tirsdag 27. august 2013

Parkdress er også dress

Av Line Iren Bye, førskolelærer, masterstudent og daglig leder i Bakkehaugen Barnehage

En valgdebatt er snart over. Godordene er sagt, løftene gitt, hersketeknikkene brukt, klappsalvene har stilnet. Jeg gikk inn dørene på Lærernes hus, nok en gang, med forventningsfulle sommerfugler i magen. Og nå sitter jeg, nok en gang, igjen med opplevelsen av at skal det skje endringer så får vi brette opp ermene og gjøre det sjøl! For jeg vet hvem dette handler om når alt kommer til alt. Jeg møter dem hver dag, jeg. Med øynene åpne mot verden, hender som søker hender og stemmer som krever svar. Dette handler om barna. Det handler om de 286 000 barna som blir fulgt til barnehager rundt omkring i landet hver eneste dag. Og som Utdanningsforbundet betimelig spør på lerretet i Osterhaus gate 4A: Må de gå i dress for å bli tatt å alvor?

Jeg ser over notatene mine, og jeg har sett ordene og formuleringene før: ”Flere hender og stemmer og ører og fang”, ”Flere ansatte med relevant utdannelse”, ”Rekruttering!”

Hvordan kan det være så vanskelig å få til? For meg som går i ganger ganske langt bort fra gangene på Stortinget, er det vanskelig å forstå. Debatten i regi av Utdanningsforbundet i går kveld, og samtlige debatter jeg har bivånet, har synliggjort en bred politisk enighet om at barnehagen er viktig for barna og for samfunnet. Likevel gir ingen av partiene tilfredsstillende svar på hvordan denne viktigheten skal ivaretas.

Vi som jobber i barnehagene vet hva som er viktig, og vi vet hva som kreves for å få gjennomført det. Og vi roper høyt om hvilke behov vi har. Hvordan kan et helt fagfelt til stadighet bli nærmest ignorert? Hvis en snekker sier at det må være en bærevegg et sted, så stoler jeg på det. Hvis legen sier jeg trenger medisin, så stoler jeg på det. Må vi gå i dress for å bli tatt på alvor?

Det er mye bra å si om barnehager i Norge i dag, og jeg registrerer at et velbrukt ord i denne valgkampen er 'svartmale', noe en helst ikke skal gjøre. Ei heller jeg. Men jeg er ikke fornøyd, og det må jeg si fra om. Kanskje kommer jeg aldri til å bli fornøyd, jeg håper jeg ikke blir det faktisk. For da har jeg gitt opp! Gitt opp å rope på vegne av de det handler om. For dette handler om de aller, aller viktigste menneskene i samfunnet. Og disse menneskene roper ikke så høyt selv, derfor roper jeg for dem.

Dette handler også om de 91 000 som hver eneste dag jobber for at hver dag skal være mestring, glede og utvikling for barna. Det handler om dem som går hjem fra jobb med dårlig samvittighet for alt de ikke rakk. Det handler om dem som leser, trøster, ler, lytter, leier. Til sammen oppholder 377 000 mennesker, store og litt mindre, seg i barnehager i Norge. Hvor lenge kan 377 000 ikke bli lyttet til?

Til Venstre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti , Senterpartiet: prioriter gjerne debatter om eldrepolitikk, jeg vil bare nevne at noen av disse 286 000 barna skal vaske og mate og legge oss når vi blir gamle.