tirsdag 17. desember 2013

Obligatorisk barnehage = senket skolestartsalder

Av Morten Solheim

NHO vil ha obligatorisk barnehage for alle femåringer. Retorikken er ikke ny, men målet er tydeligere formulert. Konsekvensen et slikt tiltak vil være at skolestartsalderen i Norge senkes ett år. Og argumentasjonen, den er ført på et sviktende grunnlag. Det finnes ikke belegg for å påstå at barnehagen bør endres drastisk for å bedre resultatene i skolen (og øke produktiviteten i arbeidslivet), slik NHO nå går inn for.

– Vi tror det er nødvendig fordi vi skårer for dårlig på testene vi har fått, og at for mange faller ifra i løpet av skoleløpet, sier Kristin Skogen Lund, til NRK. NHO ønsker en daglig kjernetid på tre-fire timer der alle barna deltar i læringsaktiviteter. Disse aktivitetene skal være knyttet til konkrete læringsmål. Dersom barnehagen blir obligatorisk for femåringene, og dersom det formuleres konkrete læringsmål for hvilket utbytte barna skal ha av oppholdet, fordrer dette at siste år i barnehagen inngår i opplæringsloven. Dette er i prinsippet det samme som å senke skolestartsalderen i Norge.

Forslaget til NHO fremmes på bakgrunn av et sviktende resonnement. Det går omtrent som følger: En rekke studier av effekten av førskoletiltak viser at ferdighetsstimulerende førskoletiltak bidrar til høyere utdanning senere i livet. Altså må vi starte tidligere for å øke produktiviteten i arbeidslivet. Økonomene Mogstad og Rege gjorde i 2009 en metaanalyse av disse studiene og forsøkte å vise hvilken effekt de har hatt for videre utdanning. Artikkelen deres Tidlig læring og sosial mobilitet er vedlegg til fordelingsutvalgets NOU (Finansdepartementet, 2009) som har fått stor betydning for senere skole- og barnehagerelaterte offentlige dokumenter. I artikkelen fremmer forfatterne flere reformtiltak som er sterkt i tråd med de forslagene NHO nå går inn for. 

Fellestrekkene for studiene Mogstad og Rege omtaler er at de ser på sosiale og kognitive effekter av førskoletiltak som har et læringsrettet fokus. Altså tiltak som er tilnærmet like det NHO ønsker for norske femåringer. Et annet fellestrekk er at førskoletiltakene som analyseres i utstrakt grad er tiltak som rettet seg mot svarte barn med lav IQ i vanskeligstilte familier (det er slik de som omfattes av tiltakene omtales i studiene) i USA på begynnelsen av 1960-tallet. Førskole var i flere av disse tiltakene kun ett av flere tilbud i større programmer. I tillegg til førskoletiltak ble barna og familiene blant annet tilbudt mat-, helse- og sosialtjenester. Det er betimelig å stille spørsmål ved hvilken overføringsverdi og relevans disse studiene har for utviklingen av barnehagesektoren i Norge i 2013.

Et annet paradoks er at reformforslagene som Mogstad og Rege går inn for, og som NHO nå ser ut til omfavne, strider mot funnet i en studie de selv fremhever som robust. I artikkelen peker forfatterne på at den ene norske studien de omtaler, gjennomført av Havnes og Mogstad (2009 [den samme Mogstad]) viser ”store positive og robuste langtidseffekter av tilgang på barnehage” (Mogstad og Rege, 2009). Disse langtidseffektene, av barnehagen i Norge som et universelt tilbud, dreide seg både om økt utdanningsnivå og arbeidsmarkedstilknytning. Noe som må sies å være i tråd med hva NHO ønsker å oppnå. 

Her oppstår det imidlertid et paradoks. Den barnehagereformen Havnes og Mogstad referer til, bidro nemlig til å bygge ut barnehager som et universelt tilbud – barnehager med en sosialpedagogisk profil. Altså en barnehage som var fundert i et helhetlig perspektiv på omsorg, lek og læring. En barnehage med en pedagogikk som fokuserte på barns lek og relasjoner, og uten en utpreget satsing på ferdighetsstimulerende tiltak og konkrete læringsmål. Likevel hevder Mogstad og Rege i sin artikkel at det er grunn til å tro at nettopp denne profilen, som fortsatt er mest fremtredende i barnehagen, er verdt å endre. NHO bygger sin argumentasjon på nettopp dette sviktende resonnementet. 

Og for ordens skyld: Det er også verdt å nevne at det ikke finnes noen klar sammenheng mellom tidlig skolestart og utslag på PISA-rankingen. Eksempelvis er skolestart i Estland, Finland og Polen når barna fyller syv år. Det er tre av de landene som gjør det aller best på PISA-testen. Say no more.

 

Kilder:

Finansdepartementet (2009). Fordelingsutvalget. NOU 2009:10. Oslo: Finansdepartementet.

Havnes, T. & Mogstad, M. (2009). No Child Left Behind: Universal Child Care and Children’s Long-Run Outcomes, Discussion Paper, 582, Statistics Norway.

Mogstad, M. & Rege, M. (2009). Tidlig læring og sosial mobilitet. Norske barns muligheter til å lykkes som voksne. I Finansdepartementet: Fordelingsutvalget. NOU 2009:10. Oslo: Finansdepartementet. 


Sporstøl, E. & Larsen, M. H. (2013). NHO vil ha obligatorisk barnehage for femåringer (nrk.no 16.12.13).

Eurydice (2013). Compulsory age of starting school in European countries.







onsdag 20. november 2013

Åpent brev til fire ministere

Fra venstre: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, Helse- og omsorgsminister Bent Høie, Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen og Barne- likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne.


Tverrfaglig samarbeid for barnas beste

Vi vet i dag at premissene for et godt liv legges tidlig. Vi mener det derfor er nødvendig at samarbeidet omkring barn og unges fysiske og psykiske helse fungerer optimalt, så tidlig som mulig. Ikke alle voksne vet nok om hvor viktig barns oppvekst er for barnets liv videre. Noen av disse er, eller skal selv bli, omsorgspersoner. Vi gjør oss erfaringer daglig som sier oss at barnets beste også er til samfunnets beste. Omfattende forskning, sammen med barn og unges egne fortellinger bekrefter dette. 

Mål og visjoner

«Vi er langt fra mål» kan vi lese i kunnskapsministerens kronikk (Aftenposten 01.11) om frafallet i den videregående skolen. Han avslutter der vi begynner: Som for ham er også vår visjon at hver seksåring som tropper opp til første skoledag skal få oppfylt den vakreste drømmen vi har i vårt samfunn, drømmen om at enhver skal få utnytte sine evner og talenter, uavhengig av økonomi og bakgrunn.

Vi ønsker i tillegg at seksåringene, på sin første skoledag, allerede er godt kjent med både evner og talenter de innehar – fordi de helt fra livets begynnelse har vært omgitt av en familie og et nettverk som har prioritert utviklingen deres. Slik er det ikke for alle.

Sammen kan vi hjelpe flere

Vi som skriver dette er representanter fra ulike faggrupper, som alle er i kontakt med ett eller flere av barneomsorgens mange aspekter. Vi er forskere, praktikere og studenter. Noen av oss arbeider forebyggende, for eksempel med foreldreveiledning og et helseperspektiv, noen av oss som deltakere i barnets utdanningsløp, og andre igjen med å begrepsfeste og bearbeide senskader. De fleste av oss befinner seg daglig i direkte kontakt med barnet, omsorgspersonene og deres behov – fordi vi møter det ufødte barnet, foreldrene og barnet på legekontroller, på helsestasjonen, hos tannlegen, i barnehagen, eller på kontoret. Sammen kan vi bidra til å løfte barnets rettigheter i enda større grad.

Forebygging og kunnskap om risiko

Manglende kunnskap og svak omsorgsevne hos foreldre kan gi barnet skader i et livslangt perspektiv. Da er det også godt å vite at et øvet øye ser hvor viktig det er å benytte sin kunnskap og kompetanse på et tidlig stadium, nemlig allerede i møtet med foreldrene og det ufødte barnet. Høy faglig personalkompetanse, og støttende tverrfaglig samhandling, vil dermed fungere som et sikkerhetsnett for familier som trenger veiledning inn i en oppbyggende foreldrerolle. 

Danning – i et generasjonsperspektiv

Ofte er det ikke så mye som skal til for å finne det riktige sporet. Omsorgssvikt finnes i mange nyanser, og det er heldigvis slik at de færreste ønsker sine barn vondt. Det kan for eksempel være vanskelig å se andres behov, om man aldri har lært å lytte og ta hensyn til egne. Dersom omsorgspersoner selv har vokst opp i familier med skadelige samspillsmønstre, er det også disse mønstrene de lettest tar med seg videre. Dette fordi vi dannes i samhandling med andre, inn i ulike familiekulturer, og våre relasjonserfaringer former oss. Når det kommer til de groveste overgrepene, ser vi at de ofte nettopp bekrefter utsagnet om at «barndommen varer i generasjoner», og at «vold avler vold.»

Barnehagen kan kompensere og komplettere

Tilnærmet full barnehagedekning legger til rette for tidlig intervensjon. Barnehagene kan i mye større grad enn i dag fungere både kompletterende og kompenserende – dersom barnehagelærere gis mulighet til å opparbeide seg denne kunnskapen og kompetansen gjennom utdanningsløpet. Dette er kunnskap som må læres og erfares over tid. Dersom dette blir en del av fagplanen allerede fra første året i alle aktuelle bachelorutdanninger, vil også det styrke fremtidig tverrfaglig samarbeid. 

