torsdag 26. april 2012

Barnehagebarn er ikke mobbere!

Av Morten Solheim



Foreldreutvalget for barnehager (FUB) har laget en brosjyre om mobbing i barnehager. Ordlyden som brukes i denne er svært uheldig og bidrar til å definere barnehagebarn som mobbere. Videre tas fokus vekk fra de som utgjør den reelle mobbetrusselen i barnehager: de voksne. 

”Forekommer det mobbing i barnehagen?” er det første spørsmålet som stilles i brosjyren, med et direkte oppfølgende ”Ja, det forekommer mobbing i barnehagen.” Dette er sterk kost. Når det i tillegg beskrives hvordan mobbing forekommer i barnehagen gjennom følgende punkter: slåing, dytting og lugging; erting, bli ledd av, kalt dumme ting; ødelegger og gjemmer ting for hverandre; utestenging, har man i praksis definert alle barnehagebarn som potensielle mobbere. Kulepunktene som skisseres opp som tegn på mobbing er tatt fra en undersøkelse om kvalitet i barnehagen. De er der skissert som kjennetegn på hva barn opplever som plaging. 

Leder for FUB, Lena Jensen, mener det er et problem at det ikke har vært et like stort fokus på mobbing i barnehagen, som det har vært i skolen. Hun mener videre at kommunene nå må sette inn tiltak for å forebygge, avdekke og forhindre mobbing i barnehagen. Denne begrepsbruken er avsporende. At det kan forekomme uheldige prosesser mellom barn som kan føre til at enkeltbarn føler seg utestengt og plaget, er et faktum det er viktig å ta på alvor. Voksne i barnehagen må være oppmerksomme på dette, og har selvsagt en sentral og viktig veilederfunksjon. Det er imidlertid ikke et viktig poeng at vi definerer disse prosessene som mobbing. Tvert imot er det viktig å ikke definere det som mobbing. 

Problemet med mobbebegrepet er at blikket rettes mot mobberen/mobberne, i stedet for mot prosessen som gjør at barn føler seg plaget og utestengt. Ved å skulle gå ut å ”avdekke mobbing” som det oppfordres til i brosjyren, er vi farlig nær å identifisere mobbere i stedet for å problematisere voksnes ansvar og praksis. Dette er en problemforskyving. Brosjyren legger riktignok vekt på at ansvaret ligger hos den voksne, men ikke i tilstrekkelig grad. Den voksne som forbilde, og makten og farene som ligger i den voksnes omtale av enkeltbarn, er ikke berørt. Mange barn opplever å bli snakket nedsettende til av voksne i barnehagen daglig. Dersom vi skal snakke om mobbere i barnehagen, bør vi kun snakke om de menneskene som er bevisst konsekvensene av sine handlinger. 

Uønsket atferd er ikke synonymt med mobbing. Det er denne grenseoverskridelsen som gjør budskapet fra FUB uheldig. Brosjyren bør trekkes tilbake og revideres. Det bør settes spørsmålstegn bak tittelen og de definitive påstandene bør dempes. Utvalget treffer helt enkelt ikke blink på de utfordringene barnehagene står ovenfor. Først når de gjør det kan brosjyren fungere som en nyttig veileder for barnehager og foreldre. Dersom brosjyren massepubliseres slik den er nå, skaper vi problemer som ikke er reelle. Vi trenger ikke mobbeprogrammer i barnehagen, slik utvalget ønsker (se: www.vaeresammen.no). La oss i stedet kalle en spade for en spade: Barnegrupper kan virke uheldig på enkeltbarn, og det er de voksnes ansvar å sørge for at det ikke skjer. 

Barnets synspunkter skal tillegges vekt. Punktum.

Av Morten Solheim


Går det an å tenke seg følgende setning i en lovtekst: ”Statsborgernes synspunkter skal tillegges vekt, i samsvar med deres alder og egne forutsetninger”? Mitt prinsipielle svar er nei. Grunnen er at en rettighet svekkes når den skrives med forbehold. Setningen over viser til at det finnes noen mennesker (makthaverne) som kan definere om du er moden nok til at synspunktet ditt kan anses som gjeldende eller verdt å ta til følge. Eller om det overhodet kan anses som et synspunkt. 

Det hender jeg møter venner og fagfeller som hevder at troen på det kompetente barn har ført til en ansvarsfraskrivelse blant voksne (det kompetente barn kan forstås som en rådende oppfatning om at barnet først og fremst bør ses som kompetent, ikke først og fremst sårbart). Jeg forstår delvis resonnementet deres. Diskursen om det kompetente barnet kan virke på to måter: (1) At den voksne gir barnet ansvar for forhold det selv ikke er i stand til å ta ansvar for, og (2) at den voksne inntar en mer ansvarsfull rolle, fordi de tvinges til å se etter barns uttrykksmangfold. 

Den første virkningen har jeg sett i praksis ved flere anledninger. Jeg har sett voksne som tror barn er kompetente til å ta konsekvensene av sine valg. Dette fører eksempelvis til at et barn som har sagt før lunsj at det vil være ute på ettermiddagen, angrer bittert når dets beste venn har valgt å være inne. Videre tror noen voksne at barn er kompetente til å vite hvorvidt den voksenstyrte aktiviteten i dag, vil bli festligst på matematikkrommet eller i gymsalen. Imidlertid er disse eksemplene først og fremst en konsekvens av at den voksne fratar barnet muligheten til å ombestemme seg. Med andre ord handler de ganske enkelt ikke om å se barnet som kompetent. Slike misoppfatninger om hva det kompetente barn dreier seg om, kan føre til at voksne fraskriver seg sitt ansvar. 

Den andre virkningen er blitt mer og mer tydelig for meg, etter hvert som jeg har imøtegått kritikk som fremsettes om kompetansediskursen. Jeg er av den helt klare oppfatning at dersom verdiene i det å først og fremst se barnet som kompetent tas på alvor, blir den voksnes ansvar større. Ikke mindre. La meg ta lovteksten om barns synspunkter som eksempel.

Å fremme sine synspunkter er noe barn i høyeste grad er kompetente til. Det å snu verden på hodet for å forstå hvordan disse synspunktene kommer til uttrykk, er i den sammenheng den voksnes uforbeholdne plikt og ansvar. Denne rettigheten er tatt inn i barnehageloven. Den er ment å ivareta både artikkel 12 og 13 i barnekonvensjonen, som dreier seg om barns rett til deltakelse og ytringsfrihet. Likevel mener jeg at troen på barnets evne til å gi uttrykk for sine synspunkt, bærer preg av forbehold i lovteksten. 

I gjeldende barnehagelov står det i § 3, tredje ledd: ”Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.” Jeg har undret meg over vedhenget i denne setningen: alder og modning. Og det er dette vedhenget jeg mener representerer et forbehold. Et forbehold de voksne kan ta, for ikke å tillegge barnets synspunkter vekt likevel. Av den grunn har jeg med interesse sett etter om det er endringer på dette punktet, i det nye forslaget til barnehagelov som er formulert i NOU 2012:1, Til barnas beste. I det nye forslaget kan man i § 7, tredje ledd lese: ”Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og egne forutsetninger.” 

Selv mener jeg ledd tre i paragrafen om barns medvirkning er for langt både i gjeldende barnehagelov og i det nye lovforslaget. Det er nok å si: ”Barnets synspunkter skal tillegges vekt.” En slik formulering er uten forbehold og understreker et stort ansvar hos den voksne som møter barnet. Å tillegge et synspunkt vekt, forutsetter at man får øye på synspunktet. Dette igjen, forutsetter at man forstår uttrykket synspunktet fremmes med. Det er den voksnes ansvar å være åpen for at et hvert uttrykk kan representere et synspunkt. På tross av forforståelser knyttet til barnets alder, modenhet eller egne forutsetninger. 

Vektleggingen av et synspunkt kan først skje etter anerkjennelsen av dets eksistens. Og når vi er kommet så langt, ja, da er det på tide å stole på førskolelærerens profesjonelle skjønn.

onsdag 18. april 2012

Virkninger og bivirkninger av pedagogiske programmer

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

"Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet" av Mari Pettersvold og Solveig Østrem omhandler kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer som benyttes i norske barnehager. Boka ble utgitt på Res Publica 15. mars i år. Samme dag sto kronikken “Barn som mestrer – og ikke mestrer” på trykk i Dagbladet. I den påfølgende debatten har flere av dem som står bak disse verktøyene, tatt til orde for at kartlegging og standardiserte programmer er nødvendig. Et av de siste innleggene, skrevet av Charlotte Reedtz, Willy-Tore Mørch og Monica Martinussen, var på trykk i Dagbladet 30. mars (se faksimilen under). På grunn av plassmangel har Dagbladet imidlertid valgt å avslutte debatten og satt strek for flere innlegg. Svaret fra forfatterne publiseres derfor på Barnehagske betraktninger.

Faksimile: Dagbladet 30. mars

I boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet skriver vi om pedagogiske programmer som brukes i barnehager for å trene opp barns sosiale kompetanse. Kommuner og barnehager bruker store pengesummer på slike programmer, til tross for at det er høyst usikkert om de virker. I et innlegg i Dag-bladet 30. mars imøtegår Charlotte Reedtz, Willy-Tore Mørch og Monica Martinussen vår påstand om manglende effekt. De mener påstanden bygger på kunnskapsløshet, og viser til at det finnes “oversikt over forsknings-kvaliteten” på slike pro-grammer. Der finner man “flere tiltak som har god effekt i forhold til å redusere barns atferdsproblemer og styrke deres sosiale ferdig-heter”. 

Det er ikke vanskelig å finne oversikter som konkluderer med at programmer har effekt. Også programmene vi har omtalt i boka, Steg for steg, ART og Du og jeg og vi to! inngår i slike oversikter. Men vi har gått inn i evalueringene som ligger til grunn for konklusjonene. Derfor kan vi ikke si oss enige i de positive konklusjonene. 

For det første: Det er programutviklerne selv som står bak eller er direkte involvert i evalueringen. For det andre: Funn som peker i motsatt retning, enten at programmene ikke har effekt eller at de har negativ effekt, underkommuniseres. At programmene har alvorlige bivirkninger, sies det ikke noe om. En av de negative effektene vi finner, er at programmene gjør førskolelærere dårligere i stand til å stole på egne vurderinger etter avsluttet veiledning. Dette er selvsagt positivt for dem som selger programmene og som tilbyr stadig nye kurs for usikre førskolelærere. For barna er det uheldig dersom førskolelærerne slutter å stole på sitt eget faglige skjønn. 

Reedtz, Mørch og Martinussen antyder at vi er i mot at barn med alvorlige psykiske plager og sosio-emosjonelle vansker skal få hjelp. Hvis de hadde lest boka, ville de visst at vi ikke uttaler oss om programmer som brukes som tiltak overfor barn med spesielle problemer. Boka handler derimot 1) om massekartlegging av barn med kartleggingsverktøy som innebærer at barn generelt blir sett gjennom spesialpedagogiske briller og vurderes ut fra et mangelperspektiv, og 2) om programmer utviklet for barn og ungdom med store atferdsproblemer, men som markedsføres til bruk på alle barn. 

Dette er tilfelle for ART (Aggression Replacement Training), et program for trening i moralsk resonnering, sinnekontroll og sosiale ferdigheter. Programmet er utviklet i amerikanske ungdomsfengsler. Vi kan forstå at det kan knyttes positive erfaringer til programmet når det brukes ut fra sin opprinnelige intensjon, men vi reagerer kraftig når ART innføres i alle barnehager og skoler, slik Larvik kommune har gjort. Familieterapeut Jesper Juul omtalte i sin tid dette som primitiv pedagogikk. Det stanset ikke kommunen. Det gjør heller ikke annen kritikk som har kommet. Kritikk er uønsket, det forstyrrer og skaper unødig uro både for rådmannen og ART-selgerne på Diakonhjemmet Høgskole.

mandag 16. april 2012

Vis oss høringsuttalelsene, KD!

