søndag 17. juni 2012

"Du skal se på meg når jeg snakker til deg!"

Av Lene Chatrin Hansen



Jeg er født i 1970. Jeg vet ikke hvordan det var for deg, men da jeg var barn hørte jeg ofte de voksne si: ”Se på meg når jeg snakker til deg!”. Det var et tegn på respekt å se på den som snakket til deg, fikk jeg høre. Det virket for øvrig som om dette tegnet på respekt først og fremst skulle rettes mot voksne. Hadde jeg vært barn i dag, så tror jeg muligens at jeg ofte selv ville vært fristet til å si akkurat det samme til de voksne. Eller kanskje jeg ville forsøkt meg med et: «Kan du være så snill å se på meg når vi snakker sammen?» Aller mest i håp om at det er det vi faktisk gjør: Snakker sammen.

I møtet med andre blir vi oss selv. Hele livet og gjennom alle disse møtene preges vi av hverandre - av hva vi ser og hører, og gjennom tilbakemeldinger. Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre, uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender, skrev Løgstrup i 1956. Jeg tror dette fortsatt er like viktig. 

Oddgeir Synnes, forskningsleder ved Betanien diakonale høgskole og med nylig godkjent phd ved Menighetsfakultet, har forsket på alvorlig sykes nedtegnede livshistorier. Utgangspunktet for Synnes’ forskning var egne erfaringer fra 1990-tallet, da han jobbet ved ulike sykehjem ved siden av studiene. Han opplevde at det viktigste han kunne gjøre for de syke og eldre var det han aldri hadde tid til: Å lytte. Som han selv sier det: «Muligheten til å dele sine fortellinger, å sette ord på opplevelser og følelser, den bearbeidingen er grunnleggende givende og meningsfull» (Klassekampen, 08.06.12). Folk trenger rett og slett at noen lytter til dem. 

Etter å ha analysert 450 fortellinger fra unge og eldre alvorlig syke sitter han igjen med viktig informasjon, som han deler med oss som lever videre. Som han også sier: «Ingen har trukket fram jobben sin som viktig. Det mest verdifulle de fortalte om var nære relasjoner, kjærlighet og at ens liv eget liv har vært viktig for andre. Mange trakk også fram perifere møter med mennesker som påvirket deres livsløp, eller motsatt.» Kort oppsummert: Vi er viktige for hverandre, og vi trenger hverandre for å føle at vi lever og har levd et godt liv. 

I Aftenpostens egen kanal for de unge, Si;D skriver Stina Ihle Amankwah (18), fra Røde Kors ungdom i Bergen (14.05.12) at ungdommer er mer ensomme enn resten av befolkningen. Hun spør: «Er det fordi vi er sosiale på Facebook, i stedet for å skape ekte minner? Eller er det fordi den sosiale omgangen er overflatisk?» Uansett årsak, skriver hun, er ensomhet blant unge et problem vi må ta tak i. 

Jeg har ikke tenkt å kaste stein i glasshus, all den tid jeg kommuniserer med dere lesere via sosiale medier. Og jeg vet også at de færreste av oss verken ønsker eller trenger en pekefinger opp i ansiktet sånn like før ferietid. Jeg skriver dette mer som et memo til meg selv, og deler det med dere. 

I barnehagen har vi en yrkesetisk forpliktelse til å handle omsorgsfullt overfor alle barn i barnehagen (Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, s.29) Er vi like flinke til å ta med oss Løgstrups tankegods også hjem fra jobben? 

Oddgeir Synnes stilte åpne spørsmål da han holdt skrivekursene sine, som for eksempel «Hvilket menneske glemmer du aldri?», «Hvilket sted ville du reist tilbake til?» eller «Hva har vært viktig i livet ditt?» En gang, etter å ha stilt sistnevnte spørsmål, fikk han et dikt som respons fra den yngste kursdeltakeren. Hun skrev: «Du spør meg om hva som / har vært viktig i livet mitt / som om det allerede er fortid / men skjønner du ikke / mitt liv ble truet / før jeg hadde lært å elske det». Og hun ba ham heller stille henne spørsmålet i nåtidsform: «Spør meg om hva som er». 

Samtalen som en kilde til forståelse er noe jeg vil hegne om, tenker jeg når jeg leser slikt. Og da ikke primært samtalene på chat eller Twitter, fordi jeg opplever dem som noe helt annet enn menneskemøter ansikt til ansikt. For meg handler samtalen ansikt til ansikt om tilstedeværelse i vid forstand: Blikk, ansiktets bevegelser bort fra eller mot meg, kroppsspråk, stemmeleie, latter, de viktige tenkepausene. Jeg vil ikke miste dette. 

Det handler også om tilgjengelighet. Jeg vil være tilgjengelig. Slik at kjente og kjære, enten de er små eller store, lettere skal kunne oppsøke meg når de trenger det. Jeg vil derfor bruke mine minner fra de voksnes krav om respekt og «Du skal se på meg når jeg snakker til deg!», til å møte andre mennesker slik jeg selv ønsker å bli møtt: Med tilgjengelighet, åpenhet og tillit. 

God Sommer!


mandag 4. juni 2012

Adjø pedagogikk!

Av Morten Solheim



Pedagogikk er fjernet som enkeltstående fag i den nye barnehagelærerutdanningen. De 45 studiepoengene som har gjort faget til et bærende profesjonsfag gjennom flere tiår er dermed historie. Tilbake står et ribbet pedagogikkfag som skal integreres i hele utdanningen, uten et gitt antall studiepoeng. Hvor omfattende faget blir er dermed opp til det enkelte studiested å avgjøre. Eksamen i pedagogikk er også historie med innføringen av den nye organiseringsmodellen. Nå skal det eksamineres i kunnskapsområder i stedet. 

Det oppsiktsvekkende er at denne planlagte omstruktureringen har vært kjent lenge, uten høylytte protester fra barnehagepedagogiske miljøer. Det vil si, høringsuttalelsene i forbindelse med den nye rammeplanen for førskolelærerutdanning viste en viss skepsis. Av de aktuelle utdanningsstedene stilte cirka 40 % seg kritiske til denne svekkelsen av pedagogikkfaget. Men opprop, paroler, underskriftskampanjer eller raljering over et opplagt ran av studiepoeng – det har uteblitt. 

Endringen gjør meg rasende og faglig deprimert. Jeg kan på ingen måte forstå hvordan pedagogikken med dette styrkes. Jeg hører argumentene om at vi nå blir en del av de andre fagene i utdanningen. Jeg hører argumentene om at utdanningens oppbygging nå vil ligne mer på profesjonensfeltets (barnehagen) oppbygging. Men jeg har til gode å høre et godt argument for å fjerne studiepoengene i pedagogikk og å legge det ned som enkeltstående fag. 

Min bekymring, som er utgangspunktet for min faglige depresjon, er at pedagogikken med dette blir mer instrumentell: Et metode- og forvaltningsfag for de andre fagene (kunnskapsområdene) i utdanningen, snarere enn et verdi- og kulturfag. Jeg tror rett og slett pedagogikkens grunnlagstenkning vil komme i bakgrunnen, og på sikt forvitre. Den kritikken som har nådd frem vedrørende pedagogikkfaget, handler nemlig ikke først og fremst om fagets størrelse. Først og fremst har det vært en ideologikritikk, av hva Skjervheim så tidlig som på 60-tallet omtalte som funksjonalismen. I denne sammenheng dreier funksjonalismen seg om først og fremst å se pedagogikk som funksjonelt for samfunnsoppgaven barnehagelæreren skal utføre, og ikke først og fremst som et refleksivt fag som danner grunnlag for meningsdanning og kritikk. 

Jeg forstår at høringsrunden er over og at vedtaket er fattet. Min trøst er at jeg forholder meg til et hvert vedtak som midlertidig. Alt kan snu. I mellomtiden skal jeg forsøke å se muligheter i en utdanningsmodell jeg i utgangspunktet synes er fryktelig dårlig. Jeg har nemlig et år på å bestemme meg for om jeg synes den nye utdanningsmodellen er god nok for fremtidens barnehagelærere, til at jeg selv ønsker å være en del av den. 


Les også: