fredag 21. september 2012

La barna leke

Av Lene Chatrin Hansen
 
 «Jeg vil leke», sa Sophia. «Hva vil du leke med, da?», responderte jeg, tankeløst. «Jeg vil bare leke», sa hun. Svaret hennes burde gitt meg en pekepinn om at jeg denne gangen var på villspor. «Hvem vil du leke med?» var mitt neste spørsmål. Sophia så litt oppgitt på meg, og spurte med utålmodig stemme: «Kan jeg få gå og leke nå?» 
 
Ute i barnehagene er det krevende dager nå. Mange har nylig hatt sitt første møte med barnehagen, og barn, foreldre og barnehageansatte kjemper med å takle sine ulike utfordringer. Det kalles tilvenningstid. Gleden og leken er rundt oss selv da, men den er litt mindre synlig. Den kan rett og slett drukne litt i barnas avskjedsgråt, overdøves av bankende foreldrehjerter og settes på vent av trøstende ansatte som trenger større fang og flere armer.

Jeg skriver om barns lek fordi jeg tror barns lek er truet. For det meste av voksne som ikke vet bedre, som papirflyttere eller byråkrater om du vil, de som er gode på forståelsesfulle og velvillige ord, men ikke fullt så gode på konkret handling som følger ordene. De samme som tar fra barna ansatte via vikarstopp, som tar fra barna tid via pålegg om kartlegging, og de som sier at læring er svaret på alt, fordi det er i barnas læringsutbytte den gode fremtiden finnes. De har på en måte forstått en halv sannhet: Barna lærer gjennom leken – og det er der, i møtet med barns lekelyst og glede, at lærelyst oftest oppstår.
 
Hvis du spør barn om hva de liker å gjøre, vil jeg gjette på at ganske mange vil svare som Sophia – at de vil leke. Å skrive er som å leke, uttaler Margareta Öhman i boken Det viktigste er å få leke (2012). Fordi teksten også lever sitt eget liv, den tar oss med på en reise, og fordi denne reisen kan være kjempefin selv om den ofte blir helt annerledes enn vi hadde tenkt i utgangspunktet.
 
Det finnes uendelig mange grunner til å verne om barnas lek. I Rammeplanen kan vi blant annet lese at leken er en grunnleggende livs- og læringsform som barn kan uttrykke seg gjennom. Hvis det er slik at leken er en av barns viktigste uttrykksmåter, bør det ikke da settes store krefter inn for å støtte den?
 
Jeg har nettopp anmeldt en fagbok, og den inspirerte meg til å skrive denne teksten. Forfatter Terje Melaas ved Høgskolen i Telemark deler av sin velfylte erfarings- og kunnskapsbank i boken Improvisasjonsblikk i barnehagen – støtte til lekende samspill. Melaas formidler en glede som jeg gjenkjenner fra opplevelser med egne eller andres barn – eller i barnehagen.
 
Improvisasjon er kjent innenfor mange yrkesgrupper, men selv forbinder jeg nok uttrykket mest med musikk og teater. I Melaas’ bok leser jeg at improvisasjon på latin er «improvisio», og betyr «det som ikke er sett før». Altså barns individuelle lekeuttrykk.
 
Både musikk- og lekekyndige vil si at i dette u(forut)sette bør vi likevel beherske en minstestandard av språk og noter. I møte med barns lek handler dette om førskolelærerens og foreldrenes lytteevne og kunnskap, for eksempel blandet med musikerens improvisasjonskunst. Hengivenhet til øyeblikket. Kreativitet. Slikt blir det glede av.
 
En barnehagepraksis som gjør barn glade er gjennomgående i boken til Melaas, og jeg syns gleden fortjener all den plass den er gitt. Forskere støtter ham på det – at barns opplevelse av gledelige samspill over tid virker positivt på hele barnets utvikling. Ved å ta leken på alvor, så gir vi også gleden større plass. Glede. Lek. Læring.

Trenger du å vite mer? La barna leke!
 
 
Innlegget er også trykket i tidsskriftet Første Steg 03/2012


tirsdag 18. september 2012

Det store inntoget

Av Morten Solheim

Rullende, krabbende, krypende. Hoppende, løpende, hylende. Nå kommer de! I bøtter og spann. Som sild i tønne. ”Men har vi kunnskap til å ta imot disse?”, spør vi. ”Fiks det”, svarer samfunnet. Så står vi der, med ettåringer opp til øra, to ped. ledere på disp, tre nye vikarer, fire ferske sykemeldinger og fem usle studiepoeng i småbarnspedagogikk. Og vi fikser det. Det ligger til yrkesstoltheten vår. Vårt grunnsyn forteller oss at nå må vi sette egne behov til side, brette opp ermene og ta i et tak til.

Så begynner spaltemillimeterne å løpe: ”Sosialt eksperiment”. ”Institusjonelt vanvidd”. ”Frarøvet barndom”. ”Angst i barnehagen”. Dagbladet ringer ekspertene. NRK ringer ministeren. VG ringer foreldrene: ”Får dere virkelig ikke dårlig samvittighet når dere leverer poden til fabrikken?”, spør de. ”Kom igjen a’. Bare litt dårlig samvittighet. Pittelitt sa du? Det trykker vi!” 

Dagspressa suser, ekspertene krangler, foreldrene fortviler og barna fortsetter sin vandring. Og vi: Vi sier ingenting. Vi gjør bare jobben vår, vi. Men hva om vi snudde det på hodet? Hva om vi initerte debatten? Hva om vi skapte overskriftene? Hva skulle vi sagt da? Jeg har et forslag: 

”Kjære foreldre, politikere og journalister. Kjære samfunn. Dere har bedt oss ta imot alle landets ettåringer på en gang. Skal vi være helt ærlige med dere, så vil nok dette medføre noe dårligere kvalitet på barnehagetilbudet for en periode. Den store utbyggingen av barnehager gjør at vi har en enorm mangel på kvalifisert personale. Barnegruppene har også blitt større, og forholdstallet mellom barn og voksne settes til stadighet på prøve. 

Likevel ser vi behovet deres, og vi skal prøve å være med på dugnaden. La oss bare være klinkende klare på at vi står på barnas side. Dette betyr, kjære politikere, at vi ikke vil godta vikarstopp, innsparinger eller letthendige utdelinger av dispensasjoner fra kompetansekravet. Vi vil også ha oss frabedt krav om å gjøre alle barn til ingeniører før skolestart. Vi håper dere forstår at vi vil ha blikket rettet mot det barn synes er viktig: Å ha en venn, å få leke og å ha trygge og kompetente voksne mennesker rundt seg. 

Når det gjelder dere, kjære foresatte og foreldre, så vit at vi er ydmyke og glade over den tilliten dere viser oss ved å overlevere det kjæreste dere har i vår varetekt. Vi skal gjøre vårt ytterste for å skape en god hverdag for barna deres. Om vi får problemer på veien, eller om barnet ditt ikke trives i starten, så holder vi selvsagt en tett dialog underveis. Vi har mye kunnskap om barn, og den skal vi forvalte på en måte som kommer barna til gode. Og når vi trenger mer kunnskap, skal vi selvsagt skaffe oss det. 

Til slutt, kjære presse. Slapp av litt a’! Ja, det er et stort press på oss. Gi oss nå litt arbeidsro. Rett blikket mot de virkelige problemene. I stedet for å spørre foreldrene om de har dårlig samvittighet bør dere spørre politikerne om hva planen er. Spør dem hvorfor alle må kunne skolens grunnleggende ferdigheter før de begynner på skolen. Spør hvorfor de godtar at det mangler 6000 førskolelærere. Og for all del, spør dem hvorfor de ikke setter alle kluter til for å realisere det en bråte med forskere og fagfolk sier er fornuftig: Lovregulere forholdstallet mellom barn og voksne i barnehagen, stramme inn regelverket for dispensasjoner fra kompetansekravet, sette et tak på hvor stor en barnegruppe kan være og jobbe aktivt for å øke pedagogandelen til 50%. 

Hvis alle passer jobben sin, så lover vi å gjøre vår. Og om det står mellom ulike aktørers interesser, ja, da er det barnas side vi stiller oss på. 

Vennlig hilsen førskolelærerne!”

søndag 16. september 2012

Ikke kødd med mappa mi!

Av Lene Chatrin Hansen



Et eller flere kapitler i mange menneskers barne- og ungdomsliv befinner seg i mappeform i ulike offentlige institusjoner. Som voksne får mange av oss behov for innsyn i mappene, kanskje i håp om å få et større innblikk i våre opplevelser fra den gang. Jeg har en slik historie å dele. Historien har jeg fortalt før og den er ikke bare min, den er manges. 

Da jeg som voksen oppsøkte institusjonen som i årevis hadde lagret min mappe, så håpet jeg nok på en slags anerkjennelse av minner og opplevelser jeg bar på. Som alle andre hadde også jeg gjort meg en del erfaringer rundt voksnes til tider svært uheldige definisjonsmakt i tekst og tale. Likevel hadde jeg med meg et sterkt ønske om gjenkjennelse. Jeg ønsket i det minste å få høre min egen stemme mellom linjene. 

Jeg fikk mappen med mitt navn, men der fant jeg ikke min fortelling. Jeg fant kun en mengde ord nedskrevet av den voksne jeg en gang delte dette med. Stemmen min var fullstendig fraværende og opplevelsene var heller ikke mine. Det hele var nedskrevet med faglig og kjølig distanse. Jeg kom til uttrykk som en samling ord og begreper jeg ikke hørte hjemme i – verken da eller siden. Som barn delte jeg fortellingene mine i full tillit til en voksen, som jeg trodde så hele meg. Det eneste jeg som voksen virkelig eide i denne surrealistiske situasjonen, var alle minnene. 

