onsdag 23. januar 2013

Kjære Kristin. Jeg elsker jobben min, men...

Av Birgitte Fjørtoft, førskolelærer og masterstudent



Jeg savner å kunne være tilstede for barna, og ikke bare tenke på hvordan vi skal dekke opp for at vi er for få på jobb. 

Førskolelærere tilhører en yrkesgruppe hvor personlig engasjement og interesse utgjør en vesentlig faktor for deres motivasjon. Det er ikke den skyhøye lønna som spiller inn, tror jeg. Vi drives av en dedikasjon og et ønske om å utgjøre en forskjell i barns liv. I vår kunne Dagsavisen meldte for en tid tilbake at førskolelærere også er de yrkesutøverne som trives best i jobben sin. Dette tviler jeg ikke et sekund på, jeg ser den trivselen og denne dedikasjonen hver eneste dag i øynene til mine kollegaer. Det er bare det, at dette dessverre ikke er holdbare faktorer. Det begynner å vokse seg et stadig tjukkere ”men” etter denne setningen om at jeg elsker jobben min. For det gjør jeg virkelig. MEN... 

Jeg ønsker å gi deg et innblikk i noen sider ved jobben vår jeg vanskelig kan se at dere forstår, gjennom de rammene dere setter for vår yrkesutøvelse, Kristin. 

Det er fredag ettermiddag. Klokka nærmer seg henting og flere med meg puster lettet ut og tenker ”vi fikk det da til, i dag og”. På tross, ville kanskje noen lagt til. MEN hva fikk vi egentlig til? Med åtte kollegaer borte med sykefravær og et vikarbudsjett som var sprengt allerede før første løvblad falt, og i tillegg fulle barnegrupper, virker forutsetningene mildt sagt elendige. Ikke elendige, hvis en tenker at barnehagens mandat er oppbevaring av barn. Elendige, når barnehagens mandat er ”å ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling”. Elendige, når vi som jobber der har dette som ambisjon, og til en hver tid ønsker mer enn hva som praktisk talt er mulig å få til. 

Fredag ettermiddag. Jeg sitter inne på et lite, mørkt rom med tre barn (”Hæ?”, tenker barnehageansatte nå – ”tre barn på en voksen”?). H.C. Andersens stemme rumler rundt i rommet, bord er snudd om til sofaer og alle barnehagens pledd og puter er samlet i en diger haug. Jeg legger meg ned i haugen sammen med barna, lukker øynene og tar inn stemningen. Det er da den ene jenta på 5 år stryker meg over kinnet og hvisker til den andre; ”no sovne hu” og den andre jenta på 4 begynner å synge rolig; ”når trollmor har lagt sine elleve små troll..”. Etter hvert begynner vi å fabulere om drømmer for fremtiden. Barna forteller om jobbønsker som ”sminke-operatør” og sjukepleier og forteller levende om en bror som fikk hull i hodet to ganger. Det er den slags magi som kanskje er vanskelig å sette ord på til dere, men det er også den som driver meg. MEN den slags magi er vanskelig å få til, når voksenmangel krever fellesaktiviteter med så mange barn og så få voksne som overhode mulig. Situasjonen beskrevet over er egentlig ikke et unntak i så måte. Hele den tiden jeg tilbrakte i det magiske rommet, var jeg klar over situasjonen for mine kollegaer på andre siden av døra. Jeg forsøkte å lukke ørene for alle konfliktene, gråtingen og det mange vil kalle kaos i gangen, rett før henting. Jeg forsøkte det, fordi jeg så verdien av tida med de tre barna i blikkene, i kroppene og i stemmene deres, og ikke var villig til å gi det opp. Jeg ble nødt til å være ego. Profesjonen min formante det. 

Det er ikke det, at stunder som denne er sjeldne i min hverdag på jobben. MEN, jeg savner å være tilstede i dem, uten tanken om ”MEN er det egentlig nok folk ute?”. De knappe rammene som er satt av dere for jobben vår, gjør dét nærmest til en umulighet. ”Barnehageoppropet” som florerte i sosiale media og på ulike nettsider i høst, er en sterk og viktig varsellampe på bemanningssituasjonen for førskolelærere og andre barnehageansatte, Kristin. Ta det på alvor! Vi trenger flere kompetente voksne å samarbeide med! Jeg ønsker så veldig å fortsette å dele magi og fantasteri med barnehagebarn i resten av mitt arbeidsliv. MEN…


Artikkelen har også vært publisert på Barnehageforum.no

torsdag 10. januar 2013

Fiks det!

Av Lene Chatrin Hansen


Det yrer rundt meg på alle kanter. En arm rundt beinet, en liten hånd som leter etter min, et blikk fra en sandkasse som får et smil og et lite vink i retur, et rop fra …..en busk? Noen vil trilles, huskes, lekes med, bæres – andre vil bare at jeg ser på dem med tid og tilstedeværelse i blikket, så leker de videre med sitt. Jeg teller, leker og ser så godt jeg bare evner. Det er likevel ikke nok. Jeg er ikke nok. Vi er ikke nok.

Jeg sitter med hodet i eget fang, helt utmattet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å samle meg rundt resten av dagens gjøremål – turen hjem, egne barn, middag – ja, alt som skal gjøres før stjernene får skikkelig fotfeste på en bekmørk nattehimmel. Det aller verste for meg er å gå hjem, totalt utslitt, og føle at det jeg gjorde likevel ikke er bra nok. Ikke alle har fått det beste, det de trenger, det de har krav på: Omsorgskvalitet. 

Jeg vet at et blikk kan romme all verdens omsorg og gode ønsker, men det gjør bare vondt å være den som har trøstende hender og fang, og som likevel ikke kan være tilgjengelig for en skikkelig oppfølging av det omsorgsfulle blikket. Det gjør vondt for oss som ikke kan gi, og for dem som ikke kan få. 

Hvor mange udekte behov kan man legge lokk på i løpet av en dag, uten at det er skadelig, også på lang sikt? Hvor mange ganger kan du bli oversett, bli bedt om å vente litt, eller oppleve at en voksen heller ikke i dag klarte å holde det hun lovet? Og hvor sunt er det for meg, og nærmest konstant komme til kort i møte med de som trenger meg aller mest? Vi voksne blir etter hvert syke av det. Barna forteller gjerne om sine behov på andre måter – de kan også lett ende opp med å bli omtalt på lite flatterende måter av utslitte voksne, som at de er vanskelige, sutrete, klengete og at de viser problematferd. Å være profesjonell når det virkelig stormer rundt en, det er en utfordring kun de aller edleste av oss kan klare å mestre. Blant annet derfor er det nok nå. Det er alvorlige tilstander i mange barnehager nå. 

«Mitt ansvar er å ta ansvar for det jeg har ansvar for» sa Jens Stoltenberg på politisk kvarter på NRK, 28. august 2012. Man kan si hva man vil om den formuleringen, men nå velger jeg å bruke den slik: Da blir det også mitt ansvar å ta ansvar for det jeg har ansvar for. Og Rammeplanen sier blant annet dette: «Barn har rett til omsorg og nærhet. For barnehagen er det en primæroppgave å gi omsorg og nærhet og sørge for at barna ut fra alder og individuelle forutsetninger blir møtt med lydhørhet, innlevelse og vilje til samspill. Barnehagen skal gi rom for barns utøvelse av empati og omsorg i hverdagen» (2011, s.15 og 16). Mitt yrkesetiske ansvar ligger i å si ifra når forutsetningene for å imøtekomme dette ikke er gode nok. 

Jeg har lenge prøvd å tenke på det som er bra, det vi får til, og på de nære og gode øyeblikkene av tilstedeværelse og lykke, fordi jeg får til jobben min slik jeg skal, bør og må. Tro meg, jeg har opplevd mange slike øyeblikk i barnehagen. Jeg har sittet og sett maurenes gang oppetter trærne, jeg har ruslet hånd i hånd, laget de rareste sanger og jeg har hatt samtaler med de stolteste foreldre. I barnehagen har vi opplevd dansende rosiner, vi har sovet ute, klappet kuer, geiter og katter, og jeg har fått synge trygge og rolige barn i søvn. Men disse gode og nære opplevelsene skal være regelen, ikke unntaket. 

Skal vi virkelig godta at barnehagen blir stående igjen som pedagogisk slagmark, slik Trond Kristoffersen så treffende formulerte det tidligere denne uka? Nei, selvsagt ikke. 

Jeg tar herved mitt profesjonelle ansvar for å plassere ansvaret der ansvaret hører hjemme (for å si det på Stoltenbergsk). Jeg tar bemanningsutfordringen og kaster den hardt dit den hører hjemme, til politikerne: Fiks det! Nå! Jeg er ikke deres kvalitetsalibi lenger. Og jeg lover, jeg gir meg ikke før de som har ansvar for det, igjen gjør barnehagen til det beste stedet å være når mamma eller pappa må på jobb eller skole. Og jeg kjenner faktisk at jeg gleder meg til valgkampen!