tirsdag 24. september 2013

En trapp, ett fjell

Av Lene Chatrin Hansen


En, to, tre talte jeg hver gang jeg gikk de tre trappetrinnene. Den lille trappetrammen var en slags ubevisst del av dagen min, fordi jeg gikk den utallige ganger daglig. En gang for lenge siden begynte jeg å telle de tre trappetrinnene for ikke å glemme – ikke glemme at for noen så er en trapp som et stort fjell.

For Mira var trappen «Det store fjellet». Hun var ti måneder, og hun hadde nesten lært å gå da høstens støvle- og dressvær tok mestringsfølelse og balanse et halvt liv tilbake.

Det var trappen som skilte henne fra varmen innendørs når det var kaldt ute, fra en venn eller voksen når hun følte seg alene, eller fra sand og vanndammer ute når det var kjedelig inne. Oftest gikk turen opp eller ned trappene via hoftekammen til en voksen, fordi tiden det tar å utforske en trapp/et fjell er for lang, barna er for mange og de voksne for få.

Jeg er helt sikker på at du også kjenner en liten Mira. Det er ikke grenser for hvor mye mestringsfølelse og utforskingsglede vi unner barna, i teorien. I praksis er det noen ganger dessverre slik at det beste jeg kan tilby er telling og bæring opp og ned ei trapp.

Vi har prøvd andre løsninger, for eksempel å ta av støvler og dress før fjellet skal bestiges, eller jeg har tilbudt en støttende hånd oppover, eller stått ved foten av fjellet som en trygg base ved en eventuell uplanlagt brå nedstigning. ‘Nei takk’, sier hun svært tydelig på sine mange vis.

Så kommer altså likevel dagen, øyeblikket, da alt blir bra. Mira verdiger meg ikke et blikk der jeg står på vei ned trappen for å komme henne i møte: Hun løfter den ene beinet, setter det på trinnet, kaster seg bestemt og kontrollert framover, holder tak i andre trappetrinnet - løfter det andre beinet, og er underveis – oppover. Jeg står musestille, litt redd for å gjøre noe som kan ødelegge øyeblikket og oppstigningen hennes. 

Hvilken innsats som ligger bak disse få minuttene er det bare Mira som vet. Jeg er tilfeldigvis den heldige tilskuer. Eller kanskje ikke. Da hun står på toppen av trappen ser hun opp på meg. Forsiktig. Ikke noe jubel, ingen armer i været, ikke engang et smil – bare noe jeg hører som: En, to, teeeee! Så kommer smilet.

2 kommentarer:

  1. If you would like to improve your familiarity just
    keep visiting this website and be updated with the hottest gossip posted here.


    My homepage :: telecharger evasion 6.1.3

    SvarSlett