I dag finnes et utall mapper hvor informasjon om barn lagres. Både i skole og barnehage har skjema- og kartleggingsveldet de siste ti årene fått stadig større fotfeste. Ville barn, dersom de fikk reelt innsyn, gjenkjent fortellingene som nedtegnes i disse mappene? En del av problemet er nok at dagens mapper oftere inneholder skjemaer enn fortellinger. Sannheten om et menneske møter sterk motstand innenfor begrense(n)de rammer. Ingen skjemaer rommer min historie, ei heller et barns. 

En bred etisk og kritisk bevissthet rundt barnets beste må alltid være tilstede i måle- og kartleggingsdebattene, enten de er i barnehagene og skolene, blant politikere eller i mediene. Sitatsjekk er ikke kun et ministerprivilegium – den muligheten må finnes for oss alle. Anerkjennelsen av et menneskes kompleksitet må opp og frem. Dette må materialiseres i handlinger, ikke nedtegnes i skjemaer. 

I barnehagen er det slik at dokumentasjon knyttet til enkeltbarn kun kan nyttes i tilknytning og samarbeid med hjelpeinstanser utenfor barnehagen, når dette skjer i samarbeid og forståelse med barnas foreldre/foresatte. Det er bekymringsfullt at det finnes de, både i og utenfor barnehagen, som leser og tolker rammeplanen med slett etisk bevissthet. Vissheten om at noen av dem også har makten til å endre rammeplanen er intet mindre enn skremmende. 

Jeg frykter at våre barn aldri vil kunne fortelle sin egen historie – fordi sannheten om deres liv allerede er notert , registrert og kartlagt. I motsetning til sett, hørt og anerkjent. 

Teksten er en omskriving av min artikkel ’Jeg er forskjellig’, først publisert i Barnehagefolk 01/2010

fredag 7. september 2012

Bli med på leken!

Av Morten Solheim

 
«Jeg er ikke ansatt for å leke», sa medarbeideren min. Han satt på et slikt plankebord som du finner på alle landets rasteplasser. Med baken på bordplata og føttene på benken hadde han oversikt over lekeplassen. At jeg skulle kommandere ham ned blant barna var helt enkelt uaktuelt. «Jo, det er du faktisk», sa jeg, «du er ansatt for å leke». Han så spørrende på meg. Han ble ikke irritert, han bare lurte på hva jeg mente. Det skulle vise at begge hadde mer å lære om lek.

Dagen etter hadde vi en prat om hva som står om lek i Rammeplanen for barnehagen. Det viste seg at jeg helt enkelt ikke hadde innvidd han i denne kunnskapen. Og han hadde altså oppriktig trodd at det ikke var hans jobb å leke. Jeg fikk bekreftet at kunnskapsdeling er viktig på en arbeidsplass. Det hele førte til at vi over en periode sammen søkte mere kunnskap om lek, og voksnes deltakelse i lek. Jeg lærte mye denne tiden. Ikke minst fikk jeg øynene opp for min egen deltakelse i barns lek. Det viste seg at jeg ikke alltid var like tilgjengelig som jeg trodde.

En videre effekt av vår kunnskapssøken om lek, var at jeg fikk bedre oversikt over hvilke barn som var venner med hvem. Noen hadde faste venner, noen lekte med alle og noen lekte ofte alene. Det er utrolig hvilken makt en voksen tar med seg inn i leken, og denne kan både brukes og misbrukes. Man kan avbryte god lek eller gjøre seg til en attraktiv lekekamerat. Man kan styre leken eller la seg rive med. Man kan ødelegge vennskap eller skape grobunn for nye.

I forbindelse med kunnskapsdepartementets Manifest mot mobbing, har det denne uken blitt satt i gang i gang en kampanje som heter Voksne skaper vennskap. Om voksne faktisk skaper vennskap, mener jeg det er verdt å diskutere, og noe av materialet som sendes ut inneholder tips som strengt tatt handler mer om atferdsregulering enn vennskap. At voksne skaper grobunn for vennskap, er jeg derimot ikke i tvil om. Og som barn selv uttrykker gjennom flere forskningsrapporter: Det viktigste er å ha en venn.
 
Om du er voksen i barnehagen, skolen eller nabolaget kan det godt hende at barna har en rolle til deg i leken. Plutselig er du hund i bånd eller keeper på fotballaget. Det er enkelt å sette fra seg kaffen, legge fra seg mobilen eller ta matpakka med ut i friminuttet. Enkelt, men ikke alltid lett. Og bare så det opplagte er nevnt: Det er forskjell på å invadere barns lek, og å gjøre seg tilgjengelig for den. Så til alle som nå skal i gang med vennskapskampanjen er oppfordringen enkel: Begynn med det selvsagte – bli med på leken!