mandag 29. oktober 2012

Hvorfor er barnehagen så provoserende?

Av Solveig Østrem, førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold
 


Dette innlegget skal handle om tre ting. For det første vil jeg si noe om hvorfor barnehagen er så provoserende, og om hvorfor debatten om barnehager er eller ikke, er så forutsigbar at den først og fremst fortjener å bli møtt med et gjesp. For det andre vil jeg snakke om hvilke omkostninger den raske barnehageutbyggingen og ideen «tidlig innsats» har hatt. For det tredje kommer jeg inn på hvordan forskning brukes – både av dem som er skeptiske til barnehager og av dem som tror at «tidlig innsats» er løsningen på alle samfunnets problemer.

Den årlige førstesiden

Barnehagen har gjennom hele sin historie vært provoserende. Derfor er det ikke noe nytt når avisenes førstesider forteller at «barnehagen er skadelig for barn».

Det er et sikkert høsttegn når VG skriver at «ekspertene advarer mot barnehage for ettåringer». Vi har hatt den samme debatten hver høst i over førti år, riktig nok som variasjoner over et tema. Det ene året er det barnehagen som sådan som er skadelig, det neste året er det lange dager, så er det de store barnehagene, og så er det barnehage for ettåringer. Saken er den samme: barnehagen som institusjon provoserer.

Det er minst to grunner til at barnehagen provoserer. Det ene har å gjøre med synet på kvinner. Det andre har å gjøre med synet på barn. Begge deler handler om skillet mellom offentlig og privat sfære, og om hvem som skal ha tilgang til hvilke sfærer.

Barnehagen har gjort kvinners deltakelse i arbeidslivet mulig. Ved at mødre har kunnet dele omsorgsoppgavene med noen utenfor familien, har de fått mulighet til forsørge seg selv og sine barn. Barnehagen har gitt kvinner innflytelse i samfunnet og mulighet til å delta aktivt i arbeidsliv, politikk og forvaltning. Uten barnehagen ville kvinner i langt større grad vært bundet til hjemmet og hatt begrenset tilgang til det offentlige rom.

Dette er provoserende også i en tid da mammabloggene florerer og gjør spørsmålet om omsorg for barn til rent føleri, reaksjonære holdninger til familie og likestilling får stor oppmerksomhet, og det er blitt legitimt å stille spørsmål ved umistelige rettigheter som kvinner før oss kjempet fram.

Barnehagen har gjennom hele sin historie blitt legitimert ut fra ulike interesser. I tillegg til å være et pedagogisk tilbud for barn, har barnehagen også vært legitimert som likestillingstiltak, arbeidsmarkedstiltak, sosialpolitisk virkemiddel og barnevernstiltak. Men å sette mødres deltakelse i arbeidslivet opp mot hensynet til barna gir ikke uten videre mening.

Den andre grunnen til at barnehagen er provoserende er at den gir barn tilgang til en offentlig arena. Barnehagen gir små barn mulighet til å inngå i et fellesskap med andre barn og voksne og delta i samfunnet på sine egne premisser. Barnehagen bidrar til at små barn ikke er «lukket inne» i privatsfæren.

Barnet er på mange måter bærer av forestillingen om det gode hjem og dermed også om ideen om et dikotomt skille mellom offentlig og privat sfære. Barnehagen utfordrer denne ideen på en fundamental måte.

Barnehagen gir små barn en arena der de deltar i kraft av seg selv, der de ikke eies av noen, ikke representeres av noen andre enn seg selv. Det kan være verdt å minne om at nettopp dette – at barn er enkeltindivider som eksisterer i kraft av seg selv – er et premiss for FNs barnekonvensjon. Dette er utgangspunktet for å forstå barn som medborgere med egne rettigheter: med rett til omsorg, rett til et navn, en familie og en tilhørighet, men uten å eies av noen.

Som samfunn er vi nødt til å finne ordninger som gjør det mulig å realisere tanken om barn som medborgere. Nettopp her ligger barnehagens potensial – som en offentlig, demokratisk møteplass der barn opplever omsorg, lek og læring i et samspill med andre barn og voksne.

Omkostningene av en storstilt barnehageutbygging

At barnehagen er en ordning med et stort potensial, betyr ikke at vi ikke skal se kritisk på endringer som har skjedd i barnehagesektoren de siste årene. Den raske utbyggingstakten har opplagt hatt noen omkostninger.

I takt med barnehageutbyggingen har interessen for barnehagen økt. Det er i dag mange som vil mye med barnehagen. Noen mener et «økt læringstrykk» i barnehagen er det som skal til for at Norge skal skåre bedre på PISA-tester og internasjonale målinger. Noen mener strukturert språkopplæring fra ettårs alder vil gi sosial utjevning. Noen tror at hvis bare barnehagen systematisk kartlegger alle barn og identifiserer flest mulig avvik, vil alt fra sosial ulikhet, arbeidsledighet og ensomhet til vold og kriminalitet i framtiden kunne forebygges. Honnørordet «tidlig innsats» brukes til å legitimere det meste.

Samtidig ser vi at en økonomisk terminologi er kommet inn i offentlige dokumenter om barnehagen på en måte vi ikke har sett tidligere. Barnehagen skal ikke først og fremst gi barn en best mulig hverdag. Barnehagen skal lønne seg. Dermed er det fort gjort at barnehagens vedtatte formål – som handler om omsorg, lek, læring og danning – blir trengt til side for ting som kan omskrives til utbytte.

Eksempelvis heter det i stortingsmeldingen om Kvalitet i barnehagen (41:2009) at «tidlig innsats i småbarnsalderen gir stor avkastning ”. Det blir det lagt vekt på at førskoletiltak er kostnadseffektive. Regjeringen viser til en rapport fra Senter for økonomisk forskning der man har beregnet avkastningen i kroner og øre: ”For våre anslag på effektene av ferdighetsstimulerende førskoletiltak vil det for hver krone investert være brutto gevinster på 1,4–4,5 kroner, altså til dels betydelig større enn investeringen. Det gir en avkastning på 40 til 350 prosent”. (De økonomiske begrepene er kursivert av meg).

Det er her det blir på sin plass å spørre: Bygger vi barnehager for barna eller for bruttonasjonalproduktets skyld?

Det som kalles kostnadseffektivt, blir på lokalt plan realisert gjennom store barnegrupper, store, effektive barnehagebygg, få ansatte, lavt utdannet personale og manglende vikarbudsjett. I tillegg ser vi nye styringsformer som i praksis betyr at barnehagens virksomhetsleder har sin lojalitet til rådmannen, ikke til barn og foreldre, mens førskolelærere bringes til taushet (se Pettersvold 2012).

Det vi ser påfallende mye av i kommunale planer, er standardiserte kartleggingsverktøy og programmer som kommunen pålegger barnehagene å bruke. Barnehagemyndighetene kaller dette kvalitet. Det som er påfallende fraværende i de kommunale planene, er det vi vet at sikrer kvalitet i barnehagen: førskolelæreres kompetanse.

I boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet dokumenterer Mari Pettersvold og jeg noen av konsekvesene av at kvalitet erstattes med billige løsninger i form av kartleggingsverktøy og programmer. Vi har sett på de mest brukte verktøyene. De dreier seg om språkutvikling, matematikkforståelse og sosial kompetanse. Det bemerkelsesverdige er at ved nærmere ettersyn ser man at alle verktøyene handler om at barn skal innordne seg helt bestemte sosiale konvensjoner.

Skjemaene vi har sett på, forteller at en normal treåring kan sitte i ro på plassen sin, leke uten å avbryte andre, kle på seg selv og dekke på bordet. Hun eller han skal være selvstendig, renslig og enkel å ha med å gjøre. Barn skal kunne dele med andre, rydde på plass leker, følge instruksjoner gitt av voksne, takle overganger, kle på seg i riktig rekkefølge og ha et bevisst forhold til faste rutiner.

Hvis en storstilt barnehageutbygging ikke følges med tilstrekkelige ressurser, blir det lite rom for helt alminnelige barn. Normen blir et helt bestemt idealbarn: et disiplinert og selvstendig barn som kan tilpasse seg og innordne seg og greier seg selv med det meste.

Politisert og emosjonell bruk av forskning

Det er interessant å se hvordan forskning brukes, både av dem som «advarer mot barnehager», og av politikere med klokkertro på «tidlig innsats» og økt læringstrykk.

De som vil ha barna og mødrene tilbake til hjemmet har gitt tilknytningsteorien sin renessanse. Spesielt brukes tilknytningsforskningen til å fortelle hvilken risiko det innebærer for et barn å bli utsatt for atskillelse fra sine nærmeste omsorgspersoner.

Jeg vil presisere at min kritikk av dette perspektivet ikke retter seg mot forskere som – med respekt både for barna og for de krav forskningen stiller – går grundig og seriøst inn i spørsmålet om barns behov for tilknytning. Min kritikk retter seg mot dem som bruker denne forskningen på en tendensiøs, forenklende, emosjonell måte for å legitimere sitt politiske ståsted.

Barn trenger omsorg, de trenger nære voksne, og de trenger nok voksne. Men det er ikke gitt at psykologisk forskning på barn i en helt annen kontekst har direkte relevans for barnehagen. Det er flere psykologer, blant annet Agnes Andenæs, som kritiserer måten forskningsresultater overføres fra en sammenheng til en helt annen sammenheng. Hun viser blant annet til kunnskap som bygger på observasjoner av hvordan barn og foreldre oppfører seg i ”fremmed-rom-situasjonen” – den standardiserte situasjonen som brukes i forskning om tilknytning. Det er ifølge Andenæs ikke gitt at denne kunnskapen er relevant for spørsmålet om tidlig barnehagestart (Andenæs 2012). En barnehage barnet har gjort til sitt eget sted, er ikke et fremmed rom. Å bli overlatt til en førskolelærer barnet og foreldrene har utviklet tillit til, er noe annet enn å bli overlatt til en fremmed.

Politikere som vil ha «tidlig innsats» i form av mer strukturert opplæring, viser til effektstudier, særlig fra USA. De fokuserer ikke primært på barns omsorgsbehov, men på barns læringspotensial. En viktig premissleverandør i politiske dokumenter om barnehager er økonomiprofessor James Heckman. Han snakker om barns læring ut fra teorien om multiplikatoreffekt. Dette er et økonomisk faguttrykk som blir brukt om effekten av å gå i barnehage – på kort og lang sikt. Tanken er at det barn lærer når de er tre år, vil kunne fordobles når de er fire. Det de lærer når de er fire, fordobles når de blir fem. Og motsatt: Det barna ikke lærer tidlig nok, vil de aldri kunne ta igjen.

Det er to forskjellige syn på barn vi ser. Hos skeptikerne, som romaniserer det gode liv uten tidsklemme, finner vi forestillingen om det sårbare barnet. I de politiske dokumentene finner vi det kompetente barnet, det lille, nysgjerrige forskerbarnet som uredd og selvstendig utforsker verden og har et ustoppelig behov for kunnskap.

Paradoksalt bygger disse forestillingene på felles premisser. Både det sårbare barnet og forskerspiren er et barn som utvikler seg på en bestemt måte, i en bestemt rekkefølge. Dersom utviklingen ikke følger et helt bestemt mønster, går noe veldig galt som aldri kan rettes opp. Utvikling og læring forstås som noe som skjer inni det enkelte barnet, uavhengig av konteksten. Med denne individualistiske tilnærmingen ser man bort fra det potensial som ligger i barnehagen som offentlig møtested der barn får tilhøre et felleskap og delta aktivt i et samfunn.

Når polene i debatten skapes på dagspressens premisser og blir et spørsmål om å være for eller mot barnehager, er det mye engasjement for barns vel og vel som forsvinner ut i ingenting. Et alternativ til å advare mot barnehager eller å forsvare barnehager for en hver pris, kunne vært å bruke innsikten om barns omsorgsbehov og barns utforskertrang til å kreve at nøkkelfaktorene for kvalitet i barnehagen er tilstede, det vil si lovfestet personaltetthet og en økt andel utdannede førskolelærere.


Dette er en noe revidert versjon av et innlegg på Litteraturhuset 25. oktober 2012 i forbindelse med Norsk Kvinnesaksforenings arrangement Barnehager til alle - Hva nå?

