onsdag 20. november 2013

Åpent brev til fire ministere

Fra venstre: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, Helse- og omsorgsminister Bent Høie, Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen og Barne- likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne.


Tverrfaglig samarbeid for barnas beste

Vi vet i dag at premissene for et godt liv legges tidlig. Vi mener det derfor er nødvendig at samarbeidet omkring barn og unges fysiske og psykiske helse fungerer optimalt, så tidlig som mulig. Ikke alle voksne vet nok om hvor viktig barns oppvekst er for barnets liv videre. Noen av disse er, eller skal selv bli, omsorgspersoner. Vi gjør oss erfaringer daglig som sier oss at barnets beste også er til samfunnets beste. Omfattende forskning, sammen med barn og unges egne fortellinger bekrefter dette. 

Mål og visjoner

«Vi er langt fra mål» kan vi lese i kunnskapsministerens kronikk (Aftenposten 01.11) om frafallet i den videregående skolen. Han avslutter der vi begynner: Som for ham er også vår visjon at hver seksåring som tropper opp til første skoledag skal få oppfylt den vakreste drømmen vi har i vårt samfunn, drømmen om at enhver skal få utnytte sine evner og talenter, uavhengig av økonomi og bakgrunn.

Vi ønsker i tillegg at seksåringene, på sin første skoledag, allerede er godt kjent med både evner og talenter de innehar – fordi de helt fra livets begynnelse har vært omgitt av en familie og et nettverk som har prioritert utviklingen deres. Slik er det ikke for alle.

Sammen kan vi hjelpe flere

Vi som skriver dette er representanter fra ulike faggrupper, som alle er i kontakt med ett eller flere av barneomsorgens mange aspekter. Vi er forskere, praktikere og studenter. Noen av oss arbeider forebyggende, for eksempel med foreldreveiledning og et helseperspektiv, noen av oss som deltakere i barnets utdanningsløp, og andre igjen med å begrepsfeste og bearbeide senskader. De fleste av oss befinner seg daglig i direkte kontakt med barnet, omsorgspersonene og deres behov – fordi vi møter det ufødte barnet, foreldrene og barnet på legekontroller, på helsestasjonen, hos tannlegen, i barnehagen, eller på kontoret. Sammen kan vi bidra til å løfte barnets rettigheter i enda større grad.

Forebygging og kunnskap om risiko

Manglende kunnskap og svak omsorgsevne hos foreldre kan gi barnet skader i et livslangt perspektiv. Da er det også godt å vite at et øvet øye ser hvor viktig det er å benytte sin kunnskap og kompetanse på et tidlig stadium, nemlig allerede i møtet med foreldrene og det ufødte barnet. Høy faglig personalkompetanse, og støttende tverrfaglig samhandling, vil dermed fungere som et sikkerhetsnett for familier som trenger veiledning inn i en oppbyggende foreldrerolle. 

Danning – i et generasjonsperspektiv

Ofte er det ikke så mye som skal til for å finne det riktige sporet. Omsorgssvikt finnes i mange nyanser, og det er heldigvis slik at de færreste ønsker sine barn vondt. Det kan for eksempel være vanskelig å se andres behov, om man aldri har lært å lytte og ta hensyn til egne. Dersom omsorgspersoner selv har vokst opp i familier med skadelige samspillsmønstre, er det også disse mønstrene de lettest tar med seg videre. Dette fordi vi dannes i samhandling med andre, inn i ulike familiekulturer, og våre relasjonserfaringer former oss. Når det kommer til de groveste overgrepene, ser vi at de ofte nettopp bekrefter utsagnet om at «barndommen varer i generasjoner», og at «vold avler vold.»

Barnehagen kan kompensere og komplettere

Tilnærmet full barnehagedekning legger til rette for tidlig intervensjon. Barnehagene kan i mye større grad enn i dag fungere både kompletterende og kompenserende – dersom barnehagelærere gis mulighet til å opparbeide seg denne kunnskapen og kompetansen gjennom utdanningsløpet. Dette er kunnskap som må læres og erfares over tid. Dersom dette blir en del av fagplanen allerede fra første året i alle aktuelle bachelorutdanninger, vil også det styrke fremtidig tverrfaglig samarbeid. 

Vi ser det ikke før vi tror det

Jo mer vi kan og vet om barns behov for tilknytning og sunne relasjonserfaringer, om barns fysiske og psykiske helse og hva den kan fortelle oss, jo lettere er det å bidra med den nødvendige hjelpen så tidlig som mulig. Når det gjelder kunnskap om hverandres kompetanse og yrkesmessige forpliktelser, er dette også viktig, da det gjør det lettere å forstå og akseptere de avgjørelsene som tas i møtet med barna og familiene. Vi kan samarbeide bedre om barnets beste når alle parter beveger seg på trygg og kompetent grunn. Og vi vet at barn eller familiemønstre som vekker bekymring krever samhandling – tidligst mulig.

Fra drøm til forpliktelse og mål

I dag er det slik at forskning og kunnskap hjelper fagpersoner med å sette ord og begreper på det enkelte vil kalle en dårlig «magefølelse». Vi kan ikke lenger sitte på all denne kunnskapen, når vi vet at den i så stor grad kan bidra til å oppfylle «den vakreste drømmen». Som jo heller ikke er kun en drøm – men en forpliktelse vi vi alle har – overfor barnet. 

Våre anbefalinger for å styrke det tverrfaglige samarbeidet er: 

  • Kunnskap om tverrfaglig samarbeid må inn på fagplanen fra første studieår i samtlige grunnutdanninger.
  • Nærliggende profesjonsutdanninger som barnehagelærer- barnevern- og sosionomutdanningen bør samarbeide om et felles teoretisk grunnlag siste studieår (inkluderer også kunnskap om omsorgssvikt, vold og overgrep).
  • Profesjonsrelaterte dokumenter må i størst mulig grad inkludere hverandres faguttrykk, for slik å legge til rette for dypere forståelse av kompleksiteten i de profesjonelles omsorgsforpliktelse. 
  • 50 % av de ansatte i barnehagen må ha utdanning som barnehagelærere. Videre bør det etterstrebes at øvrige 25 % bør ha annen pedagogisk utdanning, fortrinnsvis som barnevernspedagog.
  • Jordmødre og helsesøstre må gjennom sin utdanning få kunnskap om vold og overgrep. Det må satses på tilbud til spesielt utsatte mødre. 
  • Helsestasjonen må bevilges ressurser til styrket bemanning og implementering av ny kunnskap.
  • Akutt-, utrednings- og familiesentre må få prioritet, og det må legges vekt på riktig og tverrfaglig kompetanse
  • Barn, mødre og fedre som har vært utsatt for vold må gis et bredere tilfang av konkrete hjelpetilbud.
  • Barnevernet bør bevilges ressurser til å benytte tillitspersoner. Barnevernet må styrkes på alle nivåer.
  • Barnevernets arbeid krever kultursensitivitet. Når barn plasseres må ikke deres kulturelle bakgrunn ignoreres. 
  • Fosterforeldre og -søsken må få nødvendig støtte og veiledning. 
  • Tannhelsetjenesten må styrkes. 
  • Tannhelsetjenesten, som er fylkeskommunalt organisert, må implementeres i de interkommunale samarbeidsorgan som gjelder barn og unge.
  • Helsestasjonen og tannhelsetjenesten må ha tett samarbeid.
  • Samarbeidet mellom barneavdelinger på sykehus, barnehabilitering og tannhelsetjenesten må styrkes.
  • Vi anbefaler en generell styrking av det lovbestemte tilbudet som omhandler barneansvarlige.

Med vennlig hilsen,

Kari Killén
Forsker emerita


Anne Rønneberg
Klinikksjef og spesialist i pedodonti/universitetslektor UiO
 

Nina Misvær
Førstelektor ved HiOA og helsesøster
 

Krister Moström
Fastlege, spesialist i allmennmedisin og ansvarlig lege på Aline barnevernsenter
 

Helene Hjelbak
Psykolog, Barne- og familieetaten
 

Morten Solheim
Høgskolelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus
 

Ruzzel Abueg
Leder i Landsforeningen for barnevernsbarn
 

Frode Fredriksen
Prosjektleder for prosjektet seksuell helse og trakassering
 

Guri Waalen Borch
Sosialkonsulent
 

Eivor Evenrud
Pedagogisk leder og skribent
 

Sonia Muñoz Llort
Spesialpedagog og masterstudent i rehabilitering og habilitering.
 

Ingerid Sofie Oppedal
Lærer og masterstudent i undervisningsvitenskap med pedagogikk
 

Anne-Christine Eriksen
Faglærer i helse- og sosialfag og masterstudent i helse og empowerment
 

Maarten Fuglaamoen
Førskolelærerstudent
 

Lene Chatrin Hansen
Førskolelærer og skribent