torsdag 13. mars 2014

En (u)ansvarlig pedagog

Av Beate Leirpoll, pedagogisk leder i Den blå appelsin Kanvas-barnehage



Det går mot slutten av barnehagedagen. Jeg er ute sammen med en gruppe barn og leker. Jon som har vært inne har blitt hentet av mammaen sin. De går side om side og i det de kommer forbi meg sier moren hans til meg: ”Jon fortalte at han har lekt så mye med deg i dag.” ”Å ja.. ja.. hehe… så hyggelig” sier jeg litt forfjamset. 

Grunnen til at jeg svarte som jeg gjorde var fordi jeg ikke kunne huske at vi hadde lekt noe i det hele tatt. Denne dagen hadde jeg vært ute når han var inne og omvendt. På en måte lurte jeg på om jeg løy for Jons mamma, ved å være mer bekreftende enn spørrende til utsagnet. Samtidig ville jeg unngå å sette han i forlegenhet og lot derfor være å utdype. Og jeg risikerte også å sette meg selv i forlegenhet, ved å gi inntrykk av at jeg ikke kunne huske hva vi hadde gjort. 

På trikken hjem kom jeg på det, jeg hadde jo spist litt pizza med Jon under trappa den dagen. Jeg var på vei ut fra pausen min da jeg gikk forbi Jon og to andre barn. De inviterte meg inn under trappa og sa: ”Se! Vi lager pizza”. Jeg valgte å stoppe opp litt for å innta en liten matbit med barna. Stoppet varte i underkant av to minutter. 

Denne fortellingen er for meg et tydelig eksempel på at hva jeg gjør, og hvordan jeg er i rollen som pedagogisk leder, berører andre. Det berører oftere og i bredere omfang enn jeg kan planlegge eller huske i ettertid. Det er risikabelt å være pedagog. Hvordan du beveger deg gjennom dagen setter spor. Bevegelsene berører andre og andres bevegelser berører deg. Ingen uberørt. 

Å stoppe for et stykke pizza under trappa, er både å delta med noen og sette noen andre på vent (i dette tilfellet en gruppe barn som ventet på meg for å gå ut). Jeg visste at jeg ikke kunne bli lenge og jeg vet at jeg ikke alltid kan ta meg den luksusen det er å stoppe litt opp med bare noen barn. 

Men tenk: I underkant av to minutter av en 8-9,5 timers barnehagedag, eller to minutter av til sammen mellom 480-570 minutter om du liker tall, satte faktisk noen spor. Dersom Jons mamma hadde spurt meg direkte om han hadde hatt en fin dag, hadde situasjonen under trappa vært en hendelse jeg ikke hadde nevnt. Jeg kan med andre ord ikke fullt ut redegjøre for mine handlinger etter endt arbeids dag. Jeg husker dem ikke engang, om jeg ikke blir påminnet dem. 

Jeg kan rettferdiggjøre handlingene ved å si at det var riktig å vie barna tid i det øyeblikket de tok kontakt. Men hvis man legger til flere kryssende hensyn, ser det kanskje annerledes ut. Jeg deltar med tre barn, samtidig som ti barn må sitte varme med dresser på og vente på at de kan få gå ut. Samtidig venter en kollega på at jeg skal komme tilbake, slik at hun kan gå til pause. «Men det er jo bare to minutter» kan jeg si, «gjør det noe?» Ja, det gjør noe. Det gjør en forskjell fordi jeg gjør et utvalg. Og jeg er redd for at jeg skal legge til meg den (u)vanen, å ta de samme utvalgene hver gang. At jeg åpner meg og dermed lukker meg for de samme invitasjonene fra noe(n) alltid. 

Om jeg velger å konkludere denne fortellingen med at jeg alltid skal ”stoppe og spise pizza”, innebærer dette at de som skal ut alltid er de som må vente litt ekstra. Hvis man for enkelthets skyld i tillegg gjør dette om til en regel eller generell retningslinje for en måte å praktisere ansvarlig på, er situasjonen kontrollert. For eksempel gjennom en regel om at man alltid skal ta seg tid å stoppe opp, men om andre venter så er det kun lov med et kort stopp, så klart. Kanskje vi til og med føyer til at stoppet skal være underkant av to minutter. Da slipper jeg å veie for og mot i alle situasjonene som kommer senere – tankevirksomhet frigjort, fordi jeg slipper å tenke i den konkrete situasjonen. Ansvarligheten blir kalkulert en gang for alle og det eneste som gjenstår er øvelse, slik at jeg får det ”inn under huden” sånn at jeg bare ”har det i meg”. Autopilot: Switch ON. 

Hva man deltar i, og hvordan man deltar, kan ikke være likegyldig. Det er en umulighet å finne det ene sanne svaret på hva som er riktig å gjøre i alle situasjoner. Autopiloten er kanskje like pålitelig for pedagogikken som autocorrect er for et tekstdokument. Det å være pedagog er ambivalent. I det du åpner for noe(n) lukker du for noe annet. Det gjør barnehagelæreryrket krevende, og gjør at det kontinuerlig dukker opp etiske problemstillinger. Hva jeg åpner eller lukker for, og hvordan mine bevegelser skaper betingelser for andres, er bare to av tusenvis av spørsmål jeg som pedagog må stille meg selv daglig. 

Karen Barad har sagt at ansvarlighet ikke er en kalkulering som kan utføres en gang for alle, men et stadig imperativ i enhver hendelse. Å møte enhver hendelse med en åpenhet for mulighetene de bringer med seg, er et etisk kall. Det er nettopp det uforutsigbare som fordrer improvisasjon i hendelsene, som gjør ansvaret mulig.

10 kommentarer:

  1. vimax Canada is the product supplement obat pembesar penis highly effective and efficacious for male problems. The penis enlarger can add a display and girth / male penis, sexual desire, sexual health and helps to achieve stronger erections. Formulated from herbs from around the world that have been proven efficacious, pembesar penis vimax use some kind of herbs found The polinesia, vimax canada already well known in Canada and America, often used by the gigolo as a permanent penis enlargement drugs function is to provide satisfaction for its customers for being so great vimax asli

    SvarSlett
  2. I say many thanks for the info you provide to increase knowledge

    SvarSlett
  3. Thanks for sharing your favorite resources. I have two kids who will benefit from me having comprehension questions readily available.
    cara menggugurkan kehamilan
    obat menggugurkan kandungan
    obat telat datang bulan
    obat aborsi cytotec

    SvarSlett
  4. Nice post and keep always update, i like your blog.

    SvarSlett
  5. the article is very helpful to me. I like your article. I wait for the next article
    Cara Menggugurkan Kandungan

    SvarSlett