torsdag 25. oktober 2012

Viktig melding til barnehageforeldre i Oslo

Av Lene Chatrin Hansen



I 2007, under overskriften «Barnehagens sørgelige sorti», beskyldte jeg byråd Torger Ødegaard for å svinge språkpisken over hovedstadens barn og barnehageansatte. Den gang gjaldt det kartleggingskravene i «Veilederen ABC og 1, 2, 3». Datatilsynet gav ham da korreks på noen av kartleggingsredskapene i heftet, men det hindret ham ikke i å prøve seg med et nytt og liknende prosjekt i 2009. «Her kommer jeg», het det – og det ble faktisk stoppet av Datatilsynet. Ødegaard gir seg ikke, og i 2010 klarte han å klore seg fast med «Prosjekt Oslobarnehagen». Det aller siste tilskuddet i den forbindelse er bystyremeldingen «Oslobarnehagen: Økt kvalitet og styrket læringsarena». Her viser det seg at den iherdige byråden på nytt svinger språkpisken over byen. At Aften (24.10.12) i «Byrådets karakterbok» hevder at byråden lett kan oppfattes som både arrogant og med manglende lytteevne, er ingen trøst. Og når vi i samme artikkel kan lese at mange i Høyre ser «Ødegaard som het kandidat til kunnskapsminister i en eventuell ny regjering», da må jeg ta til motmæle.
 
Aller først. Som både forelder og pedagog er det lett for meg å svare på følgende spørsmål: Hva vil du velge for dine barn? Jeg vil velge meg en god barnehage. Jeg vil at barna skal ha trygghet, voksne med omsorgsevne, nok pedagoger, at barna skal få tid til å leke, utvikle seg, skaffe seg venner, og jeg ønsker at barnehagen i størst mulig grad skal få være et byråkratisk fristed. Et godt språkmiljø er viktig, det er ingen tvil om det. Og vi jobber med saken. Men, dessverre legger Ødegaards trange budsjett og snevre læringsfokus helt feil premisser til grunn for arbeidet som må gjøres.
 
Barnehagen skal og må være et inkluderende sted, med rom for forskjellighet. Og for flerspråklighet, i vid forstand. Som førskolelærer vil jeg ikke finne meg i å bli redusert til en «normalitetens dommer», via byråkratiske krav og kartlegginger av barna. Vi skal ikke bare snakke om at vi ønsker oss et mangfold, men vi skal også vise det, i praksis. I budsjettforslaget ligger nå språksatsningsmillioner ved siden av ønsket om å fjerne bemanningsnormen. I tillegg kan bydeler og barnehager forvente seg et realt budsjettkutt. Vi er mange som vil takke for at vi siden 2007 har fått rett til barnehageplass, og det store kvantitetsløftet, barnehageutbyggingen, har sørget for tilnærmet full dekning. Nå er tiden inne for å diskutere kvalitetsbegrepet, uten at byråden kommer løpende med kunnskapsløshet og budsjettkniv for å sette premissene for diskusjonen.
 
For å nevne noen kvalitetskriterier som bør diskuteres: I NOU: 2012: 1, «Til barnas beste», kan vi lese at barna, foreldrene og personalet er barnehagens viktigste ressurser. Personalets kompetanse har lenge blitt fremhevet som særlig viktig for å sikre tilstrekkelig kvalitet, dette gjelder både i barnehage og skole. Kvaliteten i barnehagen er altså avhengig av et kompetent personale. Voksentetthet er et annet viktig moment for å sikre kvaliteten. Evnen til å etablere relasjoner preget av nærhet, omsorg og tilknytning en viktig forutsetning for å kunne gjøre en god jobb, og for de aller yngste er de voksnes omsorgsevne særlig viktig. Det hjelper dessverre ikke med evner dersom det ikke fins tid til å forvalte alle ressursene. Det er altså intet mindre enn innlysende at uten rom for tilstrekkelig tid og oppmerksomhet, vil det være vanskelig for barnehagens ansatte å kunne bistå barna på best mulig måte. Vi trenger voksenressurser, pedagogtetthet, begrensninger på barnegruppens størrelse, og nok tid til å bruke ressursene på en måte som gagner hele barnets utvikling.
 
Dersom du som leser ønsker å bidra til en bedre barnehage, og også ønsker å ta til motmæle mot noen av forslagene fra byrådet og bystyremeldingen, så kan du begynne med følgende: På facebook finner du nå minst to grupper som er verdt å følge: Barnehagske betraktninger (eller på twitter som @barnehagske) og Foreldregruppa for Oslobarnehagene. Du bør også signere her: barnehageoppropet.no og her: Foreldregruppas opprop.
 
Dersom barna våre skal få det best mulige barnehagetilbudet så må både barnehagepersonale og foreldre bruke de ressursene de besitter. Nå. Neste høst kan det være for sent. Dere må være premissleverandører, sammen med barna. Dere er den gruppen som besitter den viktigste kunnskapen om barns utvikling, og om hva de trenger og ønsker seg – det er dere som kjenner dem aller best. Bruk det!

Relaterte artikler: En skikkelig NORSK barnehagemelding
 

tirsdag 23. oktober 2012

En skikkelig NORSK barnehagemelding

Av Morten Solheim



Oslo kommune har lagt frem en ny melding om sin satsing på kvalitet i barnehagen. Meldingens hovedinnhold er at både barn og voksne må tilegne seg bedre norskkunnskaper, raskere. Faktisk er de så opptatt av å få på plass norskferdighetene, at de glemmer det faktum at barn som lærer to eller flere språk samtidig, utvikler språkferdighetene noe senere enn barn som kun lærer ett språk. Ja, når sant skal sies så glemmer de rent å nevne at noen barn i det hele tatt er flerspråklige. Det ser ut til at det kan være det samme om de kan andre språk, så lenge de ikke har lært seg norsk før skolestart. Barna er og blir minoritetsspråklige i denne meldingen. 

Det må også være lov å påpeke det ørlille paradokset som oppstår, når byrådet ønsker at barn skal lære norsk fort, men glemmer den viktigste forutsetningen: Morsmålet. De to gangene morsmål nevnes, er det ikke for å påpeke hvordan dette fungerer som en ressurs i læring av nye språk. Men, så har jo også byrådet tidligere stått bak nedskjæringer i morsmålsundervisningen i Osloskolene, så hva skulle man kunne forvente? Om vi tar en rask opptelling av noen sentrale ord knyttet til bystyremeldingens tema, ser det slik ut: 

Tospråklig
0
Flerspråklig
0
Flerkulturell
1
Morsmål
2
Minoritetsspråklig
7
Norsk
70

Tallenes tale avdekker et syn på flerspråklige barn, som først og fremst et problem for byen. Det er altså eksplisitt uttalt at denne bystyremeldingen om bedre kvalitet i barnehagen, handler om at vi har for mange barn i byen som ikke kan godt nok norsk.. Hva som er godt nok norsk defineres ikke. Imidlertid gjøres det et stort poeng ut av at 70% av minoritetsspråklige barn, ikke kan tilstrekkelig norsk til å følge ordinær undervisning når de begynner på skolen. Jeg skal ikke påstå at det ikke ligger problematiske forhold bak et slikt tall, men jeg vil likevel påstå at det hele er noe overdrevet. Jeg tror nemlig ikke at det først og fremst er å gi tilrettelagt undervisning byrådet synes er problematisk, men snarere at de synes det er for dyrt. Dette illustreres kanskje best ved at målet om at alle barns skal kunne norsk før skolestart er nedfelt i budsjettet for Oslo Kommune. Ja, du leste riktig: Det er et budsjettmål. Ikke et pedagogisk mål, som man kanskje skulle tro.

Problemet er at midlene Oslo kommune setter av til økt språksatsing i barnehagen, i all hovedsak settes av til kartlegging av barns språkferdigheter. Dette er midler som i stedet burde vært avsatt til tospråklige assistenter og kompetansehevingstiltak. Men så nærmer vi jo også noe av kjernen av bystyremeldingen: Byrådens enorme begeistring for kartlegging av enkeltbarns språkferdigheter. Dette har vært gjentatt som et mantra i en årrekke fra Torger Ødegaard, og like ofte vært tilbakevist som et sekundært virkemiddel av en rekke fagfolk. De forskningsbaserte kartleggingsverktøyene som i dag foreligger, er vurdert av et utvalg sammensatt av fagfolk, som regjeringen oppnevnte i 2010. Utvalget vurderte samtlige verktøy som "mindre egnet" eller "ikke egnet" for kartlegging av minoritetsspråklige barns norskferdigheter.

Tonen har derfor endret seg noe i denne meldingen. Språket til treåringene skal nå først vurderes av en fagperson (førskolelærer) før det eventuelt kartlegges. Det skal imidlertid kunne dokumenteres at vurderingen er gjennomført, og det er nærliggende å tenke seg at en slik dokumentasjon ovenfor kommunen fort vil foreligge i form av det vi vanlige folk kaller, ja nettopp, kartlegging. 

Jeg kunne berømmet bystyret for sin innsats for å styrke små barns norskferdigheter, men jeg overlater til mer formelle instanser å ta seg av det diplomatiske språket. Denne bystyremeldingen lukter av økonomisk rasjonalisering og et ugreit syn på barn med annen etnisk bakgrunn enn norsk. Dette står i sterk kontrast til Oslo Kommunes kampanje OXLO, som oppfordrer innbyggerne til å bli mer inkluderende. Men de mener kanskje ikke alvor med kampanjen? 

Til slutt vil jeg for ordens skyld påpeke at bystyret i fremtidige meldinger ikke bør bruke begrepene dermed eller derfor, med mindre det påfølgende de har å melde henviser til noe de nettopp har sagt. Bystyrets skriftspråk har med andre ord forbedringspotensiale. 

onsdag 10. oktober 2012

Forstår du ikke alvoret, Halvorsen?

Av Morten Solheim


Barneombud Anne Lindboe går i kveld (09.10.12) ut på NRK Dagsrevyen og melder sin bekymring for det barnehagetilbudet som gis de yngste. Hun peker på at barnehageutbyggingen har gått på bekostning av kvaliteten i barnehagene. Av kvalitetskriterier peker hun blant annet på viktigheten av førskolelærerens pedagogiske kompetanse. Lindboes utspill er viktig, og sender et tydelig signal til den politiske ledelsen og kunnskapsministeren. Det paradoksale er at kunnskapsministeren i forbindelse med ny forskrift om rammeplan for barnehagelærerutdanning gikk inn for et vedtak som bidrar til å svekke pedagogikkens posisjon i utdanningen kraftig.

La oss ta et kort tilbakeblikk. I juni 2012 ble pedagogikk fjernet som enkeltstående fag i den nye barnehagelærerutdanningen. De 45 studiepoengene som hadde gjort faget til et bærende profesjonsfag gjennom flere tiår ble dermed historie. Tilbake stod et ribbet pedagogikkfag som ”et sentralt og sammenbindende fag” gjennom hele utdanningen, uten et gitt antall studiepoeng. Hvor omfattende faget blir i den nye utdanningen, som trer i kraft i august 2013, er dermed opp til det enkelte studiested å avgjøre. Eksamen i pedagogikk er også historie med innføringen av den nye organiseringsmodellen. Nå skal det eksamineres i kunnskapsområder i stedet. 

På tross av at en rekke utdanninger gjennom høringsrunden uttalte seg svært kritisk til disse endringene, gikk forslaget gjennom. Et sentralt problem ved endringene er at de vil gi svært forskjellige utdanningsløp for de som skal utdanne seg til fremtidens barnehagelærere. Dette er stikk i strid med NOKUTs* anbefalinger i etterkant av deres evaluering av førskolelærerstudiet i 2010. De pekte spesielt på at det allerede var for mange ulike utdanningsløp for en og samme profesjon. 

Barnehagepedagogikken er tuftet på kunnskap om lek og relasjoner. Små barn erfarer verden gjennom leken og i samhandling med voksne og andre barn. Likevel var hovedfokuset i Stortingsmelding 41 (2008-2009) Kvalitet i barnehagen å styrke barnehagen som læringsarena. Det var i denne meldingen ingen tiltak som omhandlet de yngste barna i barnehagen. Lindboes kritikk kommer som en konsekvens av den barnehagepolitikken som er ført de siste årene. Det er derfor mildt sagt ignorant av Halvorsen å avfeie denne kritikken med frasen ”Norges barnehager er verdens beste”. Hun kan si det så mye hun vil, men det blir ikke sannere av den grunn. Norges barnehager er ikke verdens beste, fordi vi ikke har satset tilstrekkelig på den viktigste kvalitetsfaktoren: Menneskene som jobber der.

Kunnskapsministeren skal ha honnør for sin innsats for at alle barn skal få en barnehageplass. Nettopp på grunn av denne innsatsen, må vi kunne forvente at hun tar kritikk på alvor. Vi er nå i en situasjon hvor behovet for flere voksne som har mye kunnskap om de yngste barna i barnehagen, er prekær. Det er derfor nødvendig med en langt større satsing på kvaliteten i det tilbudet som gis, enn det vi har sett til nå. Dette behovet må gjenspeiles i tydelige politiske tiltak og statlige overføringer. ”Vi skal tenke stort om de små”, åpner ofte Halvorsen med når hun holder taler til barnehagefolk. Det er vel og bra, men dessverre er det ikke tanken som teller. 

*Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (2010).

torsdag 4. oktober 2012

Fredagsflow i steinbruddet

Av Morten Solheim





”Kan vi leke med gravemaskinene, Morten?” Det er fredag ettermiddag en klar høstdag i 2001. Klokka er kvart over fem. Jeg er barnehageassistent og jeg elsker jobben min. Men akkurat nå klinger ikke spørsmålet til Robert så godt som det pleier. Vanligvis er jeg på tilbudssiden. Vanligvis sier jeg ja til å ta ut gravemaskinene. Vanligvis er jeg med på leken. Men nå er jeg sliten. Klokka er kvart på stengetid og jeg vil hjem. Nok barn, nok sand, nok mas. Minuttene er langsomme og Robert er utålmodig. Mellomvakta har ryddet inn sandkasselekene. Det gikk fint helt til Johannes gikk, bestekompisen til Robert. De to hadde nok med å leke sisten og å vrenge seg i latter hver gang en ble tatt. Det var fint å se på, og jeg kunne smile og tenke samtidig. Min fysiske tilstedeværelse var nok for de to lattermilde. Nå er det bare Robert og jeg igjen i ørkenlandskapet utenfor det rødmalte huset. Jeg vet jeg må. Jeg kan ikke si nei. Robert og jeg har strandet og jeg er hans eneste kompis på denne kloden. 

”Ok”, sier jeg. ”Men husk at du må hjelpe meg å rydde før du går hjem”. Robert nikker ivrig og løper mot lekeskuret. Vi ruller ut en kasse med gravemaskiner. De er på størrelse med små trehjulssykler, og har store solide gummihjul. Robert elsker disse bilene. Jeg også. Jeg liker lekebiler hvor hjulene ruller, samme hvor mye sand de blir utsatt for. Robert tar ut en gravemaskin. Jeg kjenner rollen min og tar ut dumperen. Her skal det graves, losses, transporteres og tømmes. Roberts univers er forhåndsdefinert. Det er lekt uendelig mange ganger før, og utvikles litt for hver gang det tas frem igjen. Og i dette universet er Robert sjefen. Han kan gå inn og ut av det akkurat når han vil. Den eneste betingelsen for at fordypelsen skal finne sted, er at jeg gir ham det siste kvarteret av min arbeidstid. 

Robert børster av den tørre sanda som ligger som sukkerstrø på overflaten. Han preparerer terrenget. Klargjør cirka tretti kvadratcentimeter. Her starter steinbruddet. En god traktorvei spores opp mot arbeidsfeltet etter tre fire runder frem og tilbake med gravemaskinen. Jeg vatrer opp et oppstillingsfelt for dumperen. Det planeres sirlig med små spader. Så tar Robert det første løftet med grabben. Sanda er formelig og grabben er skarp. Det skjæres ut et perfekt stykke sand. Du verden, jeg forstår Roberts fascinasjon. Han leker i min egen barndoms verden. Sand og vann: For et enestående materiale! Stykket glir lett av grabben og ned i lasteplanet på min dumper. Tre slike vendinger og lasteplanet er fullt. Jeg kjører av sted mot depotet, før jeg vender tilbake for ny ladning. ”Vi bygger et hus”, sier jeg. ”Et bibliotek. Et nytt, skikkelig stilig bibliotek”. Det gnistrer i øynene til Robert. Vi har et felles prosjekt. 

Det graves, losses og dumpes. Det formes, planeres og skjæres. Jeg elsker denne leken. Nå er den like mye min som Robert sin. Biblioteket blir rått. En kopi av det nye biblioteket i Alexandria. Jeg har fortalt hvordan det ser ut, og Robert har allerede vært inne etter en tiliters vaskebøtte, slik at vi kan få på plass de runde veggene. Prosjektet vårt er for stort til at det kan brukes lekebøtter. Så begynner jeg på inngangspartiet, mens Robert jobber med skråtaket. ”Halla, gutter”, hører vi i det fjerne. Utenfor leken, bortenfor steinbruddet. 

Klokka er to over halv stengetid. Robert har kastet seg i armene til pappaen og jeg ruller restene av et nedlagt steinbrudd inn i lekeskuret. Biblioteket i Alexandria glitrer, Robert vinker og jeg smiler.