tirsdag 29. mai 2012

En førskolelærer i streik – Hvorfor?

Av Elisabeth Naalsund Strømmen


Jeg husker en kveld jeg satt å så på tv, litt irritert over nok en reklamepause midt i filmen.
Da var det noe som fanget oppmerksomheten min – en håndfull personer som fortalte ulike historier: En hadde vært med på å reise et byggverk ingen hadde sett maken til, en hadde sett bitre fiender bli venner igjen, en hadde fått vite hva som egentlig skjer når vi dør og en hadde sett fremtiden.

Da reklamen sluttet med oppfordring fra Kunnskapsdepartementet om å bli førskolelærer, da kjente jeg en stolthet i meg – for jeg ER jo førskolelærer! Jeg er jo en av de som hver dag får ta del i denne magiske verdenen som ble beskrevet i reklamen. Hver dag er jeg med på et barns reise i denne forunderlige verden vi lever i og skal utvikle oss i. Hver dag møter jeg nysgjerrighet, undring, et par strålende øyne som forteller om evig glede eller et par øyne som trenger å bli beroliget når ikke alt oppleves like bra. Dette er jeg med på, hver dag, og jeg kjenner jeg er STOLT over å være førskolelærer!


Men – jeg har også en litt bitter smak i munnen av denne reklamen. For hvordan kan vi oppfordre ungdom til å ta en utdannelse vi vet gir den laveste livslønna av alle sammenlignbare yrker? Hvordan kan vi oppfordre ungdom til å gå tre år på høyskole når du må jobbe i 8 år for å tjene like mye som venner som begynner å jobbe etter videregående?
 Personer med en treårig førskolelærerutdanning vil tjene nesten to millioner mindre enn  personer som går rett ut i arbeidslivet etter å ha fullført videregående skole. Mens en som går rett ut i jobb etter grunnskolen vil tjene 9,4 millioner kroner i løpet av yrkeslivet, vil en som har førskolelærerutdanning bare tjene 8,5 millioner kroner.


I Norge mangler vi nesten 8000 førskolelærere, så ”verden fineste stilling” er definitivt ledig!
 For å få ungdom til å søke denne fine stillingen må lønna være konkurransedyktig på en helt annen måte enn i dag, ellers forsvinner kompetansen som vi så sårt trenger i våre barnehager. 
Av de som faktisk begynner på førskolelærerstudiet velger en tredjedel av studentene vekk barnehagesektoren etter endt utdanning. Ikke fordi det var mangel på jobber, men fordi andre karrieremuligheter var mer fristende. Rundt 10 000 førskolelærere jobber ikke i barnehagen, men i andre yrker ti år etter endt utdanning. Hvorfor er det slik ?


Det er på tide å sette fokus på at vi trenger noe mer enn bare de fantastiske magiske dagene og øyeblikkene i barnehagen: Vi trenger også en lønn som viser at kompetansen vår blir verdsatt i samfunnet! 
Jeg er ikke ”bare” en førskolelærer. Jeg er høyskoleutdannet med en kompetanse som er etterspurt og ”den viktigste faktoren for kvalitet i barnehagen”, som Tora Aasland, statsråd for høyere utdanning og forskning, sier det i pressemeldingen 22.02.2012 i forbindelse med KDs kampanje ”Verden fineste stilling ledig”.
 Kristin Halvorsen sier i samme pressemelding: ”Jeg er enig med folk flest – førskolelærerne fortjener høyere status. Som førskolelærer er du med på å forme framtida. Nå skal vi ta et krafttak for å øke statusen, og for å få flere dyktige førskolelærere i barnehagene.”


Så da venter jeg i spenning – og jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffa – over å oppleve at jeg heller ikke denne gangen ser ut til å bli verdsatt for min kompetanse. For jeg ønsker virkelig å bli værende i dette yrket hvor jeg kan få drikke te med en keiser og få en flokk med tigre til å bli helt stille bare ved å si: "Hysj…"


Elisabeth Naalsund Strømmen er pedagogisk leder ved Midtbyen barnehage og hovedtillitsvalgt for seksjon barnehage i UDF Ålesund. Innlegget er publisert i Sunnmørsposten samme dag.

onsdag 23. mai 2012

Det er bedre å bygge sterke barn enn å reparere ødelagte voksne

Av Lene Chatrin Hansen



Humlen brummet lavt da den fløy forbi i sitt bedagelige tempo. Det var da en hensynsfull humle, tenkte han. Det var tidlig vår. Han var ganske sikker på at det var vårens første humle han så. Den var diger, nesten som en liten ball der den svevde like i nærheten av ham. Han hadde sett en slik før en gang, og nå visste han at det var en dronning som så slik ut: Stor, rund og sikkert myk å ta på - nesten så man fikk lyst til å kose med den. Han hadde prøvd å fange en slik da han var liten. Han hadde løpt etter den, og tatt den i hendene da den satte seg ned. Det brant i ham når han tenkte på det. Ikke i hendene – men i magen. 

Kroppen husker det hjernen vil fortrenge. Min gode venn har lært seg det nå, og er forberedt på at når han minst aner det så hopper minnene ut som troll i eske: Ta-da! Vi tok deg! Han – nå som voksen mann, kommer ikke unna minnene. Den minste berøring, bevegelse, lukt, blikket på en hånd som likner, en latter, en lyd – kan knuse selv det beste øyeblikk. 

Vennen min har altfor mange ting å føle på og bli kjent med – han har et følelsesmessig kaos inni seg. Han klarer likevel å si: 

«Spør meg alltid om jeg trenger en klem eller en hånd å holde i: Mest sannsynlig vil jeg ta i mot. Om jeg ikke gjør det, så må du ikke ta det personlig. Jeg er nemlig ikke alltid i stand til å ta i mot godhet, nærhet eller omsorg – fordi det tidligere har skadet meg mer enn noe annet. Fortsatt kan jeg kjenne på redselen fra den gangen, og den vil kanskje stoppe meg fra å ta i mot også neste gang du spør. Men så kan det også skje en gang, at jeg spør om hånden din, fordi jeg trenger den – og jeg vil aldri glemme deg for din tilgjengelighet og rolige standhaftighet.» 

Slik ville muligens også et barn, eller en ungdom, formulert sine behov - om de hadde kunnet forklare sitt følelsesliv eller sitt indre kaos. Og han ville kanskje også selv klart å si det mye tidligere om han hadde fått hjelp da han trengte den mest. 

Historien hans er dessverre ikke enestående, og den bringer meg videre til spørsmålet: Hvordan tar vi egentlig vare på våre aller yngste? Det går nå flere barn i barnehager enn noen gang tidligere. De aller yngste kommer stabbende og krabbende over dørstokkene med kropper fylt av et språk vi ikke alltid forstår. Det lille barnets kroppslighet, lyder, gråt og bevegelser finnes det mye kunnskap om - men har vi nok folk og god nok tid til å bruke denne kompetansen i barnehagene? 

Noen ganger er det som følger: Når barna gråter, avleder vi. Når de faller og slår seg likeså. Vi løfter, koser, bærer og bysser, ofte uten å spørre dem, eller å lytte til hva de prøver å fortelle oss. Den dagen vi endelig kan kommunisere med barna på den måten vi selv foretrekker, via verbalspråket – da forteller vi dem om hvor viktig det er at de setter grenser for hva de selv vil være med på og at de bestemmer over sin egen kropp. Forstå det den som kan og vil. Jeg vet at det ikke alltid er slik, og jeg vet at det finnes mange dyktige folk ute i barnehagene – men igjen, ikke mange nok. 

Det er ikke barnas ansvar å tone seg inn på de voksne, det er omvendt – det er voksnes ansvar å tone seg inn på barna. Det er så enkelt at det du møter, lærer og erfarer som liten, eller stor, er noe du i en eller annen form tar med deg videre i livet. Da er det spesielt viktig at det du møter er så bra som overhodet mulig. 

«It is easier to build strong children than to repair broken men», skrev Frederic Douglass på 1800-tallet. Dette ble også twitret av barneombud Reidar Hjermann i 2012. Altfor mange kan skrive under på det. Min venn også.

Artikkelen er også publisert i Første Steg 02/2012

mandag 21. mai 2012

Universiteter og høgskoler svikter barnehagen

Av Morten Solheim



Etter å ha lest gjennom 134 høringsuttalelser vedrørende ny lovgivning for barnehagene, står jeg igjen med et viktig spørsmål: Bryr ikke forsknings- og utdanningsstedene seg om barnehagen? Vi har 21 universiteter og høgskoler i landet som tilbyr førskolelærerutdanning. Likevel er det bare ni av disse som har tatt seg bryet med å mene noe om den nye barnehageloven. I tillegg forskes det på barnehager med utgangspunkt i flere disipliner også ved NTNU, UiO og UiB. Kun førstnevnte av disse har gitt uttalelse om loven.

Trykk på bildet for større format
Hvorfor er dette alvorlig? Jo, fordi de institusjonene i landet som produserer mest kunnskap om barnehager, burde ha en sentral og tydelig stemme når fundamentet for fremtidens barnehage legges. Når fjorten av disse tjuefire institusjonene ikke leverer uttalelse i en høringsrunde de eksplisitt er blitt bedt om å delta i, vil jeg gå så langt som å kalle det et svik mot barnehagen. 

Videre er det slik at det står eierorganisasjoner og politikere som sterke stemmer inn i denne høringsrunden, og som kan velte viktige vedtak. Det er nemlig dyrt å satse på kvalitet i barnehagen. Institusjoner som vet hva som er gode miljøer for barn har en etisk forpliktelse til å bygge oppunder forslag som fremmer dette. Flere slike forslag finnes i utkastet til ny barnehagelov. Like fullt finnes det også en rekke aspekter i loven, hvis det bør være av interesse å uttale seg om for forsknings- og utdanningssteder som vet mye om barn og barnehage. 

Det er et ledelsesansvar å opplyse om og initiere arbeidet med høringsuttalelser. Høringsbrevene sendes institusjonen sentralt og delegeres normalt videre til gjeldende fakulteter/seksjoner. I den grad denne informasjonsflyten ikke fungerer, er det altså ledelsen som må ta det overordnede ansvaret når institusjonen ikke deltar i høringsrunden. Dette fraskriver imidlertid ikke fag- og forskningsmiljøene deres yrkesetiske ansvar for å purre på ledelsens engasjement i viktige saker. I saken om ny barnehagelov har disse prosessene sviktet ved mange av landets høgskoler og universiteter. Med andre ord er det blitt fremsatt langt færre forskningsbaserte argumenter for en bedre barnehage enn det kunne ha vært. Dette faktum er en sørgelig sorti som i beste fall kan bli en vekker for sovende kunnskapsinstitusjoner.

søndag 20. mai 2012

Mal, da!

Av Morten Solheim


Hun står i midten. Plassert på en rød voksduk med et plastforkle rundt seg, et staffeli foran seg og en tykk pensel i handa. Det er første gang Sofie blir introdusert for maling i dette formatet. De små koppene med tykke, glinsende farger er plassert sirlig på kanten av staffeliet og et stort ark er hengt opp. ”Mal, da!”, maser Milla, storesøsteren til Sofie. Sofie titter på penselen, på lerretet, på oss. Antakelig vet hun ikke hva hun skal gjøre. 

Milla går bort mot Sofie for å forsøke å veilede henne inn i malerkunsten. ”Vent litt, Milla”, sier en av de voksne, ”la henne forsøke å finne ut av det selv først”. Det er altså ikke grenser for hva vi voksne utsetter barn for. Her står en seksten måneder gammel jente midt på gulvet med en pensel i handa som hun ikke vet hvordan hun skal bruke. Rundt henne står ti, tolv forventningsfulle barn og voksne og venter på at hun skal forstå hva hun skal gjøre. Vi har klart å gjøre det hele til en ganske så svær forestilling og har delt ut hovedrollen til en som ikke er blitt spurt om hun vil ha den. Nå vil søsteren bistå henne, men vi forsøker å forhindre det. 

Heldigvis vet Milla bedre enn oss. Hun fortsetter mot Sofie, fører hånden hennes med penselen ned i den ene malingskoppen. Så plasserer de sammen en blå, liten dott midt på lerretet. Sofie ser på søsteren sin, på barna rundt seg, på penselen, på lerretet. Hun blir stående uten mimikk en liten stund. Så skjer det magiske. I løpet av et lite sekund løfter Sofie penselen lynraskt, plasserer en ny dott på lerretet og trekker hånda tilbake på stedet hvil i samme øyeblikk. Som om hun gjør det på trass for å tilfredsstille oss. Hendelsen som utspiller seg foran øynene våre er av stor slapstick-humoristisk karakter. Samtlige begynner å le umiddelbart. Sofie leser sitt publikum og gjør det samme en gang til. Det runger i lokalet. Hun fortsetter med trikset sitt lenge, til stor jubel fra publikum. Hun klarer nesten å holde seg uttrykksløs, med unntak av ett og annet lurt smil mellom penselstrøkene. 