Av Morten Solheim


Høringsrunden vedrørende ny forskrift om rammeplan for barnehagelærerutdanningen, har bydd på stor debatt. Et stridsspørsmål i forkant og under høringen, har vært hvorvidt den nye organiseringen av utdanningen er god nok for å utdanne fremtidens barnehagelærere. I den nye modellen er for eksempel pedagogikk ikke lenger et eget fag, og det blir dermed opp til hvert enkelt studiested å definere hvor stort omfang faget skal ha. I dag utgjør pedagogikk 45 studiepoeng. Andre fag er også kraftig redusert. Det er klart det blir litt bråk av slikt.

Denne uken hadde jeg derfor planlagt å skrive om denne høringen. Fristen gikk ut 13. april, og vanligvis legges da svarene fra de ulike høringsinstansene ut på departementets hjemmesider. Siden behandlingen av saken etter sigende skal være ferdig rett over 17. mai, fant jeg det interessant å gjøre en liten analyse av hva som fremkommer som de tydeligste tendensene i høringssvarene. Det er jo tross alt store ting som står på spill. 

For å få oversikt klikket jeg meg i går inn på siden hvor høringssvarene skal legges ut. Ingen av uttalelsene var å finne der, men i stedet var det publisert følgende melding: ”Vi har p.t. dessverre ikke kapasitet til å publisere mottatte høringsuttalelser i denne saken, men de vil bli lagt ut på et senere tidspunkt (sannsynligvis i løpet av mai/juni måned).” Med andre ord legges høringsuttalelsene ut for offentligheten først etter at saken er ferdigbehandlet. Dette er uheldig. 

I sitt høringsbrev ber departementet instansene spesielt å komme med kommentarer til § 1 (formål) og § 2 (læringsutbyttebeskrivelser), og ikke til § 3 (organisering). Et slikt grep gjør det nærliggende å tro at organiseringen av utdanningen allerede er bestemt. Nettopp derfor er det ekstra interessant å vite om et flertall av høringsinstansene faktisk stiller seg kritiske til organiseringen, og til at pedagogikk fjernes som eget fag. 

På grunn av de store forandringene høringens utfall kan få for utdanningen, og den noe spesielle bestillingen som fremkommer i høringsbrevet, ville det vært ryddig av KD å offentliggjøre høringssvarene. Å få oversikt over hva flertallet av høringsinstansene mener, er selvsagt mer interessant å få vite nå, enn når avgjørelsene er tatt. Ved ikke å publisere svarene, unndrar departementet seg en viktig offentlig debatt om svarenes innhold. Riktignok har noen av instansene lagt svarene ut på sine egne hjemmesider, men dette er et mindretall. Det å få den totale oversikten over hvilke av de 109 aktuelle instansene som har svart, er nær sagt en umulighet. 

I helgen var jeg på en restaurant som nektet å steke speilegget jeg bestilte på begge sider, grunnet stort arbeidspress på kjøkkenet. Hvor lang tid tar det egentlig å snu et egg? Restaurantbesøket ble søndag kveld en artig metafor for departementets unnlatenhet. For hvor lang tid tar det egentlig å laste opp høringsuttalelsene? Svarene skal uansett kolonneføres med eller uten merknader, så den jobben er allerede delegert. Enhver som har en viss kjennskap til å legge ved et dokument i en mail, vet hvor lang tid det tar å laste opp en fil. Cirka et par sekunder. Så må selvfølgelig noen av brevene konverteres fra word-fil til pdf-fil. Det tar også noen sekunder. 

Det er forståelig at departementet har det travelt. De har mistet en minister og fått nye statssekretærer. I tillegg bor de nå i midlertidige lokaler. Likevel bør vi kunne forvente at en embetsmann eller -kvinne kan settes til et par timers arbeid for å publisere dokumentene, i demokratiets ånd. Om avgjørelsen av høringsrunden er oss i hende to timer senere får heller gå. På samme måte som at jeg kunne ventet to minutter ekstra på å få speilegget mitt snudd. Kom igjen a’, KD: Vis oss høringssvarene! 


torsdag 12. april 2012

Du må ikke tåle

Av Lene Chatrin Hansen


Felicia skuet utover landet sitt; skogen, jordene, hestene – tryggheten. Her ute var det hun som var sjefen, og i kirsebærtreet kunne ingen andre enn fuglene nå henne. Moren ropte fra et sted langt borte: ”Vær forsiktig når du klatrer så høyt!” Klatring, tenkte Felicia, klatring er det minst farlige jeg kan tenke meg å gjøre. Mammaen skulle bare ha visst hvilke farer datteren var utsatt for, hver eneste natt og dag.

