fredag 21. desember 2012

Morgenprat over pepperkakene

Av Morten Solheim



Det er den siste desemberdagen før barnehagen stenger for julen. Jeg har vært tidlig ute, satt på rolig julemusikk og tent stearinlys. Jeg vet at denne dagen vil bli god. Av erfaring er det alltid slik, siste dag før jul.

Yasmeen kommer først, sammen med pappaen sin. «Så rolig og fint det var her», sier han stille i det Yasmeen subber tøflene langs gulvet og hopper opp på benken ved bordet. «Ja, jeg tenkte det var hyggelig med litt ekstra julestemning den siste dagen», svarer jeg og heller i en kopp kaffe til Yasmeens pappa. Jeg vet han setter pris på en kopp om morgenen, for han har alltid god tid når han leverer i barnehagen. Han smiler og tar imot.

«Du vet, Yasmeen feirer jo ikke jul», sier han forsiktig. «Nei…», svarer jeg «nei, jeg vet jo at det ikke er en islamsk tradisjon, men dere tar vel fri og lager noen ekstra gode måltider dere også?», spør jeg med unnskyldende tone. «Nei, vi gjør nok ikke det. Ikke på den måten. Det er jo slik at vi tror at Jesus var en profet, men ikke at han døde og stod opp igjen. Julebudskapet kræsjer i grunnen litt med vår tro. Derfor blir det feil om vi skal markere det.»

Jeg kjenner at jeg blir litt flau. Hvorfor vet jeg ikke dette om familien til Yasmeen? Jeg har jo kjent dem i snart fire år. Pappaen hennes er andregenerasjons innvandrer fra Pakistan. Det vil si at han er født og oppvokst i Norge. Jeg har liksom tatt det for gitt at han har tatt opp i seg det jeg anser som norsk kulturarv.

«Men reagerer dere ikke på det fokuset vi har på jul her i barnehagen, da?», spør jeg. «Nei, i grunn ikke. Det er jo en tradisjon som står så sterkt i Norge. Dessuten stoler jeg på at dere skaper en god atmosfære for ungene i førjulstiden, og at dere ikke driver med direkte forkynning av julebudskapet. Jeg synes det er fint at Yasmeen får ta del i fellesskapet på en slik måte. Jeg ville bare du skulle vite det, fordi jeg regner med at i dag er dagen hvor dere spør barna hvilke planer de har i jula.»

Jeg har fortsatt en litt flau smak i munnen. Ikke fordi vi feirer jul i barnehagen, men på grunn av min uvitenhet. Vi har fire muslimske barn på avdelingen. Da det var ID feiret vi det i én dag, som en kuriositet. Nå har vi snakket om jul i halvannen måned. For meg virker dette med ett litt skjevt og respektløst.

«Så bra at du sier i fra», svarer jeg. «Kanskje du mener vi har overdimensjonert jula litt?» «Ikke tenk på det», svarer pappaen mens han gomler i seg en pepperkake til. «Jeg har stor respekt for deres tradisjoner, og når Yasmeen er i barnehagen tenker jeg at jula på sett og vis også er hennes tradisjon. Jeg ville bare du skulle vite hva vi skal finne på når dere feirer jul.»

Det viser seg at Yasmeen og familien skal tilbringe noen dager hos bestemor i Larvik. Uten julefeiring. Uten gaver. Uten julemat. Men de skal ha en liten uke med kvalitetstid med familien. Det var bare det pappaen hennes ville fortelle, sånn at jeg var forberedt på det når jeg skulle spørre barna om juleferien.

«Takk for kaffen og pepperkakene», sier han og reiser seg. «Bare hyggelig», svarer jeg, «og god…eh…tur til Larvik». Han ler.

mandag 17. desember 2012

Når frykten rammer

Av Morten Solheim



En ufattelig tragedie har rammet barn i USA. Barna bodde i et område vi kan identifisere oss med. Et tilsynelatende trygt småbymiljø. Tallene er umulig å ta inn over seg, både hva angår antallet drepte og ofrenes alder. Det er grunn til å være sjokkert. Noe annet er på grensen til det umenneskelige. Likevel er det grunn til å spørre seg i hvilken grad dette skal påvirke arbeidet i norske barnehager.   

Allerede lørdag morgen uttalte kunnskapsminister Kristin Halvorsen at nå må norske skoler og barnehager drilles i hvordan de skal håndtere eventuelle skyteangrep. På den ene siden forstår jeg utspillet. Vi har sett nødvendigheten av god beredskap også her til lands. At ansatte i norske skoler og barnehager har en beredskapsplan også for det verst tenkelige, kan oppleves som både viktig og riktig. 

Likevel er det noe som skurrer. Ministeren etterlyser øvelser i barnehager og skoler. Spørsmålet blir da om disse øvelsene skal omfatte barna. Sagt med rene ord: At barnehagebarn aktivt skal gjøres oppmerksomme på den ytterst marginale muligheten som finnes, for at noen skal ta seg inn i barnehagen med det formål å ta liv. Om det er dette som er planen er det grunn til å tenke seg om to ganger. 

- Dette er en anledning skoler og barnehager bør bruke til å diskutere med elevene hva de skal gjøre dersom en kritisk situasjon oppstår på deres skole, uttaler Halvorsen til VG. Her slår min bekymring inn. Forstå meg rett. Massakren i USA kan fort bli gjenstand for diskusjon også blant barnehagebarn. Mediedekningen har vært enorm og det er sannsynlig at mange ører har plukket opp mer eller mindre detaljerte beskrivelser av hendelsen. I slike situasjoner er det viktig å vite hvordan man snakker med barn. Det er likevel stor forskjell på det å snakke med barn om hendelser de har hørt om gjennom medier, og det å øve på en hypotetisk og svært traumatiserende situasjon. Det sistnevnte utgjør en stor risiko, hva angår å spre frykt også blant de yngste i samfunnet. 

Det vil være klokt av Kunnskapsministeren å nyansere sine uttalelser til VG, da de kan synes overilte. Er det slik at hun mener at skole- og barnehageansatte faktisk skal øve på eventuelle angrep mot institusjonene, sammen med barna? 

Fryktens logikk er at vi alle skal være engstelige for at det verst mulig tenkelige til en hver tid skal kunne skje. Som ansatte i skoler og barnehager har vi et ansvar for ikke å bidra til å spre denne frykten. Dette ansvaret er like viktig som vårt ansvar for å snakke med barn om hendelser de kan identifisere seg med. 

mandag 10. desember 2012

Først meg selv


Å skrive er noe av det fineste jeg gjør. Lenge har det vært slik. Skrivingen har fulgt meg fra barndommen, og den har alltid vært min tryggeste havn. De gangene jeg ikke kunne snakke med noen, delte jeg tankene mine med notatblokken. I tekstene kunne alle hemmeligheter fortelles, og alle følelser fikk plass. På den måten ble jeg også gradvis bedre kjent med meg selv, og jeg fant etter hvert noe i meg selv som ingen hadde fortalt meg at de hadde oppfattet: En stemme det var verdt å lytte til.

Mange inntrykk kom til uttrykk på notatblokken. Når voksne rundt meg gikk seg vill i egne problemer, fant jeg min egen lille sti, på arket. Når voksne ikke så meg, så skrev jeg for å bli synligere. For meg selv. Og jeg gjør det fortsatt. Men – nå for tiden skriver jeg med et brennende ønske om at noen andre skal bli synligere. Jeg skriver om de utsatte barna. Om de minste barna, med de største hemmelighetene.

Anders Heger skriver følgende i forordet på Stéphane Hessels (2011) pamflett Bli sint!: «Det har betydning hva vi gjør. For det er vår tid som er viktig – alltid. Det er her og nå som gjelder. Det er dette som er så lett å glemme – i et liv som består av hverdager, av få eller ingen heroiske øyeblikk, av alt det alminnelige og tilsynelatende uviktige. Vi blir gående og tro at de store kampene tilhører andre mennesker, andre steder, andre tider. Derfor kan vi komme til å tro at det ikke egentlig er så viktig hva vi gjør. Men det er vi som bebor historien. Det er vårt engasjement og våre handlinger som skal avgjøre hvordan morgendagen skal se ut.»

Jeg følger ikke Hessels oppfordring om å bli sint, men jeg lar meg lett engasjere. Det finnes utrolig mange ting vi kan engasjere oss i. Noen ganger kan det derfor bli med oss voksne som med barna, vi gir opp, blir frustrerte, eller vi velger det som er nærmest. Det kan være en utfordring å velge kampsaker i en verden som er så full av ønsker og behov. Jeg tror likevel alle har tanker om hvordan en ideell verden ville sett ut, både ute og hjemme. Hvordan griper vi så an denne erkjennelsen?

Med arbeidslivet og våre roller som profesjonelle yrkesutøvere følger forpliktelser og retningslinjer. Det er imidlertid ingen garanti i seg selv for at vi gjør de riktige valgene. Jo flere utfordrende problemstillinger vi står overfor, jo lettere er det å trå feil. Om vi skal ta det reelle ansvaret for at vi er forvaltere av gode verdier, så må vi begynne med oss selv. Både ute og hjemme.

Overskriften i dette innlegget, Først meg selv, kan leses på flere måter. Den kan for eksempel tolkes som en lett egoistisk uttalelse, som at jeg på en ekskluderende måte alltid setter meg selv og mitt først, eller det kan bety at jeg går for selvransakelse framfor ansvarsfraskrivelse og skyldfordeling.

Under en selvransakingens lupe er det stort sett aldri behagelig å være. De siste månedene har jeg flere ganger hørt meg selv si at jeg har for mange oppgaver og for mye å gjøre - som igjen er en repetisjon av hvordan jeg har levd livet mitt tidligere. Engasjert, opptatt, opptatt og engasjert. Alltid noe som bør, skal, må leses, skrives, gjøres. Da jeg var yngre, brukte jeg notatblokken til å få utløp for det jeg ikke klarte å leve ut på andre måter. Nå har jeg lært meg litt mer. Blant annet at jeg ikke blir et lekende og lykkelig menneske av kun å skrive om saliggjørende lek og glede, jeg blir det av å være tilstede i livet mitt i mye større grad. Fordi jeg kan, tør, og vil.

Det neste halve året skal jeg derfor bruke til å avslutte noe jeg påbegynte for mange år siden. Jeg skal arbeide konsentrert og i enda større grad for å synliggjøre noe av det vi helst ikke vil se. Med mine handlinger håper jeg å være med på å avgjøre hvordan morgendagen skal se ut for noen av dem som trenger det mest: De minste barna, de med de største hemmelighetene.

Innlegget har også stått på trykk i tidsskriftet Første Steg 04/12

torsdag 6. desember 2012

Privatisering gir ikke økt mangfold

Av Halvor Kolsrud, SV-medlem og masterstudent i barnehagepedagogikk.



I Oslo Kommune, som så mange andre steder, står man ovenfor et eventuelt salg av de kommunale barnehagene. Dette vil ikke nødvendigvis øke mangfoldet i barnehagesektoren, hevder vår gjesteblogger Halvor Kolsrud.

I Aftenposten 25. november uttalte Øystein Sundelin (H) seg om en rapport om privatisering av Oslos barnehager. Rapporten tok til orde for å spare penger på denne måten, noe som ville bety store kutt i overføringene til private barnehager. Sundelins begrunner med at "Av og til skal vi gjøre vedtak fordi det er økonomisk fornuftig, og av og til fordi det er ideologisk riktig. Jeg tror ikke nødvendigvis man bør gjøre dette utelukkende for å spare penger, men også for å skape et bredt og mangfoldig tilbud."

Jeg har hatt gleden av å se ganske mange barnehager i Oslo, både private og kommunale, og er ikke i tvil om at det allerede er stor grad av mangfold blant disse. Hvordan barnehagen er eid har ingenting med mangfold i sektoren å gjøre. Samtidig er jo målet om enda mer mangfold ikke det verste man kan ha, men jeg tviler sterkt på at å kutte i sektoren bidrar til dette. I stedet finnes det minst tre andre ting byrådet kan gjøre.

1. Det kanskje enkleste tiltaket er å slutte å detaljstyre barnehagene. Gjennom Prosjekt Oslobarnehagen innføres en rekke felles krav til hva barnehagene skal gjøre, blant annet om hvordan årsplanene skal skrives eller barn kartlegges. Det er fullt mulig å forsvare deler av denne detaljstyringen, for eksempel syns jeg det virker fornuftig med felles normer for oppfølgingen i overgang mellom barnehage og skole. Men mer mangfold gir det ikke.

2. Større frie økonomiske rammer til barnehagene er kanskje det viktigste byrådet kan gjøre. Også om man ønsker mer mangfold. Med større økonomisk handlingsrom kan barnehagene gjøre selvstendige investeringer som kan styrke deres særpreg. Jeg har stor tro på å benytte seg av personalets kompetanse og interesser, og å legge til rette for det. Driver noen med klatring kan man bygge klatrevegg, spiller folk i band kan man kjøpe instrumenter osv. Det gir både større tilbud til barna og mer engasjerte voksne. Dette trenger ikke være spesielt dyrt, men etter byrådets mange kutt er det likevel umulig for mange barnehager.

3. Større styrte økonomiske rammer kan paradoksalt nok også gi større mangfold. For eksempel er det i dag mange barnehager som ikke får tilstrekkelig med midler til personalmøter og kurs. Hvis barnehagene skal dyrke sin kompetanse ytterligere er de nødt til å få tid til å gjøre nettopp det. Å skape helhetlige og selvstendige barnehager krever planlegging i fellesskap og faglig kompetanse.

Dette er tre tiltak som vil gjøre en positiv forskjell, i motsetning til kutt og privatisering. Hvis Høyres ideologi virkelig handler om å skape mer mangfold og ikke bare å bygge ned offentlig sektor, har de mye å bevise.

En forkortet utgave av innlegget stod på trykk i Aftenposten Aften 5. desember.