onsdag 25. juli 2012

Og jeg gjorde ingenting

Av Morten Solheim



I trappa på vei ned til toalettet satt hun. Iført ballerinaskjørt, med tryllestav i hånden og et flakkende og spørrende blikk. Jeg kjente henne igjen, for hun hadde svinset rundt sidebordet vårt en times tid. ”Hei”, sa jeg, og hun så ned i gulvet. Jeg smilte, gikk forbi og inn på toalettet. På vei opp igjen satt hun der fremdeles. Jeg gikk tilbake og satte meg sammen med vennene mine. Vi hadde alle noen glass innenbords, men vi var langt fra det stadiet den lille jentas reisefølge var på. Høylytte og brautende tok de stor plass på den lille fortauskaféen. Det gjorde ikke jenta deres. Hun bare var der. Gled hvileløst omkring mellom bordene og på fortauskanten, og pirket i bedene med tryllestaven sin. 

Det skjedde for noen år siden, på ferie i Spania. Jeg har tenkt på den vesle jenta mange ganger i ettertid, og særlig i sommerferiene. Hun var ute på irsk pub med foreldrene og deres venner. De hadde fått noen glass for mye, og hun var overlatt til seg selv. Det er et kjent scenario og kan skje den beste. Sommervarmen kan få den mest stødige forelder til å tåle et glass mindre enn til vanlig. Hvem tar ansvar når det skjer? Hvem sier høflig til sin venn ”Nå har du fått nok. Gå å legg deg du, så passer jeg på ungene”?

Det bør være en selvfølge. Enten det dreier seg om venner eller ikke, så lenge det dreier seg om barn. Som ansatt i barnehage gjennom mange år, har jeg et trent øye for å se når et barn mistrives. Jenta i Spania gjorde det. 

Da jeg kom opp igjen fortalte jeg mine venner om jenta i trappa. Jeg sa at jeg følte for å si ifra. Gjøre noe. De var enige i at det var sent for en fireåring å vandre rundt på en irsk pub. De var også enige i at foreldrene var litt for fulle til å omgås sin datter. Men å si ifra var de skeptiske til. Foreldrene snakket jo ikke samme språk som oss, og dessuten var det jo tross alt ikke vårt ansvar. Jeg sa at som førskolelærer – og voksen – så følte jeg et ansvar. Men hva skulle jeg si? ”Unnskyld, men du litt full nå, og datteren din virker utrygg”, ”du burde gå hjem å få lagt datteren din”, ”det er altfor sent for henne å være på dette stedet nå”? Jeg smakte på setningene, men kom ikke frem til noe som funket. 

Jeg kan se tilbake på min egen historie og skjemmes. Det er ikke ofte jeg skammer meg over noe, men min tafatthet i denne situasjonen kan jeg ikke stå inne for. Enten det handler om egne eller andres barn, er det å si ifra en plikt. Om noen mener det er moralisme, la gå. Jeg mener det er et ansvar, og neste gang jeg er i samme situasjon, skal jeg ta det. 

Vi drikker opp drinken vår og går hjem for å drikke mer vin ved bassengkanten. Vi er barnløse bekymringsløse glade voksne mennesker. Jeg velger det behagelige i frykt for konfrontasjon. En liten jente kunne trengt min støtte den kvelden. Og jeg gjorde ingenting.

tirsdag 17. juli 2012

Barneoppdragelse i Guds navn

Av Katrine Giæver



I begynnelsen av juli publiserte Dagbladet en propagandafilm rettet mot barn, laget av Jehovas Vitner. Filmen var laget i god Toystory animasjonsfilm stil, stilig og gjenkjennende for de fleste barn. Animasjonene er av høy kvalitet, fulgt av en litt mer hjemmesnekret og haltende norsk dialog. Jeg vil tro dette er laget av en pengesterk amerikansk religiøs bevegelse og deretter oversatt til norsk av ildsjeler i menigheten. Budskapet er uansett klart: Når barnet ikke følger reglene blir Jehova lei seg. Gutten i propagandavideoen ender med å fortrenge egne behov for å leke og for tilhørighet med de andre barna, for å tilfredsstille Jehova og familien. Med en pedagogs øyne ser dette veldig, veldig grelt ut. 