I løpet av et par minutter har Sofie utviklet en aldri så liten performance-kunst. Med hjelp av sin søster, på tross av oss. Milla har opptrådt som den empatiske veilederen vi voksne ikke forstod at Sofie trengte. Og kanskje er det der trøsten for oss voksne finnes: Når vi dummer oss ut, er det svært ofte et barn som kommer oss til unnsetning.

tirsdag 15. mai 2012

Bred støtte til Øie-utvalgets lovforslag

Av Morten Solheim



Det er gledelig å lese høringsuttalelsene vedrørende ny lovgivning for barnehagene. Én tendens er svært tydelig: Det gis bred støtte til hovedinnholdet i Øie-utvalgets lovforslag. 

Et av de mest ambisiøse forslagene for ny lov er leddene i § 32 som omfatter å lovfeste bemannings- og pedagogtettheten. Flertallets forslag til forholdstall for bemanningstetthet er 1:3 for barn under tre år, og 1:6 for barn over tre år. Pedagogtettheten er foreslått 1:6 for barn under tre år og 1:12 for barn over tre år. Illustrasjonen over viser tallene knyttet til nettopp disse forslagene. Det er et svært høyt antall av høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget knyttet til bemanning. Dette kan være en indikasjon på at forslaget er ambisiøst økonomisk sett. Av de som støtter forslaget er det også et betydelig antall som peker på at dette fordrer statlige overføringer som sikrer at løftet er mulig å gjennomføre. 

At så mange som 60 % av de 134 instansene likevel har uttalt seg støttende til et svært kostbart forslag, er også et tydelig signal om at barnehagetilbudets kvalitet avhenger av bemanningen. Flere av høringsbrevene understreker dette, og løfter paragrafen frem som den viktigste for kvalitetsheving i barnehagesektoren. Av de som motsetter seg forslaget, er det gjennomgående argumentet at dette er for kostbart. Det er verdt å merke seg at dissenterte og ikke-støttende merknader kun utgjør 11 %. Dersom prinsippet om at den som tier samtykker følges i denne høringsrunden, stiller 88 % av instansene seg bak forslaget om økt og lovfestet bemannings- og pedagogtetthet. 

Det er å håpe at Kunnskapsdepartementet tar dette til etterretning og støtter flertallets innstilling, både i form av et lovforslag og økte bevilgninger til barnehagesektoren. Dersom et slikt forslag går gjennom i stortinget, står vi ovenfor det største kvalitetsløftet i barnehagens historie.


onsdag 2. mai 2012

Høringsrunden om ny barnehagelærerutdanning: Tall og kommentarer

Av Morten Solheim



16. januar kritiserte jeg Kunnskapsdepartementet for ikke å ha publisert høringsuttalelsene vedrørende høringen om ny rammeplan for barnehagelærerutdanning. Sent forrige uke snudde departementet, og fant likevel tid til å få uttalelsene ut på nettsidene sine. Flott! Da er det duket for litt statistikk og noen kommentarer.

I forkant av høringsrunden om ny rammeplan for barnehagelærerutdanningen har det oppstått noen stridsspørsmål i barnehager og høgskole- og universitetssektoren. Et av disse spørsmålene knytter seg til endringen av yrkestittel og navn på utdanningen fra førskolelærer(utdanning) til barnehagelærer(utdanning). De tre andre (og langt mer vesentlige) spørsmålene jeg vil omtale her, dreier seg om organiseringen av utdanningen. Dette er omtalt i § 3 i forslaget til ny forskrift.

Interessen for å analysere uttalelsene som er innsendt i denne høringsrunden, bunner blant annet i at § 3 ikke ble nevnt i høringsbrevet fra Kunnskapsdepartementet. Høringsinstansene ble derimot bedt spesielt om å uttale seg om yrkestittel og § 1 og 2. En slik formulering kan oppfattes som et signal på at organiseringen av utdanningen allerede var fastsatt før høringsrunden.

