tirsdag 27. november 2012

Barnehageopprør!

Av Morten Solheim



Oslo 21. November, 2012. En statsråd, to stortingspolitikere og cirka 140 mennesker fra barnehagefeltet er samlet til debattmøte om morgendagens barnehage. En pedagogisk leder tar mikrofonen og setter ord på skoen som trykker. Presist, lavmælt og med en dønn ærlig fortelling om seinvakta hun nettopp kom fra. Alene med femten barn under tre år i over en time. Det er helt enkelt uholdbart. De som sitter i salen kjenner beskrivelsen på kroppen. I hode, hender, nakke og hjerte. Det holder nå. 

Sjelden har vi sett en slik mobilisering for bedre barnehage som vi har vært vitne til de siste ukene. Stadige nedskjæringer på kommunalt nivå har gjort barnehagefeltet til en trykkoker. Det er rett og slett ikke greit lenger, det som skjer. Forskere, pedagogiske ledere, bestemødre, barneombud, foreldre og journalister står samlet. Aldri har kravet vært tydeligere: Om det ikke satses mer på bemanning i barnehagene kan det få fatale følger for neste generasjon. 

Professor Berit Bae spurte politikerne på debattmøtet rett ut: Gjør dere en risikovurdering i forbindelse med så store omveltninger som barnehageløftet innebærer? Representanten fra KrF begynte å snakke om at i hans sønns barnehage hadde barna innesko i tilfelle brann. Men det var ikke lokalt HMS-arbeid Bae siktet til. Hun etterlyste snarere en risikovurdering om hvilke følger det kan få, dersom en stor del av den oppvoksende barnegenerasjon får utilstrekkelig voksenkontakt i hverdagen. 

”Da seinvakta på en av de andre avdelingene gikk, kom barna fra hennes avdeling inn til meg. Så gikk en seinvakt til. Nå var jeg igjen alene med 22 barn”, fortsetter den pedagogiske lederen. ”Hva skal dere politikere gjøre med dette? Vil dere lovfeste en bemanningsnorm, som gjelder hele dagen, ikke bare mellom klokken 10 og 14?” Applausen er øredøvende. Vi er sammen om dette nå, vi 140 innenfor disse veggene. Det oppleves som en felles forløsning, det faktum at en som kjenner hverdagen så godt stiller de ansvarlige til veggs. 

Det er tvetydige signaler om hvorvidt det er politisk vilje til å lovfeste bemannings- og pedagognormen for barnehagene. Barneombudet uttaler det alle tenker på NRK ytring i dag 27. November: ”Ingen av de 283 000 borgerne som er brukere av barnehagetilbudet kommer til å protestere dersom Stortinget ikke vedtar kravet om grunnbemanning. De er små av vekst og har ikke stemmerett.” Barneombudet har rett, og foreldre og fagfolk er også opprørte på disse borgernes vegne. I storbyer og tettsteder, i Oslo, Porsgrunn, Ringerike, Namdal, Moss, Tromsø, Sandnes og Tvedestrand – for å nevne en brøkdel – fortviles det over manglende satsing på de yngste. Det kreves helt enkelt flere folk til å ta seg av dem. Det trengs politisk vilje til å realisere slikt, fordi det er dyrt. Men om man gjør en risikovurdering, så har vi antakelig ikke råd til å la det være. 

Enda en pedagogisk leder tar ordet. Stemmen er rungende. Hun kritiserer det økende trykket på testing, standardisering og ferdighetsstimulering i barnehagen. Videre retter hun kraftig kritikk mot stadige nedskjæringer på det små barn trenger mest: Trygge og kompetente omsorgspersoner. Budskapet er tydelig og applausen er understrekende. Men de opplagte svarene alle ønsker fra politikerpanelet – de uteblir. 

Barnehagedebatten har nådd kokepunktet. Smertegrensen. Jeg tror jeg vil oppsummere sinnet, fortvilelsen og kravene som nå finnes både blant foreldre og fagfolk på følgende måte: 

Det er ikke slik at Maren på ett trenger læringsmål å strekke seg etter. Aysen på halvannet har ikke bruk for tiltak mot sosial utjevning. Ahmed på to trenger ikke først og fremst å få språket sitt kartlagt. Ingeborg på to og et halvt klarer seg uten matematikkrom i barnehagen. Og Trine på tre har aldri ønsket seg utvidet åpningstid. Det de alle fem derimot har bruk for er voksne, kunnskapsrike mennesker som byr på et fang og et smil som base for å utforske verden. Og når dette grunnlaget er lagt trengs de samme voksne til å sette himmel og jord i bevegelse for å verne om, utvide og danne grunnlaget for det viktigste i et lite barns liv: Leken og de mellommenneskelige relasjonene. 


tirsdag 13. november 2012

Dette er ikke en pappeske

Av Morten Solheim




Martine og Liam står ved dørstokken og kikker inn i det blå rommet. ”Et hus!”, utbryter Liam. ”En buss?”, svarer Martine spørrende. De går mot det udefinerte objektet. Sirkler sakte rundt det. Det knaker høylytt i to små hoder. Martine vipper herligheten over på siden og kryper inn. Rompa får god plass i døråpningen og det er herved etablert både vegger, tak og gulv i det nye krypinnet. Liam er første gjest. 

I 1929 malte René Magritte et maleri av en tobakkspipe, naturtro gjengitt. Under pipen stod det skrevet med sirlig skrift ”Ceci n'est pas une pipe” – dette er ikke en pipe. Man kan enkelt forklart si at bildet var et oppgjør med troen på at det var mulig å avgrense et tegns betydning. Om vi overfører denne troen til konkret avgrensede objekt: Hva er så en pappeske? Noe å oppbevare andre objekter i, for den snartenkte og saklige. Et uendelig univers for en liten filosof.

Krypinnet er blitt en buss. På noen blunk var det nemlig avgjort at Martine og Liam skulle til byen for å handle inn til hundens bursdag. Huset ble vendt med vegg mot gulv, og dermed var fire nye vegger etablert. Stoler ble hentet, ratt ble klippet ut og stoppknapper tegnet opp. Reisen har så vidt begynt.

René Magritte diskuterte bildet sitt med filosofen Michel Foucault. Vi snakker altså her om to av Europas store intellektuelle, som utforsket hva som var rett og galt, likt og ulikt, sant og falskt. De spurte seg om grønne erter var grønne erter. De tillot seg ganske enkelt å se bort fra hva hvermansen anså som alminnelige avgrensinger.

Martine stopper bussen utenfor kjøpesenteret, vipper den over på en liten tretralle hun har for hånden og begynner å fylle den nydefinerte handlevognen med varer. Liam er baby på lat og sitter oppi, slik babyer ofte gjør. Det blå rommet er et endeløst kjøpesenter. Hver minste detalj i rommet skifter form, farge, konsistens og funksjon, alt etter Martines ordre.

Den britiske professoren Ken Robinsen mener skolen i utstrakt grad dreper barns kreativitet gjennom standardiseringer, skjemaer og urimelige avgrensinger. Vi kan lett ende opp i et standardiseringstyranni også i barnehagen. Å spørre et barn hva noe er, når målet er å få et svar tilbake som er forhåndsdefinert, er et eksempel på dette. Å sette dette i system, med troen på at det vil gi kunnskap om hva barn kan og mestrer, er intet mindre enn et feiltrinn.

Mot slutten av barnehagedagen leser Martines mamma dagsrapporten som henger på korktavla i garderoben. ”Har du og Liam lekt med pappesker i dag?”, spør hun Martine etter å ha lest den ferdig. ”Nei”, svarer Martine. 


fredag 2. november 2012

Varsko fra barnehagen!

Av Anne-Marit Nedregård Larsson, pedagogisk leder

Det er lett  å tro at barnehagene i Norge er de beste i verden når det stadig påstås fra høyeste hold, senest av Kristin Halvorsen på dagsrevyen nylig. Og vi kunne da også i lang tid være stolte over vår profesjon. Men etter flere år med nedskjæringer, har bildet dessverre endret seg.

Hvorfor får bydelene i vårt rike land simpelthen ikke tildelt nok penger til å kunne ivareta de omsorgstrengende i befolkningen, det være seg barn, syke eller andre pleietrengende? Vi har en flott barnehagelov å jobbe etter. Men man skal være klar over at mye av den kan fravikes om ikke midlene man har til rådighet er tilstrekkelige.

Mange av oss som jobber innenfor omsorgsyrkene står nå for tiden ofte i en ydmykende situasjon der vi skal skamme oss over ikke å klare å spare nok penger, eller over at vi blir syke under presset vi utsettes for. Og når det med alt for små midler tilgjengelig blir vanskelig å gjennomføre lovverkets intensjoner, kan vi risikere å få refs av våre overordnede.
 
På jobb i barnehagen ser jeg hva som foregår aller nederst, der barnet befinner seg. Hva får det ut av å gå i barnehage når de voksne får mindre og mindre tid og muligheter til å bidra slik vi ønsker? Sørger vi fremdeles bra for barna i barnehagene? Er dette i det hele tatt mulig under gjeldende politiske rammevilkår?

Politikk skulle være til for å sikre menneskene i et samfunn best mulige systemer for et mest mulig bærekraftig og fremgangsrikt liv. Målet for all politikk skulle altså være mennesket, og dersom noe kommer i mellom og forstyrrer dette, er det snakk om korrupsjon.
 
Sett at det var sant at politikere og systemet er til for å tjene menneskets vekst.. Hva da med barna våre og alle som ellers behøver vår omsorg? Jeg er redd mange av oss altor lenge har gått i forsvar når lyset faller på oss og vi skal vise til, og stå for hva vi duger til, og om vi er verdt vår lønn og vår posisjon, er jeg redd mange alt for lenge har gått i forsvar. Vi har vist våre alltid smilende ansikter, trukket frem noen sjarmerende barn og sagt «Seee! Så flinke vi er!»

Men jeg innrømmer nå: Jeg bedriver i stor utstrekning simpelt barnepass i min såkalt pedagogiske stilling. Jeg prøver å passe på at barna spiser i alle fall et minimum, at de har klær på kroppen og at de ikke skader seg. Dette er det som knapt nok er mulig utifra dagens rammebetingelser på min arbeidsplass i Olso kommune Groruddalen. Og på barnas vegne veksler jeg mellom alvorlig bekymring og raseri.

Kjøkkenhjelpen vi før hadde i barnehagen ble tatt bort. Hennes jobb - matlaging og oppvask for en hel barnehage, falt på dem som skal ta seg av barna. Styreren som fantes i hver barnehage er også tatt bort. I stedet har vi et lederteam på to, med ansvar for flere barnehager. Dette flytter ytterligere arbeid over på dem som skal ta seg av barna.
 
Der vi før kunne regne med en ekstra ansatt hele uken når vi hadde barn m såkalt spesielle behov, blir vi nå avspist m en person fire til fem timer i uken. Han har i tillegg 4 andre trengende barn i fire andre barnehager å forholde seg til.  Der store fysiske eller psykiske belastninger i barnegruppa, før kvalifiserte til noe redusert barneantall, kjører vi nå full gruppe åkke som.
 
Disse nedskjæringene har skjedd over en årrekke, de er fler og de tar ikke slutt. På vår avdeling, har vi 18 barn med store og varierte behov, fra elleve forskjellige nasjonaliteter, hvorav bare en er norsk og behersker språket adekvat. Vi står igjen med en grunnstamme i personalet på en fagutdannet pedagogisk leder og to ufaglærte assistenter. Dette stemmer med regelen om at det skal være 6 barn pr voksen ansatt (mange steder fraviker man dette også, og går opp i barnetall, noe som er økonomisk lønnsomt). 

Likevel, etter nærmere finregning viser det seg at bare 2,5 timer av dagen er en voksen pr 6 barn. Barnehagen er åpen fra 07.00 til 17.00 og vi har tredelte vakter. Det betyr at det er en voksen til stede 3 timer av dagen, to voksne til stede 4,5 timer av dagen og altså tre voksne til stede 2,5 timer av dagen. Er det vanskelig å se for seg at det er her ikke mye sykdom som skal til før vi rammes kraftig?

Når noen blir syke har vi problemer med å ha personal nok, særlig på begynnelsen og slutten av dagen. Som et sparetiltak er dessuten muligheten for å jobbe overtid skåret bort. Det har også en god stund vært innført såkalt «vikarstopp» i vår bydel. Før vi setter inn vikarer –noe vi må gjøre om ikke virksomheten skal stenge – må vi derfor strekke oss langt. Vi slår sammen og hjelper hverandre innbyrdes på de forskjellige avdelingene, så langt det går, slik at i prinsippet er det nesten bestandig for lite personal over hele huset.
 
Store deler av dagen går med til å legge sinnrike kabaler for hvordan vi skal klare oss med folk nok på hele huset gjennom dagen. Over lang tid sliter dette enormt. Noe som i sin tur øker vikarbehovet og går kraftig ut over de ansattes helse og livsmot i arbeidssituasjonen.

Om vi altså er to voksne ute for å passe 36 barn, (noe som lett skjer når det er sykdom i personalet), og en av barna må tas inn sammen med den ene av disse to voksne, for å skifte bleie, -Hva da om det skjer noe alvorlig der ute på lekeplassen, eller bak en busk der jeg ikke kan se? -Hvem sitt ansvar er det? 

Det er greit å være sliten etter en arbeidsda når man har gitt av seg selv for et arbeid man brenner for. Mange har også elsket dette arbeidet i det lengste! Dette og kvinners villighet til å strekke seg forbløffende langt, har politikerne kunnet basere seg på lenge.

Jeg forventes å være lojal mot min arbeidsplass. Jeg forventes å ikke spre bekymring til foreldre eller andre. Om jeg i dette tilfellet ansees for ikke å være lojal mot mine overordnede, er det fordi min lojalitet strekker seg til barna og foreldrene i første omgang. Barnehagen skal ikke være der for min skyld. Ikke for mine overordnedes skyld heller. Ikke for politikeres skyld. Den skal være der for barna. Bydelene står foran umiddelbare nye og store kutt i budsjettene.

Det har blitt meg fortalt at om man setter levende frosk opp i en kjele hvor kanten rundt er så lav at de kan hoppe ut om vannet de står i blir for varmt, -så gjør de ikke det, om man bare varmer dem opp gradvis. De holder ut til de er døde og kokte fordi prosessen skjer gradvis.

Jeg ville foretrekke at man ærlig og redelig hadde satt temperaturen på fullt fra første stund, så alle vi frosker kunne hoppe ut i tide.
 
Artikkelen har også stått på trykk i Klassekampen 1. november 2012