mandag 14. oktober 2013

Døråpneren

Av Lene Chatrin Hansen

Vi så på hverandre. Hun sendte et anerkjennende og spørrende blikk i min retning. På veien mellom oss – tolket gjennom min erfaringsbakgrunn – ble blikket til noe annet. Til noe jeg kjente. Jeg snudde meg bort fra følelsen som kom veltende, bort fra henne og fra det jeg trodde jeg måtte høre på. Døra mi var lukket. 

Vi visste begge at det var over, og ble værende i egne tanker, usikre på hver vår måte. Det var for mange spørsmål. For liten tid. 

Hvis man aner noe om rekkevidden av hva som kan komme, så spør man ikke. Man snakker ikke, heller. Det er lettere å la være. Døra mi var låst. 

Enten vi er barn eller voksne, så forstår vi livet og verden ulikt. Vi har ulike erfaringsgrunnlag, assosierer ulikt og har dermed også ulik virkelighetsoppfatning. Med det setter vi spor rundt oss. Jeg kunne også begynt dette innlegget slik:

«Barndommen kommer ikke i reprise» er nok bare en halv sannhet for meg. Knapt nok det. Den gjør det. I hver klem og berøring jeg mottar og deler. I hvert spørsmål og blikk som rettes min vei. Om natta, i mørket, når jeg ikke sover alene. Om dagen, i lyset, når stemmene blir for høye rundt meg. En bremsende trikk, en skygge på veggen, en høy uventet lyd, navnet mitt når det ropes eller hviskes. Alt dette. Og enda mer.

Sporene sitter i både kropp og hjerne. Med tid og riktige verktøy kan det vonde bli mindre vondt, men det må læres, og det er beinhardt arbeid. Selv om jeg tenker det, ønsker det og vil det, så blir det likevel aldri helt borte. For meg er dette den viktigste rettesnoren i alt arbeid med barn og unge: Fordi gjennom den vi er så setter vi spor i andre mennesker. Vi setter vårt preg på deres liv videre, både gjennom det vi sier og gjør, og gjennom det vi ikke sier og gjør. 

Vi har alle kjent på hvor stor plass minner kan ta. De gode så vel som de mindre gode. Noen minner er fortrengt, bevisst eller ubevisst – vi orker ikke nærme oss dem, skyver dem bort, holder dem nede, mens vi glemmer å puste – og tenker at vi lever og har det bra. Mange av oss tenker også at det er mulig å velge bort det ubehagelig og vonde, og fokusere på løsninger, det konstruktive og positive. Et traume kan du ikke velge bort. Ei heller en barndom.

Dersom barna våre får oppleve og erfare empati, får se at vi voksne tar ansvar for egne følelser, behov og handlinger, de hører oss si «det var min skyld» eller «jeg visste ikke bedre», så er det bra for flere enn dem, og i generasjoner fremover.

Barndommen varer nemlig i generasjoner – mange har sagt det, enda flere har erfart det. Det barn blir påført, av skam, sorg, skyldfølelse og alt som følger med, tilhører i utgangspunktet aldri dem. Men, barna er ofte for små til å plassere det der det hører hjemme – hos de voksne som utsetter dem for det. 

Nå finnes kunnskap nok til å kunne bidra klokt sammen med barna og familiene dette gjelder. Hos de aller yngste står døra på gløtt – mulig den er midlertidig lukket, men den er fortsatt ulåst. Og i det ulåste finnes alltid håpet. Alt vi vet viser at det ikke finnes en eneste grunn til at barn av i dag skal måtte ta ansvar for voksnes uvitenhet eller umodenhet. Så la dem slippe det.

I barnehage og skole kan nettopp din kloke og kunnskapsbaserte omsorgsberedskap bidra til at barn slipper den aller tyngste veien – og et voksenliv med mye krevende sorgarbeid. Du kan være døråpneren, i generasjonsperspektiv. Du kan bidra til gledesfylte og ønskede barndomsrepriser, gode minner – som handler om at de fleste voksne tar barn på alvor – de ser, lytter, tror og handler. Og de har tid, vilje og kompetanse. Det nytter. Du kan gjøre en forskjell. Jeg gir deg mitt ord på det. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar