mandag 26. mars 2012

Stillhet

Av Lene Chatrin Hansen



Jeg liker stillhet. Stillhet som i ro og tid til ettertanke. Som i planløs og tidløs, men aldri meningsløs. Kanskje det rommet stillheten åpner for, handler om å utvikle lydhørhet og lytteevne. Eller om evnen til selvomsorg. Kanskje handler det bare om å romme stillhet. En ting er i alle fall sikkert – jeg blir stadig utfordret på hva den betyr for meg, og på hva den kan bety for andre.

Tuva satt med ryggen mot meg. Hun hadde sittet slik en stund. Det slår meg med det samme: Hvor lenge er en stund for meg, og hvor lenge er en stund for en ettåring? Hun hadde sittet helt stille, og virket konsentrert om noe. Min første impuls var å reise meg for å se hva hun holdt på med. Måtte jeg egentlig det? Hva trengte hun i dette øyeblikket? Dersom min nysgjerrighet og utålmodighet skal styre kommunikasjonen med Tuva, tar jeg ikke da fra henne noe veldig verdifullt?

Det finnes så mange måter å kommunisere på, så mange språk som vi altfor sjelden tyr til. Tålmodighet, ro og stillhet er noen av dem. Vi som jobber med de aller yngste må forholde oss til kommunikasjon i en bredde og dybde som krever både mot og kunnskap. Vi må våge å legge bort den kommunikasjonsformen som vi tror tar oss raskest fremover, videre: Våre ord og utålmodighet kan fort kvele barnets nysgjerrighet og motivasjon.

Det sies at de aller yngste først og fremst trenger omsorg. Hvis vi legger til et mer beskrivende ”god” foran ”omsorg”, så er det likevel fortsatt svært åpent for ulike tolkninger. God for deg, eller god for meg? Hva menes med ”god omsorg”? Omsorg er et krevende begrep, nettopp fordi det ikke bare handler om din egen definisjon av begrepet, men også om andres opplevelse av det. Det er ikke lett å praktisere omsorg overfor noen som ikke kommuniserer med det språket du kjenner aller best. Det skaper usikkerhet, og når vi blir usikre følger gjerne utålmodigheten hakk i hæl.

Jeg lurer på hvorfor vi ofte føler oss truet av taushet og stillhet. Mange av mine aller beste opplevelser har jeg hatt sammen med folk som utfordrer forestillingen om at omsorg er å tilføre noe. For eksempel at det er ensbetydende med å snakke, underholde, eller på annet vis påtvinge omgivelsene en eller annen form for bevegelse. Omsorg og aktivitetsfokus er ikke nødvendigvis synonymer. Omsorg og stillhet kan være det, om vi våger. I boken ”Små barn og medvirkning – noen perspektiver” av Ninni Sandvik og Nina Johannesen (2008) skrives det noe om nettopp aktivitetsfokus, på småbarnsavdelinger: ”Konsekvensene kan være at stillhet forbigås i stillhet, at vi ikke snakker om den mulige verdien og betydningen den har for relasjonene menneskene imellom”.

Jeg tror at det i stor grad er uvesentlig hvilket verbalspråk barnet kommuniserer med, eller uten. Det samme gjelder for voksne. Det å være sammen med andre mennesker handler om å prøve å forstå deres erfarings- og opplevelsesverden, uten at jeg kun har oppmerksomheten i min egen. Når jeg er sammen med de aller yngste i barnehagen så vet jeg at det jeg ikke gjør, er minst like viktig som det jeg gjør. Det handler om å lytte til hva stillheten forteller.

mandag 19. mars 2012

Lønn som fortjent?



Førskolelærere er den yrkesgruppen som tjener minst, sett i forhold til utdanningens lengde. Samtidig er de også den gruppen som de siste årene har hatt høyest lønnsvekst. Vi skal på en side kreve mer, og på en annen side slutte å sutre. 

Det mangler akkurat nå 6.000 førskolelærere rundt om i landets barnehager. Samtidig finnes det cirka 10.000 av oss som ikke er i yrket lenger. Undertegnede er en av dem. Jeg tok en master og forsvant inn i akademia. Tjener jeg bedre? Nei. Jeg kjenner flere førskolelærere som tjener det samme eller bedre enn meg. Så betyr det at lønna ikke er av betydning? Både ja og nei. La meg gjøre en slepphendt analyse i det følgende. 