De siste årene har en lyslugget gutt periodevis preget nyhetsbildet. Christoffers sak etterlater de færreste av oss uberørt. Forskjellen på Felicia og Christoffer er at hun lever videre, mens han gjør det ikke. I affekt er det lett å angripe dem som ikke så, de som ikke våger å se. Det er vanskelig å erkjenne at vi selv kunne gjort samme feil. Derfor velger vi ofte det første og letteste, og kaster slik også den første steinen. 

Christoffers rystende historie vekker mange følelser og stort engasjement. Til tross for dette vet vi at noen av oss ikke klarer å handle til barnets beste når liknende saker skjer i vår nærhet. Er det politikerne som svikter de yngste? Eller mangler fagfolkene kunnskap og handlekraft? 

– Når små barn dør, er det alltid forgjeves. Christoffers sak har likevel vekket oss som samfunn. Det er det eneste gode som kom ut av denne saken, sier Barneombudet i Aftenposten 19.mars i år. Jeg spør: Hvem vekkes? Og hvilke konsekvenser får det? 

Det spiller ingen rolle om vi snakker om barnehage eller skole. Samfunnets ansvar for barna er relativt konstant. I Velferds-Norge skal en liten landsby av kompetente mennesker i teorien stå klare med kunnskap og handlekraft når barn lider, både i og utenfor hjemmet. 

Barnehagens samfunnsmandat vitner om at et enormt ansvar hviler på alle som arbeider der. Vi vet at dersom det er nok folk, nok kunnskap og nok tid, får vi helt andre muligheter til å arbeide forebyggende. 

Mange ansatte i barnehager og skoler kjenner en Christoffer eller Felicia - og der hvor foreldre eller andre omsorgspersoner ikke har evnet å se, der har barnehageansatte handlet. Traumatiske erfaringer angriper barnet på så mange måter, og dette er ingen allmennkunnskap. De handlekraftige voksne besitter ofte kunnskaper om hvor stor skade traumer og omsorgssvikt kan gjøre, eller de oppsøker kompetansen. Vi trenger en kvalitetssikring i barnehagene: flere kloke og kompetente voksne. 

Politikerne har nå fått en gyllen mulighet til å gjøre ord om til handling. Øie-utvalget foreslår i sin rapport (NOU 2012:1 Til barnas beste – ny lovgivning for barnehagene) å øke antallet ansatte med pedagogisk kompetanse, og å lovfeste et minimumsantall voksne per barn. Dette er ingen garanti mot noe, men det er i det minste ett konkret politisk tiltak som sikrer at flere barn som trenger det vil bli fulgt opp på en god måte. 

Økt personaltetthet er helt avgjørende for å møte alle krav, mål og visjoner for fremtidens barnehager - og for fremtidens voksne. En politisk beslutning på dette området er et sentralt premiss for at barnehagen kan oppfylle sitt samfunnsmandat, og for å bidra til alle barns rett til et verdig liv. 

Felicia fikk først hjelp tidlig i tenårene. Christoffer ble sviktet av alle. Barn blir nemlig aldri bedre til å fortelle, enn det de voksne er til å lytte.

tirsdag 10. april 2012

Bleieballetten

Av Morten Solheim


Så var det altså bleieskift som skulle bli påskens store nyhetssak om barnehager. En barnehage på Bryne uttalte at de ville gi menn fritak fra bleieskift, og dermed startet hylekoret. Selv klarer jeg ikke bli opprørt. Om en mann får slippe å skifte bleie på barna, eller en kvinne for den sakens skyld, vekker svært lite i meg. Stor ståhei for ingenting. Bøtteballett. Bleiedebatt. Bleieballett. Fjørlett, har uttalelsene om bleieforholdene i en liten barnehage på vestlandet sveipet forbi det virkelig interessante og provoserende ved denne praksisen: Begrunnelsen. Menn må få være menn, sies det. 