Vi ser det ikke før vi tror det

Jo mer vi kan og vet om barns behov for tilknytning og sunne relasjonserfaringer, om barns fysiske og psykiske helse og hva den kan fortelle oss, jo lettere er det å bidra med den nødvendige hjelpen så tidlig som mulig. Når det gjelder kunnskap om hverandres kompetanse og yrkesmessige forpliktelser, er dette også viktig, da det gjør det lettere å forstå og akseptere de avgjørelsene som tas i møtet med barna og familiene. Vi kan samarbeide bedre om barnets beste når alle parter beveger seg på trygg og kompetent grunn. Og vi vet at barn eller familiemønstre som vekker bekymring krever samhandling – tidligst mulig.

Fra drøm til forpliktelse og mål

I dag er det slik at forskning og kunnskap hjelper fagpersoner med å sette ord og begreper på det enkelte vil kalle en dårlig «magefølelse». Vi kan ikke lenger sitte på all denne kunnskapen, når vi vet at den i så stor grad kan bidra til å oppfylle «den vakreste drømmen». Som jo heller ikke er kun en drøm – men en forpliktelse vi vi alle har – overfor barnet. 

Våre anbefalinger for å styrke det tverrfaglige samarbeidet er: 

  • Kunnskap om tverrfaglig samarbeid må inn på fagplanen fra første studieår i samtlige grunnutdanninger.
  • Nærliggende profesjonsutdanninger som barnehagelærer- barnevern- og sosionomutdanningen bør samarbeide om et felles teoretisk grunnlag siste studieår (inkluderer også kunnskap om omsorgssvikt, vold og overgrep).
  • Profesjonsrelaterte dokumenter må i størst mulig grad inkludere hverandres faguttrykk, for slik å legge til rette for dypere forståelse av kompleksiteten i de profesjonelles omsorgsforpliktelse. 
  • 50 % av de ansatte i barnehagen må ha utdanning som barnehagelærere. Videre bør det etterstrebes at øvrige 25 % bør ha annen pedagogisk utdanning, fortrinnsvis som barnevernspedagog.
  • Jordmødre og helsesøstre må gjennom sin utdanning få kunnskap om vold og overgrep. Det må satses på tilbud til spesielt utsatte mødre. 
  • Helsestasjonen må bevilges ressurser til styrket bemanning og implementering av ny kunnskap.
  • Akutt-, utrednings- og familiesentre må få prioritet, og det må legges vekt på riktig og tverrfaglig kompetanse
  • Barn, mødre og fedre som har vært utsatt for vold må gis et bredere tilfang av konkrete hjelpetilbud.
  • Barnevernet bør bevilges ressurser til å benytte tillitspersoner. Barnevernet må styrkes på alle nivåer.
  • Barnevernets arbeid krever kultursensitivitet. Når barn plasseres må ikke deres kulturelle bakgrunn ignoreres. 
  • Fosterforeldre og -søsken må få nødvendig støtte og veiledning. 
  • Tannhelsetjenesten må styrkes. 
  • Tannhelsetjenesten, som er fylkeskommunalt organisert, må implementeres i de interkommunale samarbeidsorgan som gjelder barn og unge.
  • Helsestasjonen og tannhelsetjenesten må ha tett samarbeid.
  • Samarbeidet mellom barneavdelinger på sykehus, barnehabilitering og tannhelsetjenesten må styrkes.
  • Vi anbefaler en generell styrking av det lovbestemte tilbudet som omhandler barneansvarlige.

Med vennlig hilsen,

Kari Killén
Forsker emerita


Anne Rønneberg
Klinikksjef og spesialist i pedodonti/universitetslektor UiO
 

Nina Misvær
Førstelektor ved HiOA og helsesøster
 

Krister Moström
Fastlege, spesialist i allmennmedisin og ansvarlig lege på Aline barnevernsenter
 

Helene Hjelbak
Psykolog, Barne- og familieetaten
 

Morten Solheim
Høgskolelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus
 

Ruzzel Abueg
Leder i Landsforeningen for barnevernsbarn
 

Frode Fredriksen
Prosjektleder for prosjektet seksuell helse og trakassering
 

Guri Waalen Borch
Sosialkonsulent
 

Eivor Evenrud
Pedagogisk leder og skribent
 

Sonia Muñoz Llort
Spesialpedagog og masterstudent i rehabilitering og habilitering.
 

Ingerid Sofie Oppedal
Lærer og masterstudent i undervisningsvitenskap med pedagogikk
 

Anne-Christine Eriksen
Faglærer i helse- og sosialfag og masterstudent i helse og empowerment
 

Maarten Fuglaamoen
Førskolelærerstudent
 

Lene Chatrin Hansen
Førskolelærer og skribent

mandag 28. oktober 2013

På en kaffekopps avstand

Av Morten Solheim

Nora står foran meg og forsøker å få kontakt. Jeg sitter sammen med Mari på gulvet. Vi drikker kaffe og skravler. Jeg er tjue år og del av denne barnehagekulturen. Her skrytes det til stadighet over hvor godt alle ansatte trives. Mari er mer en dobbelt så gammel som meg og har tilbrakt hele sitt yrkesaktive liv i denne barnehagen. «Vent litt, Nora. Jeg snakker med Mari nå», sier jeg. Nora, som nettopp har bikket to år er utålmodig. Hun lager en grumfelyd, misfornøyd over svaret, plasserer håndflatene ned mot gulvet foran seg og begynner å vugge rastløst frem og tilbake. Mari fortsetter å prate til meg, mens Nora skjærer grimaser. Jeg smiler til henne. Etter flere henvendelser uten å få kontakt får Nora nok. Hun puffer lett borti armen min så kaffen skvulper. Jeg forstår hva dette betyr, og jeg liker ikke det som nå skal komme: «Nei, nå får det jammen meg være nok, Nora!» sier Mari strengt og fortsetter: «Du må lære deg å vente som alle andre.» Nora blir åpenbart engstelig. I hvert fall er det det jeg leser ut av det bedrøvelige blikket hun sender meg, i det Mari løfter henne opp for å fortelle henne mer om hvordan hun ikke skal oppføre seg. 

Ja, jeg har vært del av kaffekoppkulturen jeg også. Vi har nok alle våre øyeblikk som vi ikke er spesielt stolte av. Spørsmålet er om vi lærer av denne typen episoder, eller om vi lar slike holdninger etablere seg som ukultur. Selv har jeg flere ganger holdt ivrige barn på en kaffekopps avstand. Jeg har vært helt nede på gulvet, tilgjengelig for alle, men dog så fjern. Nora var et barn som ville vise meg noe, men kaffekoppen ble en mur mellom meg og henne – metaforisk sett. 

I de siste ukene har jeg møtt flere studenter som etter praksisopphold kommer tilbake og forteller om den berømte kaffekoppen. Jeg har etter hvert lært meg at denne kaffekoppen stort sett fungerer som en metafor for mentalt utilgjengelige ansatte. Slike som vi kanskje alle kan være noen ganger, men som dessverre også noen alltid er. Hva som er grunnen til at vi godtar kolleger som setter skravel og kaffekopp foran tilgjengelighet for barna skal jeg ikke gjette på, men jeg vet hva det betyr for barna. Helt enkelt fungerer slik type oppførsel nedbrytende for samspillet mellom barna og de ansatte, noe som videre står i veien for lek, glede, læring og utvikling. 

Min agenda er ikke å være kaffekoppmoralist. Jeg vet at noen barnehager har ilagt de ansatte forbud mot å drikke kaffe annet enn i pausene. En slik regel kan være nyttig, men den kan også være fullstendig meningsløs og fordummende. Det er nemlig ikke kaffekoppen i seg selv som er problemet. (bortsett fra i et HMS-perspektiv om den er for varm), men utilgjengelige ansatte. Barn trenger mennesker rundt seg som bryr seg om det barn er opptatt av, og som byr på et raust monn av følelsesmessig intonasjon. Med eller uten kaffekopp.

torsdag 24. oktober 2013

Barn til lading

Av Morten Solheim 

«Hvor mange ganger har jeg sagt at Dorothea bare skal sove i tre kvarter?» ropte han til den eldre barnehageassistenten. «Men hun var trøtt, og umulig å vekke», svarte hun rolig. Han fortsatte, nærmest i fistel, og man kunne formelig se vreden komme ut av det store gapet hans; «Du forstår ikke hvilke konsekvenser dette får for oss. Nå kommer hun ikke til å sovne på kvelden!» Så forlot han garderoben i sinne, med Dorothea slengende som en middels stor potetsekk under armen. Selv var jeg helt fersk i barnehagen, og var lettere sjokkert over episoden. Da det smalt i døra etter tornadoen spurte jeg den garva assistenten; «Var det virkelig nødvendig av han å være så sinna? Dorothea hadde jo behov for søvn.» Assistenten så på meg, smilte, og med fortsatt oppsiktsvekkende rolig stemme svarte hun meg; «Ja, det der var voldsomt. Men jeg forstår frustrasjonen. Det er forferdelig slitsomt å ha barn som ikke sover om natten.»

Dagen etter kom pappaen til Dorothea og ba assistenten om unnskyldning. 

Barn trenger hvile, akkurat som voksne. På samme måte som jeg har sett barn sovne i havregrøten tidlige morgener i barnehagen, ser jeg i dag studenter som mister hodet i pulten når jeg foreleser. Det er enkelt. Om du ikke legger kroppen til lading i ny og ne, så tar den kontrollen selv. Dorothea var umulig å vekke, og assistenten visste at det ville få konsekvenser om hun fortalte det til pappaen når han skulle hente. Likevel sto hun i det. Helt ærlig fortalte hun til ham at ungen hadde sovet en halvtime for lenge. Hun tok Dorotheas parti. 

Historien om Dorothea og den tålmodige assistenten har kommet tilbake til meg med ujevne mellomrom de siste årene. Omtrent med like ujevne mellomrom som oppslagene i media om at barn blir slitne av å ha lange dager i barnehagen. Altså ganske hyppig. Vanlige uttalelser er at barnehagehverdagen er for stressende for barn og at de er alt for lenge i barnehagen. Løsningen er som regel at foreldrene må hente tidligere. «Barn har lengre arbeidsdag enn voksne», finnes det sågar både forskere, foreldre og barnehagelærere som uttrykker. Men barnehagen er ikke barnas arbeid. Barnehagen skal være et sted hvor barn kan leke og lære. Det skal være et pedagogisk tilbud. Likevel, med fare for å banne i kirka: Kanskje kan aktivitetsnivået i barnehagen være en av grunnene til at barna er helt pudding når de hentes på ettermiddagen. Kan det helt enkelt være at vi som jobber i barnehage noen ganger glemmer at barn har rett til hvile? 

Det er et uomtvistelig faktum at det for svært mange foreldre er helt nødvendig å ha ettåringen i barnehage i ni timer eller mer hver dag. Da må de kunne være trygge på at barna også får tilstrekkelig hvile. Ansvaret bør altså ikke rettes som en moralsk pekefinger mot foreldrene, men som en vekker til oss selv. Dersom barna blir slitne av å gå i barnehagen, kan det hende det har noe med tilbudet vi gir dem å gjøre. 

Assistenten i historien tok ansvaret for Dorotheas rett til hvile. Årsaken til at jenta var trøtt i utgangspunktet, ble imidlertid ikke en diskusjon i barnehagen. Hvile er mer en søvn. Hvile for et lite barn handler om muligheten for å være del av en liten gruppe i løpet av dagen, og å ha omsorgspersoner rundt seg som er tilgjengelige. Det kan altså bety mye at de ansatte tar seg tid til å lese en bok og tilby et fang for barna når de våkner, før de vippes over fra pysjen til bobledressen. Andre ganger trenger barna en ansatt som prioriterer å ta i mot en overhøvling fra en frustrert pappa, i stedet for å riste liv i en altfor sliten kropp. 

tirsdag 15. oktober 2013

Derfor er barnehagelærernes arbeidstidsordning viktig

Av Morten Solheim og Lene Chatrin Hansen



Som en følge av oppropet Bedre arbeidstidsordning for barnehagelærerne ser vi at det har utviklet seg en diskusjon som er uheldig på flere måter. For det første ser vi en tendens til at ubunden arbeidstid omtales som fritid. Dette er et argument som er lite heldig for arbeidsmiljøet i barnehagene, og som skaper et ugreit skille mellom barnehagelærere og andre ansatte i barnehagen. Pedagogiske ledere har andre arbeidsoppgaver i barnehagen enn de øvrige ansatte, som følge av deres utdanning. Det andre, og kanskje mer alvorlige er at en rekke barnehagelærere som kommenterer oppropet, ikke selv ser ut til å se verdien av sin egen arbeidstidsordning. Vi velger å tro at de som uttrykker dette representerer et betydelig mindretall av profesjonen.

I over tretti år har barnehagelæreren hatt fire time ubunden arbeidstid. KS har i forhandlinger med blant andre Utdanningsforbundet sådd tvil om dette overhodet er noe som er verdt å opprettholde. Barnehagelærerne står altså i fare for å miste den ubundne arbeidstiden. Så hvorfor er så barnehagelærernes arbeidstidsordning viktig? La oss skissere det opp i tre hovedpunkter. 

1. Lek og læring krever planlegging 

Når det snakkes om tid som barnehagelæreren benytter utenfor avdelingen har vi sett en tendens til at dette omtales som ’byråkratiske’ eller ’administrative’ oppgaver. Dette medfører ikke riktighet. Pedagogiske ledere har ikke samme monn av administrative oppgaver på samme måte som en styrer slik som HMS-arbeid, personalansvar, kontakt med kommunen og lignende. Den pedagogiske lederen har et faglig ansvar, og det er i hovedsak dette den ubundne tiden brukes til. Det pedagogiske arbeidet i barnehagen skal planlegges, dokumenteres og evalueres. Planlegging av det pedagogiske arbeidet er en forutsetning for kvaliteten på det tilbudet barna gis. Det kan med andre ord ikke settes likhetstegn mellom mindre planlegging og mer kvalitetstid med barna. Barnehagelærere har grunnleggende kunnskap om barns lek og læring. Gjennom god planlegging, observasjon og evaluering øker mulighetene for at hvert enkelt barn får inngå i gode relasjoner med barn og voksne, samt at leke- og læringsmiljøet i barnehagen blir så godt som mulig. 

2. Foreldresamarbeid og oppfølging av enkeltbarn

Alle barn trenger oppfølging i barnehagen. Dette har den pedagogiske lederen ansvar for. Oppfølging av barna på avdelingen henger tett sammen med det å få til et best mulig foreldresamarbeid. Fra tid til annen har også enkelte barn behov for spesiell oppfølging. Dette medfører at barnehagelæreren må bruke tid til på å planlegge gode aktiviteter for barnet, samt oppfølging av barnets familie. I enkelte tilfeller er også kontakt med eksterne instanser nødvendig. 

3. Faglig utvikling på avdelingen 

Den pedagogiske lederen har et overordnet ansvar for faglig utvikling på avdelingen. Dette krever tid til å planlegge blant annet avdelings-/basemøter og faglig refleksjonsarbeid. Det at Norge er det OECD-landet med lavets pedagogtetthet gjør denne oppgaven spesielt viktig. Å lede faglige utviklingsprosesser krever tid og planlegging. I de barnehagene hvor kunnskapsdelingen fungerer godt, opplever det øvrige personalet at jobben er mer spennende. Tid til faglig utvikling gir et bedre tilbud til barna. 

Det er forståelig at ansatte i barnehagen blir bekymret for at det blir mindre tid til barna når den ubundne arbeidstiden til barnehagelærerne skal økes. Imidlertid har fire timer vært et lavt tall, snarere enn høyt. Kravet fra Utdanningsforbundet er at minst fire av de seks timene skal være avsatt til individuelt arbeid. Det betyr at de to øvrige timene eksempelvis kan benyttes til møtevirksomhet. 

Vi er enige i at det trengs fler hender og fang i barnehagen. Både et lovfestet minstekrav til bemanning, flere barne- og ungdomsarbeidere og en pedagogandel på 50% vil være viktige tiltak for å øke kvaliteten i barnehagen. Dette er imidlertid tiltak som vi må kjempe på et nasjonalt politisk plan, gjennom å forsøke å påvirke regjeringen og kunnskapsdepartementet i deres vedtak. Kampen om barnehagelærernes arbeidstidsordning er også viktig. Den kampen står nå, og det vil være dumt å ikke kjempe den, eller å vente til bemanningsnorm og økt pedagogtetthet er på plass. Da vil nemlig toget ha gått, all den tid dette er en forhandlingssak mellom KS og fagforeningene. Det gjelder altså å holde to tanker i hodet på en gang. 

Dersom du er barnehagelærer håper vi derfor du vil slå et slag for din egen arbeidstidsordning og mulighet til å planlegge det pedagogiske arbeidet godt. Dersom du er assistent eller annen faglig ansatt i barnehagen, håper vi du vil bistå barnehagelærerne i kampen. Dette vil til syvende og sist bidra til et høyere faglig refleksjonsnivå i barnehagen, en mer spennende arbeidshverdag og dermed også et bedre barnehagetilbud til barna. 

mandag 14. oktober 2013

Døråpneren

Av Lene Chatrin Hansen

Vi så på hverandre. Hun sendte et anerkjennende og spørrende blikk i min retning. På veien mellom oss – tolket gjennom min erfaringsbakgrunn – ble blikket til noe annet. Til noe jeg kjente. Jeg snudde meg bort fra følelsen som kom veltende, bort fra henne og fra det jeg trodde jeg måtte høre på. Døra mi var lukket. 

Vi visste begge at det var over, og ble værende i egne tanker, usikre på hver vår måte. Det var for mange spørsmål. For liten tid. 

Hvis man aner noe om rekkevidden av hva som kan komme, så spør man ikke. Man snakker ikke, heller. Det er lettere å la være. Døra mi var låst. 

Enten vi er barn eller voksne, så forstår vi livet og verden ulikt. Vi har ulike erfaringsgrunnlag, assosierer ulikt og har dermed også ulik virkelighetsoppfatning. Med det setter vi spor rundt oss. Jeg kunne også begynt dette innlegget slik:

«Barndommen kommer ikke i reprise» er nok bare en halv sannhet for meg. Knapt nok det. Den gjør det. I hver klem og berøring jeg mottar og deler. I hvert spørsmål og blikk som rettes min vei. Om natta, i mørket, når jeg ikke sover alene. Om dagen, i lyset, når stemmene blir for høye rundt meg. En bremsende trikk, en skygge på veggen, en høy uventet lyd, navnet mitt når det ropes eller hviskes. Alt dette. Og enda mer.

Sporene sitter i både kropp og hjerne. Med tid og riktige verktøy kan det vonde bli mindre vondt, men det må læres, og det er beinhardt arbeid. Selv om jeg tenker det, ønsker det og vil det, så blir det likevel aldri helt borte. For meg er dette den viktigste rettesnoren i alt arbeid med barn og unge: Fordi gjennom den vi er så setter vi spor i andre mennesker. Vi setter vårt preg på deres liv videre, både gjennom det vi sier og gjør, og gjennom det vi ikke sier og gjør. 

Vi har alle kjent på hvor stor plass minner kan ta. De gode så vel som de mindre gode. Noen minner er fortrengt, bevisst eller ubevisst – vi orker ikke nærme oss dem, skyver dem bort, holder dem nede, mens vi glemmer å puste – og tenker at vi lever og har det bra. Mange av oss tenker også at det er mulig å velge bort det ubehagelig og vonde, og fokusere på løsninger, det konstruktive og positive. Et traume kan du ikke velge bort. Ei heller en barndom.

Dersom barna våre får oppleve og erfare empati, får se at vi voksne tar ansvar for egne følelser, behov og handlinger, de hører oss si «det var min skyld» eller «jeg visste ikke bedre», så er det bra for flere enn dem, og i generasjoner fremover.

Barndommen varer nemlig i generasjoner – mange har sagt det, enda flere har erfart det. Det barn blir påført, av skam, sorg, skyldfølelse og alt som følger med, tilhører i utgangspunktet aldri dem. Men, barna er ofte for små til å plassere det der det hører hjemme – hos de voksne som utsetter dem for det. 

Nå finnes kunnskap nok til å kunne bidra klokt sammen med barna og familiene dette gjelder. Hos de aller yngste står døra på gløtt – mulig den er midlertidig lukket, men den er fortsatt ulåst. Og i det ulåste finnes alltid håpet. Alt vi vet viser at det ikke finnes en eneste grunn til at barn av i dag skal måtte ta ansvar for voksnes uvitenhet eller umodenhet. Så la dem slippe det.

I barnehage og skole kan nettopp din kloke og kunnskapsbaserte omsorgsberedskap bidra til at barn slipper den aller tyngste veien – og et voksenliv med mye krevende sorgarbeid. Du kan være døråpneren, i generasjonsperspektiv. Du kan bidra til gledesfylte og ønskede barndomsrepriser, gode minner – som handler om at de fleste voksne tar barn på alvor – de ser, lytter, tror og handler. Og de har tid, vilje og kompetanse. Det nytter. Du kan gjøre en forskjell. Jeg gir deg mitt ord på det. 

tirsdag 8. oktober 2013

Rykk tilbake til start?

Av Solveig Østrem

Den blåblå regjeringen vil kartlegge barns språkferdigheter. Tiltakene som beskrives i regjeringsplattformen (s. 14 og 22), er omtrent identiske med det som den rødgrønne regjeringen foreslo i stortingsmeldingen Kvalitet i barnehagen i 2009. Kunnskapsdepartementet ville «innføre krav om at alle barnehager skal gi tilbud om språkkartlegging ved treårsalder». Da meldingen ble behandlet i Stortinget 2. mars 2010, stemte en samlet opposisjon i mot forslaget. I lys av den nye regjeringsplattformen, er det interessant med et tilbakeblikk på hva Høyre og FrP og deres støttespillere Venstre og KrF mente den gangen.

Solveig Horne (FrP) omtalte tiltaket, noe upresist riktig nok, som «obligatorisk språktesting». Hun var klar i sin tale og viste blant annet til erfaringer fra Sverige og Danmark:

«Å begynne med en obligatorisk testing av treåringer når det gjelder språk, er ikke det rette. Hvorfor skal vi finne opp kruttet på nytt, eller hvorfor skal vi ikke ta lærdom i denne saken også – vi er så flinke til å ta lærdom av andre saker – og se til både Sverige og Danmark, som har prøvd dette i flere år og sett at det ikke virker, at dette er feil bruk av ressurser. I stedet bør en bruke ressursene på de barna som virkelig trenger det, på dem som de ser og observerer i det vanlige arbeidet sitt trenger ekstra oppfølging, og gi dem ekstra oppfølging i stedet for at alle skal bli obligatorisk testet. Derfor er Fremskrittspartiet i alle fall sterk motstander av at vi skal få en obligatorisk språktesting av disse barna.»

Ib Thomsen (FrP) mente dette «kartleggingshysteriet» kunne minne om «hva som foregår i Kina, og om hva som har foregått i det tidligere Øst-Europa». Han mente at kartlegging i stor skala går utover kvaliteten i barnehagen, og at det er nødvendig å lytte til fagfolk. «Vi må ha tillit til dem som jobber i barnehagen,» sa han.

Olemic Thommessen (H) pekte på risikoen for at personvernhensyn blir satt til side, fordi vi med gode intensjoner om barns beste, vil vite mest mulig om barns språkutvikling og kunnskapsutvikling når det gjelder tall og bokstaver.

«Mon tro om det ikke er et personvernaspekt ved dette? Mon tro om ikke også små barn faktisk har behov for å kunne begynne med blanke ark når de går inn i skolen, at det å kartlegge barns, og sånn sett enkeltmenneskers, ferdigheter og kunnskaper på alle områder, til slutt når et punkt hvor personvernet må veie tyngre?»

Thommessen kom flere ganger tilbake til personverndimensjonen. Hans viktigste anliggende var «selve det at barn faktisk er små mennesker som har de samme kravene til personvern som oss andre». Videre la han vekt på «at vi noen ganger opp gjennom livet får mulighet til å begynne med blanke ark». Han mente det er problem i skolen «at det kan være tilløp til at man stigmatiseres opp gjennom skoleløpet. Man får et stempel som man sliter med.» Thommessen uttrykte bekymring for at barnehagen blir for lik skolen:

«Men er det da virkelig nødvendig å begynne før tiden? Er det virkelig nødvendig at vi allerede i barnehagen – hvor vi vel har hatt hver våre modningsløp – skal begynne å skrive på den store boka som skal følge oss videre?»