For det første, det har selvsagt ikke bare med lønn å gjøre. Selv valgte jeg to års ekstra utdanning for å få andre arbeidsoppgaver. Og frihet. Masse frihet. Som høgskolelektor finnes det mange intense perioder, det skal jeg ikke forsøke å dekke til. Men det er ikke intenst hele tiden, og de periodene hvor det er litt rolig har man en frihet førskolelærere aldri vil få. For eksempel kan jeg rope høyt om kommunens siste idiotiske påfunn, uten å bli gitt munnkurv. Jeg kan drikke kaffe på kontoret og ha det helt stille rundt meg. Jeg kan også til en viss grad regulere min egen arbeidstid. En førskolelærer er derimot bundet i en nærmest statisk turnus. Innenfor den lite fleksible arbeidstiden er man aktiv leder fra man kommer til man går, både for barn og voksne. Er man heldig har man ubunden tid (to timer i uka) som kan brukes utenfor arbeidsstedet. Altså har det ikke bare med lønn å gjøre, men også å gjøre med en lang rekke andre arbeidsforhold. 

For det andre har det selvsagt med lønn og gjøre. Hvilke andre lederstillinger med påkrevd bachelorgrad har en begynnerlønn på 328.000 med trange rom for lønnsøkning etter ansiennitet? Ja, mine førskolelærervenner som tjener bedre enn meg, har en langt høyere lønn enn dette. Men det er grunnet lokale lønnsforhandlinger snarere enn tariff. Det handler om tilbud og etterspørsel i Oslos omkringliggende kommuner. I et yrke som krever hundre prosent tilstedeværelse; i et yrke som opplever å stadig få nye lokale føringer og arbeidsoppgaver tredd over hodet; i et yrke hvor små menneskers liv og fremtid er prisgitt ens omsorg og kunnskap; i et yrke som krever profesjonelt skjønn, dømmekraft og handlekraft: I et slikt yrke er ikke dagens begynnerlønn lønn som fortjent. 

For det tredje, så dukker spørsmålet opp igjen: Får vi likevel lønn som fortjent? Førskolelærerne bygger på en filantropisk tradisjon. Våre foregangskvinner betalte av egen lomme for å jobbe og utdanne seg. Fordi de brydde seg om små barns oppvekst. Bærer vi med oss spor fra denne tradisjonen videre? Godtar vi for mye når slagene står? Jeg tror kanskje det i noen sammenhenger, men ikke i alle. Det jeg vet, er at det er en kunnskapsbasert kunst å sette tydelig ord på sine arbeidsoppgaver og sin kunnskap samtidig som en fremmer krav. Å stille krav for seg selv, samtidig som en skal stille krav på vegne av barna, er også en spissrotgang. Filantropien er et luskende spøkelse i profesjonen vår: Can’t live with it, can’t live without it.

Jeg skulle gjerne hatt mer lønn for mine to års ekstra utdanning, men jeg er glad for min frihet og velger å ikke gå tilbake i barnehage (selv om jeg savner yrket i blant). Jeg vet hvor intenst det er å være pedagogisk leder og jeg tar ærbødigst av meg hatten for alle dere som velger å stå i yrket. Vær stolte!

Så hvordan får vi førskolelærerne tilbake i barnehagen? Jeg har tre åpenbare forslag: Høyere lønn, mindre barnegrupper og høyere pedagogtetthet. Og sannelig tror jeg at jeg har to forslag til: Bedre arbeidstidsbestemmelser og tydeligere uttalt tillit fra lokalt og sentralt politisk hold. Førskolelærere har ikke verdens fineste stilling. Stillingen er derimot viktig, krevende og nødvendig. Om jeg selv blir far en dag, ønsker jeg å levere barnet mitt til en førskolelærer med ordnete og rettferdige arbeidsforhold. Derfor, helt til slutt, vil jeg si i klare ordelag noe jeg lenge har vegret meg for å si, i fare for å virke jamrete: Gi førskolelærerne lønn som fortjent, for pokker!

mandag 12. mars 2012

Tid






”Nei, nei, nei!” Øynene hans sendte lyn og torden i min retning, han bet tennene sammen og trampet av gårde: ”Nå går jeg fra deg”, hørte jeg han mumlet mellom tennene da han forsvant. Og han gikk uten å se seg tilbake. Ikke forsto jeg hva som rørte seg i ham. Noen roper på meg fra et annet sted: Jeg er sjakk matt.

Følelser er irrasjonelle. Eller det er de jo faktisk ikke. De forteller noe. De er gjerne et uttrykk for at du kommer til kort. Du fylles av en følelse, og av og til er den så sterk at den fyller deg fullstendig – du klarer ikke slippe den, og den gjør at du ikke klarer å tenke klart: Faglige og profesjonelle vurderinger, voksen refleksjonsevne - farvel! 

For utenforstående kan reaksjonen kanskje virke fornuftsstridig, men også noen ganger for oss selv. Det kan også være slik at dersom vi orker å være fullstendig ærlige med oss selv, så er svaret nærmere enn vi ønsker å vedkjenne oss. 

Hva gjør vi når møter med andre mennesker, små og store, fyller oss med følelser vi i øyeblikket ikke håndterer? Jo, vi handler på refleks - og refleks er dessverre ofte ikke synonymt med klokt. Don’t believe everything you think, leste jeg en gang et sted. Nettopp. Det handler om å la en tanke eller følelse passere, uten at den fyller både kunnskapens og klokskapens plass. 

I barnehagen skjer ting fort. Hendelser av alle slag oppstår kontinuerlig, og det er helt umulig å ha øyne, ører og armer overalt – dette blir både store og små påminnet om, hver eneste dag. Vi har hørt og lest om barnehagepersonalets lydhørhet og lytteevne mange steder, og vi finner det også i Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver (2011): ”En omsorgsfull relasjon er preget av lydhørhet, nærhet, innlevelse og evne og vilje til samspill”. Klart jeg vil, kan og evner – men har jeg tid nok? 

Her og nå og øyeblikksmagi – det lyder både supert og selvfølgelig på papiret – men med altfor mange barn på altfor få voksne så gjør det noe med forutsetningene for å skape og formidle bredde og dybde i de fine ordene og begrepene. Selv har jeg ikke tall på alle de gangene jeg har kjent på maktesløshet, sinne, fortvilelse og uro – i møte med barn. Sinnet jeg har kjent på er relatert til møtet med min egen utilstrekkelighet, må sies. Og - mangel på tid. Må det være slik? 

I møte med voksne er det gjerne greit å kjenne på slike følelser, det er akseptert og blir behandlet på en annen måte: To voksne skal kunne løse slikt. Som fagperson i møte med barn og foreldre er det rett og slett smertefullt å erfare disse følelsene. Jeg svikter som veileder og samtalepartner i begge rollene. 

Jeg har ofte lurt på hvordan jeg skal klare å løse en situasjon - uten å avlede eller manipulere. Jeg har ofte undret meg over hva det var som skjedde - fordi barnet skiftet sinnsstemning fra tilsynelatende glad, til illsint, i løpet av et nanosekund. Og - jeg har alltid spurt meg selv om hva jeg gjør feil i disse situasjonene. 

Kanskje er det ikke jeg som skal ta det hele og fulle ansvar for alle feilene. Kanskje kan jeg skyve deler av ansvaret over på politikerne – som ofte mangler evne og vilje til samspill med oss i barnehagene. Jeg er ikke for ansvarsfraskrivelse, men jeg er for oppbyggende og utviklende samspill – overalt. Slik samhandling krever vid lyttevne og tid. Jeg ønsker meg ikke åtte armer og øyne i nakken – jeg ønsker meg mindre barnegrupper og flere voksne: Og at politikerne i praksis skal vise at de besitter den samme lytteevnen og handlingskraften de etterlyser i oss som tar vare på både nåtidens og framtidens gull: Barna våre.

onsdag 7. mars 2012

Déjà vu

Av Morten Solheim



”Hei!” roper ped. lederen blidt inn på rommet, hvor to strømpebuksekledde toåringer står og leker med duplo ved et bord. Begge snur seg, og den ene svarer ”Hei!” med mild stemme, mens han kikker på mannen ved siden av meg. Så får han øye på meg. ”Heeeeeeeiiiii” sier han med økende styrke, synkront med sin raske, målbevisste gange mot døra jeg står i. Han er ikledd et smil som rekker fra øre til øre. Jeg setter meg på huk, og han strekker ut en hånd. Vi hilser. ”Morten heter jeg, hva heter du da?”, sier jeg. ”Martin”, svarer guttungen. ”Og vi har hatt besøk av brannvesenet i dag”, forteller han stolt videre. Ped. lederen fortsetter sin lille omvisning på basen, mens min nye venn Martin og jeg fortsetter samtalen. Det er en god pedagog som viser meg huset. Han tar med Martins små betraktninger når han snakker med meg, og vi er på en måte et lite trekløver nå. Tre unge menn som samtaler om brannvesen, bygningsmasse, barnevogner og andre skikkelige ting. Når vi skal gå, vil Martin bli med ned på stor base. ”Ja, Morten og jeg skal bare kikke litt på barnehagen først, så kommer jeg opp og henter deg etterpå, ok?”, spør ped. lederen. Martin vipper kroppen opp og ned tre-fire ganger kun ved å løfte lett på hælene. Han smiler. Alt er i skjønneste orden. Han vinker oss ut, og løper tilbake til sin venninne og duploklossene. 

Jeg er på barnehageturné om dagen. Jeg besøker lange barnehager, korte barnehager, brakkebarnehager, basebarnehager, klossete barnehager og herregårdsbarnehager. Dette er kanskje en av de fineste tingene ved jobben min. Å få veilede studenter som er i praksis. Hver gang jeg åpner en port eller dør, fylles kroppen av et kjærkomment déjà vu. Jeg føler meg hjemme. Hvor mange slike porter har jeg vel ikke åpnet. Jeg tror jeg kan alle varianter av dobbel-, trippel- og kvadruppellåser som finnes rundt omkring på slike barnehageporter. I garderoben finner jeg, nesten uten unntak, blå plastsokker hengende i en poseholder på veggen. Det er en glede å ta de på seg. 

Bare i dag har jeg besøkt fire barnehager som ligger strødd rundt om i Oslos gater. Barnehager er forskjellige om dagen, ja, men de er sannelig like også. Om du er en kjenner, kan du ta og føle på stemningen i en barnehage i det du går inn døra. I dag har jeg bare funnet stemninger av det gode slaget. Slik er det nesten alltid. Det finnes en iboende gjestfrihet i de fleste barnehagefolk. Om jeg skulle drukket all den kaffen jeg ble tilbudt i dag, ville jeg vært rimelig frynsete ved dagens ende. 

Så er det jo omvisningene jeg setter høyest, ikke kaffen. Og samtalene selvsagt. Med studenter og øvingslærere, og ikke minst med barna. I dag savnet jeg skikkelig å jobbe i barnehage. Jeg møtte så mange fine og livsglade barn, som tok meg imot med den største selvfølgelighet, var nysgjerrige og lurte på hvem jeg var. Martin var en av dem. Han fikk meg til å savne livet på gulvet med de yngste barna i barnehagen. Jeg er ganske enkelt utrolig glad for at han minnet meg på hvor fint det kan være å være førskolelærer. Det gjorde dagen min!

tirsdag 6. mars 2012

Syrias barn

Av Morten Solheim

Jeg er førskolelærer. Mitt yrke innebærer blant annet å sette barns rettigheter først. Vanligvis skriver jeg derfor om hvordan disse rettighetene ivaretas i Norge, og kanskje spesielt i norske barnehager. Vanligvis kan jeg også påvirke ved å skrive. Gjøre en forskjell i et land som allerede setter barns rettigheter høyt. I disse dager føler jeg meg derimot maktesløs. Det er jeg ikke alene om. Noen hundre mil unna ville min penn vært livsfarlig. Noen hundre mil unna blir barn såret og drept av sitt eget lands regjering. Noen fordi de mener noe, andre fordi de er i bevegelse på feil sted til feil tid.

Meldingene tikker daglig inn, og jeg kan knapt relatere meg til grusomhetene som finner sted. Men jeg kan virkelig heller ikke la det være. Det ligger i min profesjons natur å handle, når barns liv blir truet eller ødelagt. Ifølge FN er nå over 500 barn drept i Syria. Omfanget av hendelsene er foreløpig kun anslagsvis, men det vi vet er at også barn – mange barn – er blant de som blir skutt, såret og drept. Svært mange opplever også å miste foreldrene sine. Dette er den konkrete situasjonen nå. Videre vet vi at skoler og barnehager er stengt i flere byer, som en følge av kamphandlingene. Med andre ord trues også barnas fremtid. 

Fortsatt maktesløs tenker jeg at det eneste jeg kan gjøre er å legge norsk barnehagepolitikk til side, for en liten stund. Tiden jeg sparer, bruker jeg i stedet på å oppfordre alle til å støtte de organisasjonene som arbeider aktivt for å stanse voldshandlingene. Redd barna har startet en underskriftskampanje for å stoppe volden mot barn i Syria. Denne skal oversendes FNs sikkerhetsråd. Røde kors har omsider fått innpass i områdene hvor kamphandlingene foregår. Alle bidrag til deres arbeid er av stor betydning.