Denne begrunnelsen provoserer meg, Den gjør meg opprørt og uvel, og får meg til å tenke tilbake på mine ti år som mann i barnehage. – Menn i barnehagen må få være menn og ikke det vi kvinner ønsker at de skal være, uttaler en pedagogisk leder fra barnehagen bleiesaken gjelder. Og dermed faller hun svært presist på eget sverd. Forestillingen om at menn ikke vil skifte bleier, oppsummer hva svært mange kvinner ønsker at en mann i barnehage skal være: Det motsatte av feminin. Aktiv. Røff. Fysisk. Menn i barnehage skal yte omsorg på en annen måte enn kvinner. For som den pedagogiske lederen fortsetter: – Menn og kvinner er ulike av natur. 

Likestillingsombudet tok seg tid til en uttalelse om sakens anliggende midt i påskeferien, og danset seg dermed grasiøst inn i bleieballetten: – Jeg synes dette høres veldig rart ut. Det er fint at menn får være menn og kvinner kvinner, men bleieskift er ikke en typisk kvinneoppgave, sier Sunniva Ørstavik til VG Nett. Her bekrefter likestillingsombudet at det finnes noe slikt som typiske mann- og kvinneoppgaver. Overraskende påstand fra slikt hold. Likestillings- og diskrimineringsombudet skal likevel ha honnør for deler av sin uttalelse. Til Aftenposten sier hun at denne holdningen er en fornærmelse ovenfor menn, og at praksisen byr barna på svært trange kjønnsstereotyper. 

Jeg mener det er en stor misforståelse å forsøke å rekruttere menn med en holdning om at de i utgangspunktet føler seg fremmedgjort i barnehagen. Selv har jeg mange ganger følt meg fremmedgjort fordi forventningen til meg har vært hengt på reproduserte kjønnsstereotyper. På utallige intervjuer har jeg følt meg forhåndsansatt på bakgrunn av mitt kjønn, og hva min tilstedeværelse som mann vil gi barna. ”Vi trenger noen som kan sparke ball med gutta”, ”Det er mange her som ikke har en pappa å strekke seg etter”, ”Vi har behov for noen som kan herje litt innimellom”, ”Det er jo en litt dominerende kvinnekultur her”. Alle disse er typiske uttalelser jeg har møtt. Sannheten er at den ene gangen jeg gikk inn i en røff sklitakling med en av gutta i barnehagen, var det jeg som forstua foten og måtte på legevakta. En annen gang, da jeg skulle vise gutta jeg hadde med på skogstur hvorfor man ikke skal spikke innover mot kroppen, skar jeg meg i fingeren og måtte sy tre sting. Jeg er verken fotballproff, birkebeiner eller villmarkens sønn. Jeg begynte i barnehage fordi jeg opplever meg selv som god på relasjoner med barn. Jeg har kvaliteter som tilstedeværende, omsorgsfull og lyttende. Ingen spurte meg noen gang om slike kvaliteter på intervjuene jeg var på. 

I flere kampanjer som forsøker å rekruttere menn til barnehagen er det gjort forsøk på å treffe unge, aktive menn, med de forforståelser som ligger i det. Superhelt, fotballproff og rockestjerne er noen av de rollene du som mann kan utøve i barnehage. I en rekrutteringsfilm går det så langt at vi ser en mann stå å vrenge seg i en hemningsløs gitarsolo, mens barna står rundt ham og jubler. Slike kampanjer er virkelighetsfjerne. Først og fremst trengs det kunnskapsrike og forskjellige kvinner og menn i barnehagen. 

Om det er lov å si, vil jeg uttrykke det så sterkt som at jeg driter i hele bleieballetten. Hvem som gjør hva, bør avhenge av hvem som har noe å bidra med, innenfor barnehagens ulike gjøremål. Noe må kanskje alle gjøre. Og selv om jeg også mener at det trengs flere menn i barnehagen, tror jeg svært få menn ønsker en jobb hvor de skal være medisinen mot all femininiteten som preger landets barnehager. 

Og sånn for ordens skyld: Jeg skiftet en bleie i påsken. Og jeg er verken pappa, eller jobber i barnehage.