Som ikke-døpt, ikke-konfirmert nordmann har jeg i stor grad vært skånet for religiøse impulser gjennom oppveksten utover min velmenende barneskolelærer som blant annet forklarte meg om forskjell på Jesu kjærlighet til døpte versus udøpte. Dette var jo tilbake på 70tallet, men det så grelt ut da også: Den snille læreren forklarte oss først hvilket godt menneske Jesus var, men på direkte spørsmål fra meg måtte hun svare at jeg nok ikke var like mye Jesu barn som de døpte barna- det vil si alle i klassen bortsett fra meg og en av gutta. Et logisk resonnement for min lærer fordi barna jo kommer til Jesus i dåpen, men som øyeblikkelig ble slått i hjel med andre logiske argumenter fra foreldrene mine når jeg kom hjem fra skolen. Det ble med det, vi tilhørte tross alt en minoritet- de fleste var jo døpt. Men episoden er et godt eksempel på hvordan voksne, ved slavisk å følge religiøse læresetninger, bryter med alt som kan betegnes som god pedagogikk. 

Nå og da blir jeg minnet på at mange barn lever i en religiøs virkelighet som ikke alltid bare kan være god for dem: Arnfinn Nordbø beskriver for eksempel i boken ”Heller død enn homofil” hvordan familien hadde et bilde av Jesus hengende over fjernsynet gjennom hele hans oppvekst. Så kunne Jesus titte ned og se det samme som dem, også kunne de tenke litt over om han likte valgene de tok. Klassisk eksempel på oppdragelse til ytrestyring. Da jeg skrev min masteroppgave om norske muslimers møte med barnehager og skoler, fortalte en av informantene at hun ble oppdratt til å ikke leke med motsatt kjønn, i henhold til koranen. De voksne sa at ”hvis du leker med gutter, da begynner det å vokse horn på deg”. I rammeplanen står det at likestilling mellom kjønnene skal gjenspeiles i barnehagen pedagogikk. Personalet må reflektere over sine egne holdninger og samfunnets forventninger til gutter og jenter. Dette passer dårlig sammen med det religiøse skremselsbildet om hva som skjer med deg om du leker med motsatt kjønn. Allikevel er det slike dilemmaer veldig mange barnehagebarn står oppi i hverdagen. 

Religion i barneoppdragelse er vanskelig. Så vanskelig tror jeg, at en del barnehager bevisst eller ubevisst velger å ikke jobbe med temaet. I følge Alle teller mer, evalueringen som ble gjort av barnehagers bruk av rammeplanen i 2010, er etikk, religion og filosofi det fagområdet det jobbes minst med i barnehagene. Utover at dette kan ligge utenfor pedagogenes spontane interesseområder, ser jeg flere mulige årsaker. For det første er den religiøse oppdragelse mange barn får hjemme kompleks og uoversiktlig for personalet å få tak på. For det andre henger ikke alt som blir sagt i rammeplanen og barnekonvensjonen sammen. På den ene siden skal barn ha frihet til religionsutøvelse. På den andre siden har de rett til demokrati og medvirkning. På den ene siden lærer noen barn at Gud blir lei seg når regler ikke følges. På den andre siden har de rett til å bli hørt og si sin mening. Dette er vanskelig å håndtere i barnehagen, pedagogene mangler ofte gode redskaper. Derfor kan det være greit å la det ligge. 

Animasjonsfilmen som ble laget av Jehovas vitner er ekstrem. I tillegg til å være propaganda direkte rettet mot barn, er den forsøkt satt inn i et kult og fengende konsept. Det er lett å ta avstand, og det er lett å plukke fra hverandre verdisynet som forfektes, med utgangspunkt i en pedagogisk diskurs om god barneoppdragelse i Norge. Men selv om vi kan mene at dette er skrekkelig, kommer vi ikke bort fra det faktum at det skal være religionsfrihet i Norge. Religionsfrihet er viktig, og problematikken er sammensatt og kompleks. Uten å være religiøs selv, vet og respekterer jeg at veldig mange finner støtte og trygghet i sine religioner. Men med religionsfrihet følger også åpning for de ulike eksemplene på barneoppdragelse som jeg har nevnt. Hva gjør pedagogene med det? 

Jeg tror ikke det finnes en enkel løsning, men jeg vet at vi ikke gjør livet bedre for barn som vokser opp med noen verdier som mange pedagoger tar avstand fra, ved å gjøre religion til et ikke-tema i barnehagen. Vel er det slik at det er foreldrenes og ikke barnas religiøse holdninger vi møter, men det er ikke godt for barn å oppleve at barnehagepersonalet og foreldrene er i konflikt. Jeg tror imidlertid de kan klare å leve med at voksne har ulike meninger, dersom dette formidles på en god måte. Å gjøre religion til et tema i barnehagen, å stille foreldre spørsmål med utgangspunkt i nysgjerrighet og åpenhet istedenfor fordømming, tror jeg kan være et lite skritt på veien. Det vil neppe kunne gjøres friksjonsfritt, men for barna er det langt tryggere å oppleve at de voksne tar ansvar for diskusjonene om ulike holdninger til barneoppdragelse, enn at sentrale verdier i deres oppvekst forties i barnehagen.