I det følgende presenterer jeg litt kjapp statistikk fra høringsuttalelsene som er publisert på Kunnskapsdepartements nettsider. I alt er 64 uttalelser regnet med (uttalelsen fra Nynorskforbundet var ikke mulig å laste ned). Dette er antallet uttalelser med merknader. Det er i tillegg publisert 10 høringsuttalelser, som er fri for merknader. Disse er utelatt i de følgende tabellene.

Noen av de temaene som har vært hyppigst diskutert etter at forslaget til ny rammeplan ble lagt på bordet er: (1) endret yrkestittel og navn på utdanningen, (2) ny organisering gjennom kunnskapsområder, (3) fraværet av studiepoengfesting av fag og (4) pedagogikkens plass i utdanningen. Det er disse punktene som er tatt med i statistikken under. Videre kategoriseres tallene til de fire ulike punktene som: støttende merknad, kritisk merknad, tvetydig/dissentert merknad og ingen merknad. Jeg viser tall fra samtlige uttalelser med merknader (tabell 1), samt egne tall fra uttalelser fra høgskoler og universiteter (tabell 2)

Tabell 1. Trykk for større versjon
Tabell 1 - Samtlige uttalelser
Det er en gjennomgående støtte til den nye yrkestittelen og nytt navn på utdanningen. Blant de som har kritiske eller dissenterte merknader, blir tittelen barnehagepedagog hyppigst nevnt som et alternativ.

Det er videre interessant å se på andelen som har kommentert punkt 2, 3 og 4, som alle omhandler paragraf §3 i forslaget til ny forskrift for utdanningen. At 36 % av instansene har valgt å uttale seg om organiseringen, selv om dette ikke understreket i høringsbrevet fra departementet, gjenspeiler litt av de sterke meningene som ble uttrykt i forkant av høringen. På den annen side kan det at 64 % av instansene ikke har valgt å uttale seg om § 3, ses i sammenheng med at departementet understreket at de ønsket innspill på § 1 og 2.

Dersom vi ser videre på den andelen som har valgt å gi merknader til § 3, ser vi at en overvekt er kritisk til å organisere i kunnskapsområder (64 %), samt at et overveldende flertall er kritisk til at fagene ikke studiepoengfestes (94%) og pedagogikkens svekkede plass i utdanningen (95 %). 

Tabell 2. Trykk for større versjon
Tabell 2 - Uttalelser fra Høgskoler og universiteter
Også blant høgskoler og universiteter er støtten til ny tittel tydelig. Fra noen fagmiljøer er det sendt en dissentert uttalelse på punktet, mens ingen har eksplisitte kritiske merknader. 

Når det gjelder organiseringen av studiet i kunnskapsområder er andelen av de som har uttalt seg på 68 %. Av disse igjen har 60 % uttalt seg kritisk til ny organisering, 20 % er støttende, og 20 % kommer med tvetydige eller dissenterte merknader. Videre ser vi at rundt 40 % av universitetene og høgskolene har uttalt seg om studiepoengfesting av fagene og om pedagogikkfaget. Blant disse er tendensen svært tydelig: Det argumenteres for studiepoengfesting av hvert enkelt fag (90 %), og en forsterking av pedagogikkfagets plass i utdanningen (89 %).


Generelle bemerkninger
Dersom prinsippet ”den som tier samtykker” legges til grunn når departementet skal vedta ny forskrift om rammeplan for barnehagelærerutdanning, er det rimelig å tro at den vil bli svært lik forslaget som i dag ligger på bordet. Begrepet ”ingen merknader” taler i forslagets favør. Imidlertid vil det være interessant å se hvorvidt departementet tar innover seg merknadene fra den store andelen som også har gitt kommentarer til § 3. Det kan synes som om departementet har undervurdert paragrafens betydning som premiss for realiseringen av § 1 (formål) og § 2 (læringsutbyttebeskrivelser).

Tendensen som vises gjennom uttalelsene fra institusjonene som forvalter utdanningen, bør være av interesse for departementet i behandlingen av saken. Det er et sterkt signal at 68 % av disse instansen velger å uttale seg om en paragraf de ikke er blitt bedt om å uttale seg om. At de også gjennomgående uttaler seg kritisk til endringene som ligger i paragrafen, bør tas med i vurderingen før vedtaket fattes.