye ordningen sikrer et tilstrekkelig godt barnehagetilbud. 

Et annet oppslag, som har fått overskriften Privat gullgraving i sandkassene, bærer preg av noe annet: Grådighet. En ny rapport anslår at private barnehager kan ha tatt ut opp mot 600-700 millioner i utbytte, samtidig som de mottar offentlig støtte. PBLs direktør Arild Olsen går dermed i fistel, indignert over at noen i det hele tatt kan antyde at det finnes snusk i den private næringen. Han kaller rapporten intet mindre enn en ”sammensausing av synsing”. Dermed har direktørens arroganse nådd nye høyder. I stedet for å vende blikket inn mot egne medlemsbarnehager og erkjenne at det finnes en grådighetskultur blant en håndfull av dem, ber Olsen ministeren om å forkaste rapporten. Direktøren for det hele opptrer useriøst, unyansert og neppe til beste for de private barnehageeierne som faktisk gjør en hederlig innsats for å gi barna innholdsrik hverdag. 

Kunstverket er et faktum. Sandkassa er blitt en by. Sandkassa har de siste minuttene forgylt leken til åtte arbeidsomme mennesker. Det er dette som er gull i sandkassa. Så må vi inn. Vi må hjelpe til på en annen avdeling. Flere har ringt og sagt at de er syke, og vi har fått streng beskjed av eieren om ikke å ringe vikar med mindre det er krise. Som lojale ansatte godtar vi bestemmelsen. Vi godtar bestemmelsen på samme måte som vi har godtatt oppfordringene om ikke å organisere oss, og å hjelpe til med å vaske barnehagen før stengetid to dager i uke. Åtte kropper bøyer nakken og sparker i grusen. Spadene klirrer mot asfalten, den forgylte byen gråner og det blir fjære i kanalene. Leken var vidunderlig.

tirsdag 7. februar 2012

Barn er ikke fremtidige sosialklienter!

Av Morten Solheim



Oppvekstdirektør i Kristiansand, Arild Rekve, påstår at det er mulig å peke ut fremtidige NAV-klienter allerede i barnehagen. For meg er denne påstanden feil på så mange nivåer. La meg peke på tre av dem. 

For det første er det noe sørgelig problematisk over hvordan Rekve bruker NAV-klient som et begrep om mennesker det har gått galt med i livet. Nærmest som en advarsel om hvor barn kan ende, dersom ikke innsatsen settes inn tidlig nok. Faktum er at de aller fleste mennesker i vårt velferdssamfunn, vil motta tjenester fra NAV i løpet av livet. Slik saken fremstilles i VG kan det se ut til at Rekve snakker om mennesker med rusproblemer som er arbeidsledige og mottar dagpenger, når han uttaler: “Ja, vi kan i enkelte tilfeller se i barnehagen hvem som blir NAV-klienter når de er 20-25 år.” Dette bringer oss til neste nivå. 

For det andre er det nemlig slik at det er svært vanskelig å bevise sammenhenger mellom atferd i tidlig alder, og hvor barnet ender som voksen. Vi kan se tendenser, og vi kan bidra til å påvirke de nærmeste årene i barns liv. Enkelte forskere peker eksempelvis på at ulike tiltak i førskolealder kan ha betydning for videre prestasjoner i skolen. Videre vil noen da påstå at prestasjonene i skolen har betydning for fremtidig utdanningsløp og arbeid, og at de førskoletiltakene vi har målt effekten av dermed må settes inn. Dette for å unngå at barna blir sosialklienter. Et slikt resonnement er en antakelse snarere enn en sannhet. Det å unngå at barn ender som sosialklienter, synes også å være Rekves poeng. Men det er stor forskjell på å se på sammenhenger mellom ulike variabler i barndom og voksenliv, og det å påstå at man har funnet årsak og virkning om et forhold som handler om mennesket. Hvilket tar oss til et overordnet nivå. 

For det tredje bygger påstanden på et positivistisk vitenskapssyn. Et vitenskapssyn som låner sine prinsipper fra naturvitenskapen. Filosofen Hans Skjervheim skrev allerede i 1959 om positivismen på denne måten: ”Ifølgje positivismen er vitskapen si oppgåve å sjå på førehand og i andre omgang å kontrollera. Dette karakteriserer positivismen i ei svært vid tyding”. Her er vi inne på kjernen i oppvekstdirektørens påstand: Å se på forhånd. Og flere støtter han i påstanden, nettopp ved å peke på hvordan dette kan kontrolleres. Eksempelvis hevder professor Willy-Tore Mørch at ”Det disse barna trenger for å avbryte en uheldig utvikling mot krim og rus er et forskningsbasert behandlingsprogram hvor de lærer sosiale ferdigheter.” 

Troen på at vi kan se på forhånd og kontrollere, gjør at vi regner med mennesket i stedet for å regne med mennesket, som Skjervheim ville sagt det. Det første vil si at vi gjør en utregning om hvor barna vil være om 20-25 år, for deretter å kontrollere utviklingsforløpet. Dette gjør vi i stedet for å regne med barnet, som i å ha tillit til det. Vi dømmer det på forhånd, i stedet for å se det som et selvstendig, samhandlende menneske. 

Jeg tror barnehagen kan være en sosialt utjevnende arena, men kun gjennom å ha tillit til menneskene vi er der for. Å anta hvem barnet kommer til å bli, kun på bakgrunn av egen kunnskap, er en mistillit til barnet. 

torsdag 2. februar 2012

Oslo vil trylle med TRAS


Oslo Kommune, med byråd for kultur og utdanning Torger Ødegaard i spissen, er etter hvert kjent for å implementere tiltak som er på kant med loven. Nå rasles det på nytt med sablene, fordi barna i Oslo ikke lærer norsk raskt nok. 

Det faktum at det er svært normalt at barn som lærer to språk samtidig utvikler språket noe senere, synes ikke å affektere byråden. Ei heller at det å kunne sitt morsmål godt, er av stor betydning for å kunne lære et nytt språk: – Mange snakker ikke norsk hjemme, og da er det krevende å lære godt norsk. Det er derfor vi har iverksatt prosjekt Oslobarnehagen, sier Ødegaard til Aftenposten. 

Og det er prosjekt Oslobarnehagen som omtales når Aftenposten bruker krigstyper for å formidle at minoritetsspråklige barn trenger språkstøtte i skolen, på tross av at de har gått i barnehage. Dette er tydeligvis ikke effektivt nok, men nå finnes det altså medisin for slikt: Prosjekt Oslobarnehagen, og ikke minst det nye delprosjektet Språkferdigheter, hvis mandat er ute til høring i disse dager. 

Barnehagen må observere systematisk, og i følge mandatet for delprosjektet er TRAS det rette verktøyet for slikt. Vi lar oss ikke forbause av at byråden ønsker mer systematikk og standardisering, men det er likevel påtakelig at Ødegaard nok en gang velger et alternativ som går imot fagpersoners anbefalinger. I rapporten fra utvalget som regjeringen satt ned for å vurdere ulike språkkartleggingsverktøy, kan vi nemlig lese følgende om TRAS: ”Utvalget vurderer at TRAS ikke kan benyttes for å kartlegge norskferdighetene til barn som er i ferd med å lære seg norsk som andrespråk.” 

Satt i system med kvalitetsstandarder, læringsmål for enkeltbarn, systematisk rapportering, og en minstestandard for barns språkferdigheter, vil barnehagehverdagen for byens minoritetsspråklige barn hovedsakelig dreie seg om systematisk språkstimulering i fremtiden. For som byråden påpeker: ”Det er ikke nok å gå i barnehage. Du må lære norsk der også.” Vi synes også det er en god idé at barn lærer norsk i barnehagen, men vi er uenige i at det er et klokt valg å standardisere hvordan språket skal læres, og hva som er minstekravet for norskferdigheter før skolestart. 

Kort oppsummert: byråd Torger Ødegaard ønsker standarder, læringsmål og systematisk kartlegging inn i barnehagene – og dette skal gjelde fra barna er to år. Barnehagene sliter allerede med manglende kompetanse, knapp bemanning, nedskjæringer og vikarstopp. Byrådets prioritering vil selvsagt gå utover barna. Det er verdt å spørre seg om det er fornuftig at barnehagene skal bruke sine skarve tilmålte midler på mer byråkrati og rapportering. 

Vårt råd og ønske til fagpersoner og foreldre er: Vær kritiske til prosjekt Oslobarnehagen og bruk deres stemme. Gjerne på trykk i byens aviser.