At barnehagen ikke skal være skole var et viktig anliggende for Høyre for fire år siden, og bekymringen gikk ut på at kunnskapsminister Kristin Halvorsen ville gjøre barnehagen mer «skolsk»:

«Det man bekymres for – og som også Høyre bekymrer seg for – er nemlig at man skal miste den grunnleggende forskjellen vi har mellom barnehage og skole. Der skole skal ha læringsfokus og bruke de virkemidler som det tilsier, skal barnehagen ha fokus på lek og utviklingen av hele bredden av det som handler om utvikling av en personlighet, altså der læring er nøkkelord i skolen, skal lek være nøkkelord i barnehagen.»

I likhet med FrP satte Høyre kartlegging opp mot satsing på kompetanse, bemanning og utdanning av pedagogisk personell. «Høyre stoler på førskolelærerne», sa Thommessen fra Stortingets talerstol. «Vi tror at språkutvikling vil bli ivaretatt med kompetente lærere, helt uavhengig av om man har en obligatorisk kartlegging eller ikke».

Heller ikke Venstres Trine Skei Grande støttet forslaget om språkkartlegging av alle treåringer. I likhet med Høyres representant tok hun avstand fra «det å si at barnehagen skal være en del av skolegangen vår». Hun la vekt på at barnehagen må være «godt faglig fundert, med gode fagfolk som kan se barn, og som kan se barn tidlig», og at det trengs mer kunnskap og kompetanse tilpasset barnehagens egenart og den store variasjonen i barns utvikling:

«En skal satse på kunnskap i barnehagen og kunnskap om barnehagen, men det skal først og fremst være slik at barnehagen skal være en arena der barn skal få utvikle seg med basis i lek, og der det skal være lov å henge litt etter, noe som er mye vanskeligere i et skolesystem.»

Øyvind Håbrekke (KrF) sa i sitt innlegg at «det er viktigere for kvaliteten i barnehagene at førskolelærerne kan være sammen med ungene enn at de bruker tiden på å skrive rapporter om dem». Han var opptatt av hvordan kartlegging av enkelte sider av en virksomhet, alltid vil styre innholdet og hva ledelsen skal fokusere på:

«Forskning viser at mer kartlegging bidrar til å snevre inn barnehagens innhold. Det er mange områder i barns liv og læring som ikke lar seg omdefinere til resultater på en kartleggingsprøve. Det gjelder bl.a. barnehagen som arena for fri lek, motorisk trening, natur- og kulturopplevelser og refleksjon.»

Håbrekke mente stortingsmeldingen ga signaler om en mer resultatstyrt barnehage. Han var overrasket over at SV ville føre barnehagen «i retning av mer fokusering på skole, mer skriftlig vurdering, kartlegging og testing». Han mente dette ville gjøre barnehagen til en virksomhet mer på voksnes premisser enn på ungenes premisser. Kristelig Folkeparti fremmet derfor et forslag der de ba regjeringen om ikke å innføre krav om at alle barnehager skal gi tilbud om språkkartlegging i treårsalderen.

Forslaget fra Kristelig Folkeparti fikk i første omgang lite gehør hos daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Men i den videre behandlingen av saken ble det tatt høyde for samtlige motargumenter mot språkkartlegging av alle barn ved treårsalder. Dette skyldtes først og fremst at regjeringen valgte å lytte til fagfolk og trekke veksler på kunnskap og ekspertise på dette området. Gode intensjoner om å hjelpe alle med enkle virkemidler, ble konfrontert med en virkelighet som ofte er mer kompleks enn politikere kunne ønske. Et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg konkluderte med at det ikke finnes kartleggingsverktøy som egner seg til generell kartlegging av alle barn, at alle verktøyene har svakheter og at de ikke kan brukes uten forbehold. Dette ble det tatt høyde for at Utdanningsdirektoretat utviklet veilederen Språk i barnehagen – mye mer enn bare prat. Veilederen sier i klartekst at det ikke finnes gode faglige argumenter for å bruke standardiserte kartleggingsverktøy på alle barn. Gjennom daglig oppfølging og helhetlig observasjon vil det ifølge veilederen, være barn som kan ha behov for særskilt tilrettelagt språkinnsats eller som pedagogen av andre grunner vil finne ut mer om. Når barnehagen velger å bruke standardiserte kartleggingsverktøy på disse barna, skal det være på grunnlag av individuell vurdering av barnet og ut fra kunnskap om ulike verktøy. Veilederen legger dessuten stor vekt på hensynet til barns personvern, slik Høyre gjorde i 2010.

Den nye regjeringen sier at den vil kartlegge barns språkferdigheter. Men den sier ikke i hvilket omfang og på hvilke måter. Innenfor barnehagefaglige feltet er mange bekymret for at vi nå vil rykke tilbake til start, det vil si at vi må ta diskusjonen om massekartlegging av barn, en gang til. Men vi får tro at Erna Solberg og Siv Jensen husker hva de sa da de var i opposisjon. Og vi får håpe at de tenker seg om før de iverksetter en kartleggingspraksis som er faglig uforsvarlig, etisk betenkelig og dessuten innebærer sløsing av ressurser.