torsdag 10. januar 2013

Fiks det!

Av Lene Chatrin Hansen


Det yrer rundt meg på alle kanter. En arm rundt beinet, en liten hånd som leter etter min, et blikk fra en sandkasse som får et smil og et lite vink i retur, et rop fra …..en busk? Noen vil trilles, huskes, lekes med, bæres – andre vil bare at jeg ser på dem med tid og tilstedeværelse i blikket, så leker de videre med sitt. Jeg teller, leker og ser så godt jeg bare evner. Det er likevel ikke nok. Jeg er ikke nok. Vi er ikke nok.

Jeg sitter med hodet i eget fang, helt utmattet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å samle meg rundt resten av dagens gjøremål – turen hjem, egne barn, middag – ja, alt som skal gjøres før stjernene får skikkelig fotfeste på en bekmørk nattehimmel. Det aller verste for meg er å gå hjem, totalt utslitt, og føle at det jeg gjorde likevel ikke er bra nok. Ikke alle har fått det beste, det de trenger, det de har krav på: Omsorgskvalitet. 

Jeg vet at et blikk kan romme all verdens omsorg og gode ønsker, men det gjør bare vondt å være den som har trøstende hender og fang, og som likevel ikke kan være tilgjengelig for en skikkelig oppfølging av det omsorgsfulle blikket. Det gjør vondt for oss som ikke kan gi, og for dem som ikke kan få. 

Hvor mange udekte behov kan man legge lokk på i løpet av en dag, uten at det er skadelig, også på lang sikt? Hvor mange ganger kan du bli oversett, bli bedt om å vente litt, eller oppleve at en voksen heller ikke i dag klarte å holde det hun lovet? Og hvor sunt er det for meg, og nærmest konstant komme til kort i møte med de som trenger meg aller mest? Vi voksne blir etter hvert syke av det. Barna forteller gjerne om sine behov på andre måter – de kan også lett ende opp med å bli omtalt på lite flatterende måter av utslitte voksne, som at de er vanskelige, sutrete, klengete og at de viser problematferd. Å være profesjonell når det virkelig stormer rundt en, det er en utfordring kun de aller edleste av oss kan klare å mestre. Blant annet derfor er det nok nå. Det er alvorlige tilstander i mange barnehager nå. 

«Mitt ansvar er å ta ansvar for det jeg har ansvar for» sa Jens Stoltenberg på politisk kvarter på NRK, 28. august 2012. Man kan si hva man vil om den formuleringen, men nå velger jeg å bruke den slik: Da blir det også mitt ansvar å ta ansvar for det jeg har ansvar for. Og Rammeplanen sier blant annet dette: «Barn har rett til omsorg og nærhet. For barnehagen er det en primæroppgave å gi omsorg og nærhet og sørge for at barna ut fra alder og individuelle forutsetninger blir møtt med lydhørhet, innlevelse og vilje til samspill. Barnehagen skal gi rom for barns utøvelse av empati og omsorg i hverdagen» (2011, s.15 og 16). Mitt yrkesetiske ansvar ligger i å si ifra når forutsetningene for å imøtekomme dette ikke er gode nok. 

Jeg har lenge prøvd å tenke på det som er bra, det vi får til, og på de nære og gode øyeblikkene av tilstedeværelse og lykke, fordi jeg får til jobben min slik jeg skal, bør og må. Tro meg, jeg har opplevd mange slike øyeblikk i barnehagen. Jeg har sittet og sett maurenes gang oppetter trærne, jeg har ruslet hånd i hånd, laget de rareste sanger og jeg har hatt samtaler med de stolteste foreldre. I barnehagen har vi opplevd dansende rosiner, vi har sovet ute, klappet kuer, geiter og katter, og jeg har fått synge trygge og rolige barn i søvn. Men disse gode og nære opplevelsene skal være regelen, ikke unntaket. 

Skal vi virkelig godta at barnehagen blir stående igjen som pedagogisk slagmark, slik Trond Kristoffersen så treffende formulerte det tidligere denne uka? Nei, selvsagt ikke. 

Jeg tar herved mitt profesjonelle ansvar for å plassere ansvaret der ansvaret hører hjemme (for å si det på Stoltenbergsk). Jeg tar bemanningsutfordringen og kaster den hardt dit den hører hjemme, til politikerne: Fiks det! Nå! Jeg er ikke deres kvalitetsalibi lenger. Og jeg lover, jeg gir meg ikke før de som har ansvar for det, igjen gjør barnehagen til det beste stedet å være når mamma eller pappa må på jobb eller skole. Og jeg kjenner faktisk at jeg gleder meg til valgkampen!

9 kommentarer:

  1. Stå på videre.

    SvarSlett
  2. Likte ordet kvalitetsalibi. E vel nettopp det vi e! Bra innlegg!

    SvarSlett
  3. VELDIG bra skrevet!!! Vi har godtatt altfor mye alt for lenge!! HEIA DEG!! Og håper politikerene TAR sitt ansvar!!!Det er på HØY tid..Håper de ser hvor mye penger de kan spare på sikt på flere voksne,tidlig tilrettelegging og et styrket barnevern som fanger opp de barna som ellers etterhvert faller utefor og koster samfunnet ADSKILLIG mer i Rusmiddelomsorg,hjelpetiltak,rettsomkostninger,navutbetalinger og i verste fall kriminalomsorg...FOREBYGGE og bidra til kommende verdiskapere!!

    SvarSlett
  4. Her blir det me i barnehagen slit med satt ord på. Endelig... Som førsulelærar sjølv veit eg godt korleis det føles når ein ikkje strekk til, og ikkje får følge opp borna. Ikkje ta med jobben heim heiter det. Men korleis kan me legge att den dårlige samvittigheita på jobb når det er born det er snakk om. Her var mange gode poeng...

    SvarSlett
  5. Stå på :-) Jeg håper veldig mange flere barnehageansatte sier like tydelig i fra. Og at foreldregruppen istemmer.

    SvarSlett
  6. Tusen takk for flotte tilbakemeldinger på innlegget mitt. Glad det treffer så mange, og at flere og flere tar opp kampen for å gjøre barnehagene best for de som trenger det mest. Vi får stå på videre!

    SvarSlett
  7. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett