fredag 3. mai 2013

Offentlig omsorgssvikt er ditt ansvar også

Av Lene Chatrin Hansen

Hun så på meg. Rett på meg. Men hun så meg ikke. Mine øyne prøvde å finne hennes, men de var utilgjengelige. Ikke fordi hun ikke kunne se med dem, eller fordi det var noe mellom oss – eller jo, det var det. Det som var mellom oss var hennes utrygghet, hennes opplevelser, hennes liv. Hun hadde ansiktet vendt mot meg, fysisk like i nærheten, men hun var ikke i min verden – hun følte seg tryggest i sin egen. 

Dersom jeg påpeker at noe ikke er så bra som det kan og bør være, synes du jeg syter og svartmaler, da? Jeg skal i denne artikkelen prøve å si noe om mitt utgangspunkt for det noen velger å kalle problemfokus. Jeg velger å kalle det realitetsorientering. Jeg er nemlig sikker på følgende: Dersom et barn som lever med omsorgssvikt ble spurt om jeg svartmaler ville det svart «nei, du svartmaler ikke – i virkeligheten er det mye verre.»

Her er en sammenstilling av fakta om barn som lever under utfordrende vilkår: Antallet barn under seks år som har mottatt tiltak fra barnevernet som følge av omsorgssvikt og mishandling, økte med 22 prosent – fra 6754 til 8256 barn i perioden 1995 og fram til 2008[i]. I 2010 levde 410 000 barn (37 prosent) med en eller to foreldre med en psykisk lidelse, mens 90 000 barn (8 prosent) hadde minst én forelder som misbrukte alkohol. Totalt hadde 450 000 barn (40 prosent) foreldre i en eller begge gruppene. Av disse barna hadde 290 000 (27 prosent) foreldre med psykiske lidelser eller alkoholmisbruk som går ut over den daglige fungeringen i familien. 135 000 barn (12 prosent) hadde foreldre med klart alvorlige psykiske lidelser og alkoholmisbruk[ii]. Tall fra Statistisk Sentralbyrå forteller at det årlig anmeldes omtrent 2000 overgrep av seksuell art mot barn i Norge. Mange av disse overgrepene skjer før barna fyller tre år. Vi finner i tillegg til dette annet rusmisbruk, psykiske og fysiske sykdommer blant omsorgspersoner, voldsbruk mot både barn og andre i nære relasjoner, skilsmisser med høyt konfliktnivå også videre. 

For meg blir alle disse barnas fortellinger det viktigste å lytte til. Du som barnehagelærer kan din yrkesetikk, du kan se forskjellen mellom det personlige og det profesjonelle, du har kunnskap om barns rettigheter, og du kjenner selv best sannheten om de mange utfordringene du selv står i hver eneste dag. At jeg problematiserer mange barns situasjon og behov, bør derfor ikke true din rolle som profesjonsutøver eller dine opplevelser av hvordan du ser og vurderer din eller andres situasjon. Jeg forteller ikke din historie, den kan du best selv.

Er du i tillegg en av dem som hver dag er omgitt av dyktige og profesjonelle folk, trygge barn og samarbeidsvillige og engasjerte foreldre – heldig er du! Ta godt vare på det og kjemp videre for det! Men glem ikke de som ikke opplever hverdagen som deg.

Utdanningsforbundets etiske plattform for lærerprofesjonen[iii] sier blant annet at vårt etiske ansvar er å gripe inn og verne barnehagebarn mot krenkelser, uavhengig av hvem som utfører dem. Videre er en del av vårt profesjonsansvar at vi viser mot og målbærer samfunnsmandatet tydelig. Og, vi skal ta ansvar for å varsle når rammevilkår skaper faglig og etisk uforsvarlige tilstander. Dette er bare tre utvalgte punkter. Avslutningsvis kan jeg lese: «Førskolelærere, lærere og ledere er forpliktet på denne plattformen og kan aldri unndra seg sitt profesjonelle ansvar». 

Budskapet i den etiske plattformen er tydelig på at den enkelte lærer har et forpliktende ansvar for det enkelte barn. På den måten er rapportering av mulig omsorgssvikt ditt ansvar. På den andre siden plikter de som sitter med makten å legge de strukturelle forholdene til rette for å gjøre ditt ansvar mest mulig håndterlig. I så måte har vi altså et ansvar for når rammevilkårene for vårt arbeid stadig reduseres. Hvis vi som barnehagelærere tar til takke med 2020 som året alt skal bli så fint – da er vi blitt som politikerne vi kritiserer. Kritikken som går på manglende handlekraft og for å trekke ut tiden med prat eller fagre ord og løfter i dokumenter. Når et barn sviktes av det offentlige er hver enkelt av oss medansvarlig. 

Noe av det aller fineste jeg vet er å kunne møte de åpne og tillitsfulle blikkene til glade og trygge barn de gangene jeg er i barnehagen. Og – med vissheten om at jeg hver dag gjør alt jeg kan for de som enda ikke er trygge nok til å åpne øynene for livet utenfor sin egen verden.

[i] http://www.forskning.no/artikler/2012/juli/328586

[ii] http://helsenorge.no/Sykdomogbehandling/Sider/Barn-som-lever-med-foreldre-som-er-psykisk-syke-eller-har-rusproblem-.aspx

[iii] http://www.utdanningsforbundet.no/upload/L%C3%A6rerprof_etiske_plattform_297x460%20(3).pdf 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar