tirsdag 26. februar 2013

Varme hjem og kalde barnehager

Av Morten Solheim


Tre år etter at NRK Brennpunkt tematiserte barnehager som ”et sosialt eksperiment”, har TV2s ”Vårt lille land” laget en lignende dokumentar. Dokumentaren har på ny skapt debatt om hvorvidt det er skadelig for ettåringen å gå i barnehage. 

Den nye debatten om ettåringer i barnehage er ganske lik de foregående debattene om samme tema. Jeg vil påstå at disse debattene gir et skjevt bilde av hva en barnehage er. Det som ofte fremkommer er et bilde av varme hjem og kalde barnehager. Hjemmet representerer det kjærlige, moderlige og omsorgsfulle, mens barnehagen er distansert, fremmed og stressende. TV2s program er i så måte intet unntak. Innledningsvis møter vi vesle Henny som hyler ut sin vrede når mor forlater barnehagen, akkompagnert av kommentaren fra voiceoveren: ”Henny reagerer som barn flest når de blir forlatt av mor.” 

At Henny reagerer normalt er jeg villig til å være med på. At hun reagerer som barn flest er en overdrivelse. Ofte reagerer selv ettåringer med å vinke mor farvel. Henny er dessuten i en situasjon hvor et helt kamerateam er tilstede for å dokumentere øyeblikket hvor hun blir forlatt av mor. Det er ufint å eksponere barn på denne måten. 

Når TV2 forteller om forskningsprosjektet til Liselotte Ahnert, vises bilder av barn som forlates i et laboratorium (også kalt glassbur). Når mor forlater rommet, kommer en fremmed omsorgsperson inn i rommet. Etterpå måles barnet for forekomsten av stresshormonet kortisol. De finner at nivået er for høyt. Med respekt å melde: Det er forskjell på å bli forlatt i et laboratorium med en fremmed, enn i en barnehage hvor barnet over tid kan knytte seg til sekundære omsorgspersoner: Barnehageansatte som ikke er fremmede, men som snarere har spesifikk kunnskap om hvordan de skal møte og inntone seg på små barn. 

Videre i TV2s program får vi også vite at barnehagebarn i Berlin har blitt fulgt over tid. Funnet var at mange barn ved oppstart hadde et uheldig høyt kortisolnivå over en lengre periode. Forskningsresultatene kan likevel ikke direkte overføres til norske forhold. Forskningsleder ved Psykologisk institutt på UiO, Anne Inger Helmen Borge, peker på at fødselspermisjonsordningene i våre to land er helt ulike. I Tyskland har foreldre maks 14 ukers permisjon. Dette betyr at barna mest sannsynlig har en langt mindre utviklet tilknytning til sine primære omsorgspersoner før de begynner i barnehagen, enn det som er tilfelle i Norge. Dette er et viktig forhold å ta med i betraktningen. 

Tilbake til min tese om at debatten fremstiller bildet av varme hjem og kalde barnehager. TV2s bruk av virkemidler er sterkt medvirkende på skape nettopp dette bildet. Et bilde av et samfunn som frarøver hjemmet barna og plasserer de i digre institusjoner. Institusjoner som utsetter barna for så mye stress å uro at forskerteam må hentes inn for å ta spyttprøver av barna. De viser området utenfor barnehagen hvor tretti barnevogner er parkert ute i minusgradene og hvor gråtende barn blir forlatt av sine kjære kjente. 

Hva mangler så? Jo, bildet av de omsorgsfulle barnehageansatte som har forberedt seg hele sommeren på å ta imot Ola og Henny og Trine på en så god måte som mulig. Den pedagogiske lederen Anne som har satt seg godt til rette på gulvet og som er en tilgjengelig omsorgsperson kontinuerlig. Og assistenten Trude, som jobber overtid i hele august fordi Ola er avhengig av henne i oppstartsfasen. Det som også mangler er bildet av en alenemor som går hjemme på femtende måned med sin lille Trine. En mor som er sliten, stresset og som gjerne vil tilbake i arbeidslivet og møte venner. En mor som trenger avlastning og en datter som trenger å møte jevnaldrende. 

Bildet av det varme hjem og den kalde barnehagen er usant. Det er like usant som det omvendte. 


onsdag 13. februar 2013

Først og fremst trenger barnehagen flere utdanna folk

Av Morten Solheim

I et halvt års tid har jeg skrevet mange små innlegg som har hatt en felles bunnlinje: Vi trenger flere kunnskapsrike folk i barnehagen. Vi har laget opprop, blitt intervjuet og fått mer oppmerksomhet enn vi kanskje kunne håpe på. Det er altså massevis av mennesker der ute som ser ut til å dele budskapet.

Når det er sagt er det en tendens som er klar. Det å si at vi trenger flere førskolelærere ser ut til å være mindre viktig for mange, enn det å få flere ansatte i barnehagen generelt. Også en del førskolelærere ser ut til å mene dette. Noen har til og med blitt støtt av kravet om 50 % pedagogtetthet, og at alle bør ha en minimums grunnkompetanse om barn. De mener man gjennom slike krav underminerer de ufaglærtes erfaringsbaserte kunnskap.

Det får så være om noen blir støtt eller såra, jeg er like fullt nødt til å kaste ut følgende brannfakkel: Det barnehagen først og fremst har behov for i dag, er flere utdanna folk!

Om vi stikker fingeren i jorda så er Norge et av de landene i verden med flest ansatte i barnehagene. Det har Kristin Halvorsen rett i. Og selv om vi ikke vil bryte med den standarden vi har, så bør ikke lovfesting av bemanningsnormen gjennomføres på bekostning av en satsing på å få et høyere utdannet personale. Partiprogrammene som legges frem i disse dager, bekymrer meg i så måte. Jeg tror nemlig det er lettere å få gjennomslag for at barna trenger flere fang, enn at de trenger mer pedagogikk.

Jeg er altså en av de som mener at det aller viktigste vi kan gjøre for barnehagen nå, er å sikre et høyere kunnskapsnivå blant de ansatte. Minst femti prosent må ha treårig pedagogisk utdanning som omhandler små barn. Ikke fordi barn skal lære mer og fortere, men fordi mye av den grunnlagstenkningen som ligger i barnehagepedagogikken er helt essensiell for å stå i mot en del av de samfunnsmessige og politiske tendensene vi ser i dag. I barnehagepedagogikken er små barns lek og relasjoner vektlagt. Det er også den helt nødvendige omsorgen som barn trenger. I barnehagepedagogikken finnes kunnskapen om små barn i gruppe og om barnet som selvstendig tenkende og samhandlende individ.

For å imøtekomme barns grunnleggende behov, for å få øye på deres kompetanser, for å legge til rette for vennskapsrelasjoner og for å bygge oppunder leken, trengs mennesker som har mye kunnskap om barn i gruppe og som vet hvordan man toner seg inn på ulike barns følelsesverden. Om kunnskapen om små barn er for lav i en barnehage, står barnets psykososiale miljø i fare for å bli svært dårlig. Det handler altså ikke bare om å ’ha det i seg’ eller ’være den rette’. Man må også vite mye.

Når stadig flere vil ha et stykke av den ikke altfor store kaka som heter barndom, da trengs det folk i barnehagen som utelukkende taler barnas sak. Folk som vet at kunnskap om det enkelte barn ikke enkelt kan generaliseres i et skjema. Folk som vet at sosial kompetanse ikke trenes opp gjennom et program på ti minutter hver dag i tjue uker ved hjelp av noen emosjonskort og noen plysjdyr. Og ikke minst, folk som har faglig pondus, overskudd og energi til å si i fra når det skjæres ned på bemanningsnormen. Et slikt sterkt fagmiljø får vi først når flere av de som jobber i barnehagen har utdanning, og som gjennom sitt fag er genuint opptatt av det de jobber med.

Å lovfeste bemanningsnormen på bekostning av å lovfeste en langt mer ambisiøs pedagognorm enn i dag, er et farlig sjansespill. Vi kan selvsagt ikke tåle at antallet ansatte i barnehagen reduseres. Men langt mindre kan vi tåle at det skjæres ned på andelen kvalifisert personale. Den må snarere økes.

Så om du tilfeldigvis er både politiker og mamma og har en assistent som på avdelingen til poden som du synes er flinkere enn førskolelæreren, bruk ditt politiske hode og gjør en kjapp analyse: Se for deg at du stiller alle landets ufaglærte som jobber i barnehage på en rekke, og alle førskolelærere en på en annen rekke. Tenk deg videre at man gjennom en enkel liten test kunne finne ut hvem som var egnet eller uegnet til å jobbe med små barn i gruppe. Dersom man nå tok denne testen på menneskene i de to rekkene, hvilken rekke tror du da prosentvis hadde hatt størst representasjon av mennesker som var egnet? Jeg tror du nå vil svare førskolelærerne. Fint. Da synes jeg du skal arbeide beinhardt politisk for at vi får flere av de folka som egner seg til å jobbe med barn, inn i barnehagen.

Om du som leser er førskolelærer: Slutt å si at assistenter kan like mye om barn som en førskolelærer. Det er nemlig ikke sant. Bruk i stedet kreftene på å kjempe for et styrka fagmiljø i barnehagen.

Så til slutt, dersom du som leser er en udyktig assistent som er lei av jobben din: Si opp og finn deg noe annet å leve av. Dersom du derimot er en assistent som brenner for yrket ditt og som vet at du er egnet til å jobbe med barn: Da er du antakelig litt irritert over det du nettopp har lest. Men jeg vet råd. Det er nemlig ikke slik at jeg vil ha deg ut av barnehagen. Jeg har selv vært assistent. En innmari bra en, faktisk. Derfor ble jeg førskolelærer. Og det synes jeg du også skal bli. Barna har nemlig bruk for deg!

fredag 8. februar 2013

Høyre vil ikke lovfeste bemanningsnormen

Av Morten Solheim



Utdanningsforbundet har vært flittige når det gjelder å pushe Høyre på ett spørsmål: ”Vil dere lovfeste minimumsbemanning i barnehagen?” Allerede i 20. desember gikk leder Ragnhild Lied ut med spørsmålet i VG desember. Det er på grensen til trist at når lederen for landets nest største fagforening henvender seg til lederen for landets nest største parti – i landets nest største avis – så uteblir likevel svaret. Etter dette har nestleder i Utdanningsforbundet Steffen Handal fortsatt å presse Høyreleder Erna Solberg til å gi et svar på spørsmålet. Denne gangen på minibloggen twitter, et medium hvor det maks kan skrives 140 tegn per melding. 

På direkte spørsmål fra Handal om hvorvidt Solberg er blitt for populær til å svare, responderer Solberg i en twittermelding: ”Sorry har ikke sett denne. ikke behandlet Øie utv, har satset på andre kvalitetstiltak i bhg.” At Høyre ikke har behandlet Øie-utvalgets innstilling er for så vidt helt naturlig. Det er regjeringen som har nedsatt utvalget og bestilt rapporten. Dertil er det også regjeringen som behandler den, og eventuelt tar med anbefalingene i den kommende stortingsmeldingen. Imidlertid bør vi kunne forvente at Høyre i det minste hadde fått med seg hovedlinjene i rapporten, og tatt stilling til om de vil bidra til å styrke bemanningen i barnehagen. 

I dag fortsatte Handal med sitt spørsmål til Solberg, all den tid hun ikke svarte med klar tale om hvorvidt Høyre vil lovfeste bemanningsnormen. Svaret kom kjapt: ”Det har vi så langt ikke sa ja til”. 

Med oppsagte avtaler om bemanningsnorm i flere av landets Høyrekommuner, deriblant Oslo, ser det ut til at Høyres kurs er stabil. Dette til tross for at Venstre og Krf har gitt signal om at de går inn for en lovfesting. Så er det vel også slik at storebror bestemmer på blå, så vel som på rød side. 

Det hele kulminerer i at det er Arbeiderpartiet som sitter med nøkkelen. De kan gå inn for et lovforslag før valget og dermed sikre den bemanningen barnehagen trenger. SV er med og da betyr vel strengt tatt Senterpartiets stemme lite, dersom storebror er villig. 

mandag 4. februar 2013

Nulltoleranse

Av Morten Solheim




I Manifest mot mobbing sies det at vi skal ha nulltoleranse for mobbing. På et vis er jeg enig. Det er jo ikke greit at folk mobber hverandre. Mobbing bryter ned menneskers selvbilde. Men om jeg smaker litt mer på ordet, «nulltoleranse», så er det noe som skurrer likevel. For hva betyr egentlig nulltoleranse?

Ordet er todelt: Null og toleranse. Null betyr ingen. Toleranse kan ha ulike definisjoner. Det handler om det å tåle noe. Det kan bety overbærenhet, å holde ut eller anerkjennelse av andres rett til å mene noe annet enn en selv. Det kan handle om en form for romslighet ovenfor det som er annerledes. Toleranse er noe man utøver ovenfor andre. Så hva skjer om vi setter disse to ordene sammen, null og toleranse. Da får vi eksempelvis ingen overbærenhet. Eller ingen romslighet. Eller ingen anerkjennelse av andres rett til å mene annet enn en selv. I medisinsk sammenheng handler nulltoleranse om det å ikke tåle, bokstavelig talt. Det er eksempelvis en rekke giftstoffer vi mennesker ikke tåler, stoffer vi har nulltoleranse mot. I en slik kontekst gir begrepet konkret mening.

Så hva om vi går tilbake til begrepet satt i sammenheng med mobbing. I manifestet står det følgende: «Alle barn og unge skal ha et godt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø med nulltoleranse for mobbing». Dette er ved første øyekast lett å være enig i. Men, det må legges til at dersom definisjonen av mobbing er uklar, så er det også uklart hva nulltoleranse for mobbing betyr. I manifestet står det ”Med mobbing mener vi gjentatt negativ eller ”ondsinnet” atferd fra en eller flere rettet mot noen som har vanskelig for å forsvare seg. Systematisk utestengning eller gjentatt erting på en ubehagelig måte er også mobbing”. Dette er en definisjon. Men den har fortsatt rom for fortolkning. Er det eksempelvis mulig å vite hvorvidt en handling er ondsinnet?

I Foreldreutvalget for Barnehager (FUB) sin veileder om mobbing i barnehagen, skisseres det opp en rekke kjennetegn for hva mobbing i barnehagen kan være. De baserer seg på undersøkelser hvor barn forteller hva de opplever som erting eller plaging og definerer deretter følgende handlinger som kjennetegn på hvordan mobbing mellom barnehagebarn ser ut:
  • slåing, dytting og lugging
  • erting, bli ledd av, kalt dumme ting
  • ødelegger og gjemmer ting for hverandre
  • utestenging

Nå begynner dette med nulltoleranse å bli svært problematisk. Handlingene over er dagligdagse i en barnehage. De er handlinger som blant annet kan kobles til små barns etiske utvikling. Og de er handlinger som kan utøves i mangel på språk, lekekodekser og sosial kompetanse. Noen av begrepene kan i enkelte tilfeller også være intensjonelt vennligsinnede. Å utøve nulltoleranse ovenfor disse handlingene er både vanskelig, og jeg vil si i utstrakt grad ikke ønskelig. Som førskolelærer er jeg nødt til å utøve en viss grad av toleranse ovenfor et barn som eksempelvis dytter. Om dyttingen er systematisk rettet mot et annet barn over tid har jeg selvsagt et ansvar for å gripe inn å gjøre noe med det. For meg er det opplagt å ta et slikt ansvar. Men jeg ville fortsatt ikke kalt handlingen mobbing. Og jeg ville utøvd toleranse ovenfor at dytting også kan være uttrykk for noe. Det kan være uttrykk for noe negativt, ja, men det kan også være uttrykk for noe positivt. I pedagogikken kalles denne typen toleranse for romslige samspillsmønstre. Nulltoleranse er i prinsippet det motsatte av romslige handlingsmønstre.

Jeg skal ikke motsette meg at mobbing kan forebygges i barnehagen. Jeg tror faktisk at barnehagen kan ha en sterk og viktig forebyggende effekt mot dette fenomenet. At handlinger som skjer mellom barn i barnehagen skal kunne defineres som mobbing er jeg imidlertid interessert i å diskutere. Når det gjelder begrepet nulltoleranse mener jeg dette brukes på en uheldig måte. Vi kan ikke ha nulltoleranse for et begrep som ikke er avgrenset, og hvor innholdet i definisjonen rommer en rekke muligheter for ulike tolkninger. En mulighet er å vende nulltoleranse mot voksne mennesker og beslutningstakere. Dersom jeg selv kunne bestemt med det formål å gjøre barnehagen til en bedre forebyggende arena mot mobbing, ville jeg innført nulltoleranse for:

  • Store barnegrupper (overskriding av gjeldende norm)
  • Dispensasjon mot kompetansekravet for pedagogiske ledere
  • Nedsettende utsagn fra voksne rettet mot barn
  • Nulltoleranse for barns handlinger